– Jeg snakker ikke med Trefilov

KRISTIANSAND (VG) Anna Vjakhireva (27) fastslår at hun er håndballspiller, ikke politiker. Derfor vil hun ikke uttale seg om krigen i Ukraina.

IDYLL: – Kristiansand er en liten og hyggelig by, mener Anna Vjakhireva, som er vant med langt større byer fra Russland.

Vi rusler sammen med henne langs det hun ikke aner er «den bløde kyststribe», for foreløpig har hun ikke rukket å lære så mye norsk.

Vipers i Kristiansand gjorde en grundig jobb før de hentet henne til Norge. Putins krig krevde det. De snakket med sine sponsorer, med politikere, med håndballforbundet, idrettsforbundet og andre - og fikk positiv respons på å hente en av verdens beste håndballspillere.

Selv Helsingforskomiteens leder, Berit Lindeman, har satt sitt godkjentstempel på å hente Vjakhireva. Hun mener man må skille tydelig mellom den vanlige russer og Putins regime.

DUELL: Anna Vjakhireva har hatt mange dueller med Camilla Herrem gjennom årene. Nå skal russeren spille i den norske ligaen. Bildet er fra VM i 2019.

Hennes mangeårige trener på landslaget, Jevgenij Trefilov, derimot likte det ikke. Ifølge nyhetsbyrået Tass sa Trefilov at stjernens overgang «ser stygg ut» i dagens situasjon.

– Hvordan er ditt forhold til Trefilov?

– Hvordan skal jeg si det? Ikke noe forhold.

– Hva mener du?

– Jeg snakker ikke med Trefilov. Men det plager meg ikke.

Russlands håndballpresident, Kreml-vennen Sergej Sjisjkarjov, derimot ga Vjakhireva klarsignal til å flytte til Norge.

– Ja, han støttet meg, forteller hun.

– Det samme gjorde familie og nære, og mesteparten av håndballfamilien i Russland.

SJEFEN: Anna Vjakhireva og Jevgenij Trefilov vant OL-gull sammen - og er begge populære i Russland. Men Vjakhireva forteller at de ikke snakker sammen.

Trefilov har nærmest gudestatus i russisk idrett. Men det har også Vjakhireva. Han var trener og hun den beste spilleren da Russland vant OL-gull i Rio i 2016. Håndball var plutselig på alle russiske lepper.

Etterpå ble de to og resten av laget hyllet av president Vladimir Putin i Kreml, som alle andre OL-vinnere blir det.

Vipers vant Champions League for andre gang på rad i sommer. Siden den gang har trener Ole Gustav Gjekstad mistet både Nora Mørk og Isabelle Gulldén. Anna Vjakhireva er en god erstatning.

Gjekstad innrømmer at de var forberedt på negative reaksjoner på å hente en russisk spiller, men at det har gått bra.

Her er vårt tips for eliteserien 2022/23:

– Det har vært overveiende positivt. Det er enkeltindivider som ikke har likt det, men både blant sponsorer, media og andre har det gått veldig greit. Vi forventet kanskje flere reaksjoner.

Vi har satt oss ned på kafeen som ligger vegg-i-vegg med Vjakhirevas nye arbeidsplass, idrettshallen i Aquarama. Hun tar bare svart kaffe og unnskylder seg med at «det ble en sen frokost».

– Jeg har blitt mottatt veldig bra i Norge. Folk er gjestfrie. I hvert jentene på laget. Jeg har ikke rukket å bli kjent med så mange andre foreløpig.

PÅ PLASS: Vipers i Kristiansand er Anna Vjakhirevas nye arbeidsplass. Hun har allerede skaffet seg leilighet nær hallen - nesten i kastavstand.

Hun er født i Volgograd (best kjent fra slaget om Stalingrad i den andre verdenskrig), men familien flyttet tidlig til bilbyen Togliatti. Til Kristiansand kommer hun fra Rostov, ikke så langt fra den ukrainske grensen. Før det spilte hun for klubben i Astrakhan - og Zvenigorod var hennes første stoppested som seniorspiller.

– Pappa har vært håndballtrener hele tiden, derfor har vi flyttet mye. Han var aldri noen stor spiller, men en veldig god trener.

Søsteren Polina Kuznetsova er 35 år gammel og spiller fortsatt for Rostov, der Anna Vjakhireva også spilte sammen med Katrine Lunde.

– Var det hun som overtalte Dem til å dra til Vipers? Forresten - skal jeg si «du» eller «De»?

– Vi kan gjerne si «du»! Katrine overtalte meg ikke, men vi snakket sammen før overgangen, ja.

– Er OL-gullet i 2016 det største i din karriere?

– Rio var selvfølgelig stort, men også Tokyo-OL. Sølvet der betydde mye for oss. Jeg håper at det blir flere medaljer!

TÅREFYLT: Anna Vjakhireva var emosjonell etter seieren over Norge i OL-semifinalen i Rio.

– Hvorfor valgte du å flytte til Norge?

– Det viktige for meg var først og fremst håndballen. Jeg liker landet, jeg liker måten Vipers spiller håndball på. Og Norge er en av hovedstedene i kvinnehåndball. Og jeg hadde lyst til å prøve noe nytt.

– Du kunne sikkert ha tjent mer andre steder?

– Ja! Jeg har definitivt ikke kommet hit på grunn av pengene.

Den rumenske utgaven av Eurosport skrev i juni at hun var tilbudt 20.000 euro – over 207.000 kroner – i måneden for å spille i CSM Bucuresti, eller i underkant av 2,5 millioner kroner årlig.

Anna Vjakhireva var lei etter Tokyo-OL sommeren 2021. Derfor la hun rett og slett håndballen på hylla.

– Jeg var mentalt og fysisk utslitt. Jeg klarte ikke mer. Jeg tenkte å legge opp for godt. Egentlig allerede i 2020, men så ble jo OL utsatt ett år og jeg klarte ett år til på ren vilje. Men så begynte jeg å trene igjen i januar i år, og innså at jeg lengtet tilbake til håndballen. Og fra mars spilte jeg kamper igjen.

– Og nå?

– Nå har jeg stor glede av håndballen. Jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å spille.

– Hva har skjedd?

– Jeg har jobbet mye med psykolog og har funnet bedre balansen mellom håndballen og resten av livet.

Vil ikke svare

– Hvilket inntrykk har du av Ole Gustav Gjekstad som trener?

– Veldig positivt. Jeg føler at han liker å jobbe med profesjonelle folk.

Vi begynner å snakke om krigen i Ukraina. Anna Vjakhireva er klar på at hun ikke vil uttale seg om den.

– Jeg vil ikke svare på spørsmål om det.

– Fordi du er håndballspiller og ikke politiker?

– Selvfølgelig derfor! Og fordi jeg ikke kan. Det blir ikke riktig akkurat nå.

– Har du slektninger i Ukraina?

– Det vet jeg faktisk ikke.

Hun har skrevet under ett års kontrakt med Vipers, men utelukker ikke at det blir lengre.

– Alt ser veldig bra ut nå. Du skal aldri si aldri.

– Hva skiller russiske og norske kvinner?

– Jeg kan ikke så mye om norske kvinner ennå, men ...

Vjakhireva tenker seg lenge om.

– Jeg har ikke tenkt så nøye det. Men her på laget ser jeg ingen stor forskjell. Her er jeg omkranset av gode, selvstendige og målrettede kvinner. Jeg kjente bare Katrine fra før, men alle hjelper meg veldig bra. Jeg er heldig.

– Hva tenker du om likestillingen i Norge?

– Jeg har aldri følt meg undertrykt noe sted. Men jeg tenker at norske kvinner jobber veldig mye, mer enn menn? Kanskje de tjener mer også?

Vi må skuffe henne med at svaret på det siste er nei.