Sport

Det er her man forstår dopingfristelsen

Vi har prøvesyklet det harde Tour de France-fjellet som Alexander Kristoff skal opp i dag.

Fjellene og landskapet er fantastisk, for den som har tid til slikt. Smertene er alt annet en fantastiske, skriver Gunnar Kagge. Foto: Privat

  • Gunnar Kagge

Kroppen protesterer. Av alle de klassiske klatringene i Tour de France-historien, er Col du Tourmalet den med mest myter og historier. Vi prøvesyklet de 17,2 kilometerne fra Sante-Marie de Campan til toppen, og forstår dopingfristelsen.

Følg dagens etappe i Tour de France direkte kl. 12.05

Mont Ventoux, og Col du Galibier får ha oss unnskyldt, de er nok like tunge å sykle opp, men har ikke samme historiske sus som fjellovergangen ved Tourmalet. Det de har felles, er at man bør være i mer enn vanlig sykkelturistform for å prøve seg.

Da klatreeksperten Jens Voigt ble spurt om hvordan han klarte alle de forferdelige bakkene, svarte han at han ga bena sine klar beskjed: «Hold kjeft og gjør som jeg sier». Bena hans var sannsynligvis kuet og oppdratt til ikke å svare igjen.

Vondt over alt

Men etter en mil med oppoverbakker og stigning som på det verste er over 10 grader, svarer mine ben tilbake. De minner om alle vondter jeg noen gang har hatt. En tå som fikk en kraftig smell for 20 år siden protesterer høylydt. Et kne som ble friskmeldt for mange år siden, gir klar beskjed om at det ikke har glemt noe som helst. Hofter og lår nekter å holde kjeft, og gjør ikke som jeg sier.

Det er 7 kilometer igjen, eller 7,2 for å være helt nøyaktig. De 200 siste meterne er ikke noe å spøke med de heller.

Dagens Tour-konkurrenter starter selvsagt ikke i Sante-Marie. Før de kommer så langt har de lagt bak seg noe de fleste av oss sykkelturister vil se på som en god arbeidsdag, med flere skikkelige stigninger. De rekker knapt å puste ut etter Col d´Aspin før de skal begynne på Tourmalet.

Historiens sus

Allikevel er dagens etappe på knapt 19 mil barnemat mot forgjengerne. Fjellovergangen kom inn i Tour-historien i 1910. På vårparten det året sendte ritt-direktør Henri Desgrange en kollega til fjellene for å se om det gikk an å sykle der. Alphonse Steinés slet med å finne kjentfolk som ville ta ham med over Tourmalet. En drosjesjåfør snudde litt opp i lia, og Steinés fortsatte på egen hånd. Han ble funnet utpå natten av en redningspatrulje, oppsøkte telegrafen og sendte beskjed om at veien var mer enn bra nok.

Desgrange satte sammen en etappe på 32 mil, i tillegg til Tourmalet og Aspin, skulle gutta også over Col d´Aubisque og flere andre stigninger. Det gikk på dårlige grusveier, og syklene hadde ikke gir. Tour-arrangørene var mer konservative enn Norges Skiforbund når det gjaldt å godta nye oppfinnelser, hele forretningsmodellen var å selge lidelse og ekstrem innsats.

All slags folk

Bare seks kilometer igjen. Men det er seks lange og vonde kilometer. Foto: Privat

For norske mosjonister er Tourmalet godt nok som et dagsverk. Litt over halvveis lurer jeg på om rovfuglene som sirkler høyt der oppe egentlig er gribber, og om de har blitt spesielt interessert i meg. Men vi er ikke alene oppover bakkene. Hver sommerdag prøver hundrevis av amatører seg. Alle de store sykkelnasjonene er representert, med de fleste aldersgrupper og kroppsfasonger. Dessuten er det en forholdsvis bra kjønnsmiks, det virker lettere for kvinner å klatre Tourmalet, enn å komme til topps i norsk næringsliv.

Les også

Lance Armstrong kommenterte Froome-ryktene - skapte nettstorm

Hele veien minnes vi om historien. Allerede i Sainte-Marie står en statue av Eugéne Christophe, som brakk gaffelen på vei nedover i 1913. Han bar sykkelen gjennom skogen den siste milen til landsbyen, og fant en smed. Men reglene var strenge, han kunne ikke motta hjelp og måtte smi selv. Da en gutt hjalp ham å dra blåsebelgen, ble han ilagt tidsstraff.

Det er denne typen historier som gjør at mange av oss elsker sykkelsporten, og gjør hva vi kan for å se forbi doping, juks og pampevelde.

Bare møkk

Med fire kilometer igjen kommer vi inn i La Mongie, en helt usannsynlig stygg «skidestinasjon». I 2002 var det målgang her, og Lance Armstrong vant. Det er lett å tenke på den store «psyklopaten» når man passerer apoteket, og lurer på om de har noe som kan gjøre bena litt mer lydige.

Endelig: Toppen! Foto: Privat

På begge sider av byen har tilskuerne som ønsker best plass parkert bobilene sine en uke før rytterne kommer.Men byen preges av fe, sauer og kuer vandrer rundt, sammen med noen esler og et par lamaer. De gjør sitt fornødne på veien som er scene for dagens TV-sendte forestilling. Asfalten er sleip og farlig for dem som kommer nedover på to hjul. Stanken er uutholdelig for oss på vei opp, særlig for dem av oss som ikke klarer annet enn å puste tungt.

Etter La Mongie finnes det ikke lenger skygge. Hårnålsvingene ligger badet i sol, og om det blåser kjennes det ikke som noen kjølende vind. I fjellene kan været skifte raskt.

Adrenalinfulle publikummere

Proffene på vei opp i dag slipper både biler, motgående sykkeltrafikk og — forhåpentligvis - sauer i veien. Men de må tråkle seg gjennom adrenalinfulle publikummere, som løper ved siden av dem. Hadde noen gjort noe slikt da jeg tok fatt på de siste 10-12 graders kneikene, spørs det om jeg ikke ville brukt de siste kreftene på dem i stedet for bakken.

Med flaks slipper man motgående trafikk og kan ta yttersvinger. Innersvingene føles som å sykle opp en vegg. Det kresne tennispublikummet i Wimbledon ville reagert på pustingen min, eller stønnene hver gang jeg tråkkker til for å komme noen meter frem og opp.

Etter 1268 høydemetere står det endelig en heiagjeng, mange av sykkelturistene tar med seg familie og har åpenbart bestilt beundring og entusiasme. Det trange passet kan bli ganske folksomt. Bilister skal også ha selfie under skiltet som forkynner at man står 2115 meter over havet.

Tour de France-rytterne tenker nok ikke på slikt. De har vel ikke en gang tid til å nyte utsikten over Pyreneene. Men de kan glede seg over at de kom til topps, og at veien de skal ned er enda brattere enn den de kom opp.

Følg sykkelgunnar på Facebook

Les også

  1. Kaggestad fnyser av omstridt Froome-video: - En ren konspirasjonsteori

  2. Stjernelag vurderer norsk 22-åring - kan bli lagkamerat med Contador og Sagan

Les mer om

  1. Tour de France