Hoppuke-svevet blir aldri glemt. Slik forklarer Sigurd Pettersen den minneverdige feiringen.
Da Sigurd Pettersen leverte rekordhoppet i Oberstdorf, bøyde han hodet ærbødig mot publikum nede på sletta.
OBERSTDORF: – Det var høvelig å bukke ved den anledningen. Jeg måtte bukke, sier Pettersen i dag.
14 år etter at han fikk black out i luften, men våknet i tide, husker Pettersen at han landet på 143,5 meter i Schattenbergbakken. 29. desember 2003 leverte rollingen et svev som sjokkerte hoppverdenen. Han slettet sin egen bakkerekord, som var fire og en halv meter dårligere. Og superhoppet var 10,5 meter lenger enn det nest lengste svevet. Det var 17 år siden en nordmann hadde vunnet i den bakken forrige gang, da Vegard Opaas klarte det.
Der og da la han grunnlaget for så mye, ikke minst en totalseier i Hoppuka som første nordmann 10 år etter at Espen Bredesen klarte det samme.
Derfor har hoppfesten overlevd: Fem grep som har holdt liv i Hoppuka
I mellomtiden hadde hoppsporten ligget nede med brukket rygg, men ny landslagstrener Mika Kojonkoski klarte å reise pasienten, og det var en 24-åring fra Buskerud som skulle komme til å skrive historie. Debutanten i Hoppuka hadde levert det mange også i dag mener var et drømmehopp.
Som den syvende nordmannen klarte han å vinne denne gjeve turneringen, som også ga 1,3 millioner kroner i banken.
Skilt skal stå lenge
Når Hoppuka starter med kvalifisering i Oberstdorf fredag, står skiltet med Sigurd Pettersens navn der fortsatt, rett ut for der nordmannen landet.
Riktignok sto det Pettersson helt i starten, før en landsmann sa fra at navnet var skrevet feil. Da ble det rettet.
Kanskje kommer navneskiltet til å stå der til evig tid, for i årene Pettersen konkurrerte, var det hopping på dagtid. De senere årene har det vært start på sen ettermiddag, og det betyr som oftest litt dårligere vindforhold.
Når det gjeve hoppsirkuset drar i gang i helgen, skal Pettersen følge med på hjemmebanen i Elverum. Med to barn i alderen to og fire år får han neppe sitte stille lenge av gangen foran TV-skjermen.
Livet har forandret seg, men minnene er der fra Hoppuka i 2003/04.
– Jeg husker at jeg ble omfavnet av lagkameratene, så skøytet jeg litt på lange hoppski ut på sletten og bukket, sier han.
Fem grep som har holdt liv i Hoppuka
Slår rot i Elverum
Pettersen, som i dag er lærer for idrett og faglærer i kroppsøving på Høyskolen Innlandet i Elverum, har bodd i Hedmark siden 2011. Sammen med kona Jannicke og barna Simen og Ida har han slått rot der.
Når det nå blåses i gang for hoppuke nummer 66, angrer han på ingen måte for at han la opp i 2010.
Toppidretten har sin tid, men mye av det Pettersen erfarte i de årene, har han fått bruk for.
Det er mye læring i det å ha et mål, bygge seg opp mot det, kontrollere nervene, forventninger og press. Det handler også om å takle mediene og ta vare på avkastningen i form av penger.
– Jeg var en himmel- og helveteshopper, ler 37-åringen, og mener med det at han kunne være ustabil.
Pettersen forteller at da han gikk inn i skihoppernes høytid mot slutten av året 2003, hadde han ingen tanker om store resultater.
Han visste bare at han var i god form, at både kropp og psyke var på plass. I den da nye Schattenbergbakken stemte alt fra første hopp. Han bygde på seg selvtillit. Og fikk full klaff.
Forfang er årets idrettsutøver for tredje år på rad: Dropper hopptrening i ti dager før Hoppuka
Det svartnet i luften
I ettertid har han tenkt over at han evnet å frigjøre energi.
Og han har også snakket med Tommy Ingebrigtsen, en av dem som omfavnet ham på sletten, om at de to følte det likt i et svev.
De hadde en blackout-periode etter at de tok sats på hoppkanten. De registrerte ikke noe før de hadde passert kulen.
– Det at det svartner er et tegn på at du tar i ganske brukbart. Det er så langt vi er kommet på den refleksjonen, sier Pettersen.
Ingebrigtsen hadde selv hatt en så sterk opplevelse da han ble verdensmester som 17-åring i Canada. Den triumfen kom ut av det blå.
Mestret ikke ny vektregel
I renn etter hoppukeseieren ble det mange nedturer og motbakker. Ny vektregel førte til at Pettersen spiste til han ble kvalm, for å legge på seg noen kilo.
Isteden forandret kroppen seg og følelsen for et godt skihopp ble borte.
– Jeg burde ha kappet skiene isteden, sier han nå.
Han er ikke lei seg for at det gikk som det gikk.
– Jeg er som Solan Gundersen – en ukuelig optimist. Men der stopper også sammenligningen.
Tobarnsfaren tenker på alle dem som aldri oppnådde det han gjorde, som trente like mye og brukte like mye tid på idretten.
– Tenkte du noen gang på å bli hopptrener i etterkant?
– Nei, men jeg er glad for at jeg har et lite ben innenfor idretten med det jeg utdannet meg til. Jeg er med og utdanner fremtidige trenere og lærere til mange idretter. Jeg føler at det gir stor glede, ikke minst i det å jobbe med ungdom.
– Har elevene hørt om skihopperen Sigurd Pettersen?
– Det er nok litt både og, svarer mannen som i alle fall har en viktig plass i skihopphistorien.
Men når hoppsirkuset som pappa var en del av for veldig lenge siden, starter opp igjen og skal strekke seg inn i et nytt år, kan det godt hende at ungene lander på noe helt annet på TV.
– Hvis det kolliderer med Fantorangen, er det den som vinner, konstaterer Pettersen.
