Sport

Birgit Skarstein tar gull 12 år etter at hun ble lam: – Tårene bare trillet

GLEDESSTUND: Birgit Skarstein smiler for seg selv ute i båten rett etter medaljeseremonien i Tokyo.

TOKYO (VG) Birgit Skarstein (32) ble sittende i båten og la tårene trille etter Paralympics-gullet i roing natt til søndag.

  • Ole Kristian Strøm, VG
Aftenposten samarbeider med VG-sporten. Derfor får du som Aftenposten-leser også artikler og tjenester som er laget av VG.

Det var en emosjonell stund for idrettshelten – som har blitt et symbol på mye mer enn triumfer, blant annet gjennom «Ingen grenser» og «Skal vi danse».

Etter å ha hyllet alle rundt seg i målområdet i Tokyo, tar hun seg endelig tid til å snakke litt om seg selv:

– Det har vært en lang reise for meg personlig. Nå i september er det 12 år siden jeg ble lam. «Hvordan skal livet bli?», «hvordan ser fremtiden ut egentlig?». Spørsmålene var mange. Nøkkelen til å løse dette har vært å anerkjenne hva jeg er god til og jeg ikke er så god til, hva det er smart at jeg gjør selv og hva det er smart at jeg ikke gjør selv. Hva jeg skal ha hjelp til og hva jeg skal bidra med til andre, sier hun ettertenksomt.

Les også

Birgit Skarstein knuste rivalen og tok gull i Paralympics

– Det handler om å være så ærlig som mulig med meg selv, erkjenne at ingen er god alene. Det er ikke bærekraftig i lengden. Det er ikke lurt å være dum, sier hun – og drar umiddelbart fram et eksempel på at hun var lite smart ved at hun ikke ba om hjelp:

– Vi skulle ut på tur i 30 dager med Lars Monsen i «Ingen grenser». Da var det ikke så lurt at jeg besvimte av utmattelse på dag seks. Det ville ikke være bærekraftig for gruppen – hvis de skal måtte bære meg i besvimt tilstand opp til Snøhetta.

GLEDESTÅRER: Birgit Skarstein lar følelsene få fritt utløp i båten etter målpassering. Til venstre israelske Moran Samuel, som tok sølv, og til høyre franske Nathalie Benoit, som ble nummer tre.

– Så hva er trikset?

– Trikset er å legge seg så tett opp til din egen kapasitet som mulig. Levere på det du skal levere på, men ikke være dum og brenne deg ut på ting du ikke trenger å brenne deg ut på. Jeg var så opptatt av å klare alt selv og ikke være til bry, men av og til så er du på ditt sterkeste når du tør å be om hjelp, sier Skarstein fornuftig.

Hun snakker masse pent om landslagstrener Johan Flodin, som sier takk for seg med dette gullet, og om OL-roerne Kjetil Borch, Kristoffer Brun og Olaf Tufte.

– Det er de jeg har hatt kontakt med i det siste. Ikke familie og venner. Jeg snakket med Kjetil en time kvelden før løpet. De gutta har jeg så mye å takke for.

Birgit Skarstein hadde tenkt å sove til klokken seks på morgenen søndag, men allerede klokken halv fem våknet hun.

– Så sto jeg opp klokken 04.40. Og trente litt staking!

Les også

Tap mot verdenseneren: – Denne kampen var vond

Det er altså 12 år siden hun ble lam etter en mislykket operasjon. Og ni år siden hun bestemte seg for å bli verdens beste roer. I sist Paralympics, i Rio for fem år siden, måtte hun ta til takke med den sure 4.-plassen. Det har forfulgt henne siden.

– Jeg har tenkt på den dagen nesten hver dag siden. Og jeg har tenkt på denne dagen nesten hver dag siden.

– Du satt ubevegelig i båten etter målpassering ...?

– Jeg satt og gråt. Tårene bare trillet. Når du jobber så hardt over så mange år, har så mange tøffe dager . Det tok litt tid for meg å innse at vi hadde greide det. Jeg visste at ingenting var avgjort før jeg var i mål. Kristoffer Brun og Are Strandli gikk rundt noen hundre meter fra mål i OL. Det tok meg i hvert fall 20 minutter å skjønne dette. Jeg skjønte det på måten Johan snakket og lo på. Først da gikk det inn over meg. Først da jublet jeg. At dette skjedde på ekte, at det var ikke en drøm.

Les også

Birgit Skarstein hyller sin avdøde venninne i Tokyo: – Hun er med meg

– Hadde du tro på dette prosjektet da du startet for ni år siden?

– Jeg håpet å bli konkurransedyktig. Men jeg hadde ikke turt å drømme om gull. Etter hvert som veien har blitt til så har vi skjønt at det har vært mulig vi fortsatte å jobbe strukturert og systematisk. Jeg er heldig som er en del av et så profesjonelt team som ro-landslaget. Da er det mulig. Vi har også kommet oss gjennom corona’en.

– Hva er det som kjennetegner deg?

– Jeg gir meg ikke. Jeg er en streber. En perfeksjonistisk streber. Det kan ha sine baksider, men i dag ga det meg en gullmedalje. Jeg kan sikkert være slitsom å jobbe med. En trener som jeg hadde en gang, ba meg gå til psykolog for at jeg var så perfeksjonist og detaljorientert.

DØDE: Birgit Skarsteins venninne Ingrid Aune var ordfører i Aps utstillingsvindu i Trøndelag, Malvik. Her er hun sammen med Jonas Gahr Støre. Skarsteins båt er oppkalt etter Aune, som døde i en båtulykke for to år siden.

– Hva betyr det for deg at du hadde din avdøde venninne Ingrid Aune med deg som navnet på båten din?

Skarstein titter ned.

– Ingrid er med meg hver dag. Jeg savner Ingrid utrolig. Hun var så positiv, så oppbyggende, hun så ikke begrensninger. Hun døde rett før kvalifiseringen til Tokyo. Jeg var usikker på om jeg klarte å ro kvalik. Det var som en vegg ramlet ut i livet mitt. Sorg er en lunefull tilstand som kommer og går.

Hun mener trener Johan Flodin har vært viktig til å takle dette:

– Johan er en god og varm leder. Han har stått med meg i mange av de tøffeste stundene. Ingrid hadde tenkt å være her, jeg føler at hun er her likevel. Hun lever videre i hjertet.

Birgit Skarstein ramser oss alle detaljene som de har jobbet med gjennom årene; trening, utstyr, akklimatisering, varme, luftfuktighet, ernæring, høydeopphold ...

– Det har vært mange lange og tøffe økter.

– Hva skal du gjøre nå?

– Det vet jeg ikke. Jeg har planlagt nærmest på minuttet alt jeg skulle til og med denne finalen her i Tokyo. Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jo, for resten jeg skal på padleferie i Nord-Norge.

Les mer om

  1. Paralympics
  2. Paralympics 2021
  3. Birgit Skarstein