Skarstein i tårer etter VM-gullet: – Lykkelig og trist på samme tid
Følelsene eksploderte da VM-vinneren sto på pallen.
– Jeg er lettet, lykkelig og trist på samme tid, sier Birgit Skarstein etter at hun hadde fått medaljen sin, klemmer fra forloveden og blitt omfavnet av familie og venner.
For fjerde gang kunne hun ta imot en gullmedalje i VM, stå på toppen og høre «Ja, vi elsker». Det var så sterkt for henne, og tårene trillet av mange grunner. Dødsfallet til venninnen, Malvik-ordfører Ingrid Aune, preget henne.
På en søndag der pararoeren lyktes med å nå målet sitt, var det vondt å tenke på at Aune helt sikkert hjemmefra ville ha fulgt med på Skarsteins løp. Aune skulle dra med seg vennegjengen til Paralympics i Tokyo om ett år. Hun var en ivrig støttespiller.
– Av den grunn var det så overveldende å stå på pallen, sier Skarstein.
Hun var i sorg, fjernet tårene med hånden og tenkte på at hun greide å snu en vanskelig situasjon til det beste. Hodet hennes var fylt av mange inntrykk. Det å vinne igjen, for tredje år på rad, med tøffere konkurranse, var stort.
Valgte å ha smalt fokus
Men hvordan greide hun å legge de triste tankene til side før hun startet?
– Gjennom hele VM, som har vart i åtte dager, har jeg vært i ei boble. Jeg har vært opptatt av å holde fokus inn mot løpene og begrense følelsene. Det handler om hvilke rom man velger å gå inn i.
Landslagstrener Johan Flodin var imponert over måten hun taklet en sorgtung tid, etter at hun også ble sykmeldt på grunn av det som skjedde for snaue tre uker siden. Det var mens Skarstein var på landslagssamling i Italia at venninnen og hennes kjæreste forulykket med båt.
- SETT DENNE? For ti år siden fikk unggutten autografen til gullvinneren. Nå skal de til OL i samme båt.
Alle har prøvd å løfte henne
– Dette var ikke enkelt på noen måte. Det har vært hardt for Birgit, kommenterer landslagstrener Johan Flodin.
Svensken kjente det også i kroppen da hun rodde først over målstreken.
– Vi har jobbet relativt bra den siste tiden. Etter begravelsen har det gått gradvis oppover. Vi forsøker så godt vi kan å være menneskelige.
52-åringen merket at eleven fikk andre ting å tenke på da hun kom tilbake til alle de andre i rogjengen.
– I perioder har romiljøet vært et fristed for henne. Det har bidratt til å gjøre det litt lettere.
Får tøffere konkurranse
Skarstein var «milevis» foran konkurrentene i VM i fjor. Nå var hun reddere, skjerpet og med smalt fokus. Hun sier følgende:
– Jeg måtte vinne starten. Jeg hadde fulgt med på hovedkonkurrentene og visste at de var veldig offensive.
Skarstein sikter til franske Nathalie Benoit, som til slutt var drøye fem sekunder bak. Israelske Moran Samuel tok tredjeplassen.
Den norske roeren er vanligvis ikke så rask i starten, og som hun legger til:
– Hadde jeg vært dem, ville jeg gått hardt ut for å psyke meg ut.
Dro bare fra
Skarstein brukte kreftene sine, fikk et forsprang, økte ledelsen og beholdt den helt inn. Hun er en hardhaus på 2000 meter, og benyttet seg av den gode utholdenheten.
I mål kunne hun ta av seg capsen, ta hånden til hjertet og la den alvorlige minen hun hadde hatt ved start, løse seg ut i et smil. Hun la hodet bakover i båten og så mot himmelen.
Så mange timer på vannet, så mye slit og oppofrelse. Gullet var et resultat av alt dette. Trenerne og resten av støtteapparatet, og alle roerne i laget, gledet seg over å ha fått en gullvinner.
– Jeg har prioritert beinhardt, fortsetter Skarstein om det som må til for å gå helt til topps. Blant annet har hun jobbet med båten, der vekten er redusert med 800 gram. Minimumsvekten må være 24 kilo, hennes har vært halvannen kilo tyngre. Noen gram er borte etter at blant annet skruene er kappet.
Frem mot Paralympics skal enda mer «dødvekt» fjernes. Det er alltid noen prosjekter, alltid noen muligheter til forbedring. Som at Skarstein har jobbet intenst med teknikken, det å sette åren i vannet bitte litt annerledes enn før.
Nå fortsetter arbeidet, men først er det NM på Årungen, en fest og deretter avreise til Tokyo. Roerne skal teste ut forholdene der ett år før OL og Paralympics.
