«Vi mangler ordene til å beskrive denne sensasjonen»
KOMMENTAR: Nå er det påsken som gjelder for Bodø/Glimt. De andre får tenke på årets julefeiring.
Strømsgodset-Bodø/Glimt 1–2
Så overlegne – så fullstendig best – har Bodø/Glimt vært denne sesongen at de kan studere terminlisten for neste sesong, som begynner 2. påskedag, mens de andre fortsatt sliter med de siste serierundene i år.
De som kan komme til å vare inn i romjulen.
De er viktige nok de også, siden de gjelder europacup og nedrykk. Men det blir litt smått mot serievinner Bodø/Glimt, som hverken spillersalg, skader eller virus kan stanse. Sånn er det å være best. Ordentlig best.
Så vet naturligvis ingen hvordan det vil gå når Glimt gullet skal forsvares i 2021. Men vrient blir det nok. Skepsisen er naturlig.
For små? Store nok.
Klubben er for liten, det er for vanskelig å holde på de gode spillerne. Molde, Rosenborg og Vålerenga er for mektige.
Sannsynligvis. Men ikke nødvendigvis. Idretten er grei på den måten Det er håp for alle, og lagene har like mange spillere på banen. Da må det være mulig å utligne forskjellene. Som Glimt har gjort gjennom to sesonger.
Ingen trodde på Bodø/Glimt foran 2019- sesongen heller (det ble sølv) og slett ikke at de skulle leke seg med de mektige nå i år. Fordi det er naturstridig.
Dette er annerledes-laget Bodø/Glimt
Denne påstanden vil noen protestere på. Glimt har jo bevist at de naturlige forutsetninger som ligger i bunnen for en idrettsprestasjon, kan justeres opp med klokskap og kvalitet i ledelse og treningsarbeid.
Der ligger det aller største ved at Bodø/Glimt tok gullet i år. Det nytter for alle, spesielt når man faller opp i en gyllen kombinasjon av store talenter, fremragende trenere, systematisk klubbarbeid og – det hører med, det også – at de verste konkurrentene ikke har sitt beste år.
Det er litt dårlig gjort å nevne det siste, men Molde har sant å si skuffet stort etter gullet i fjor. Stabiliteten forsvant med Europa-satsingen, kan det se ut som.
Opponent Rosenborg fortsetter å nøle seg gjennom sesongene, på leting etter både spillere, trenere og lederskap som holder mål. Og Vålerenga – definitivt på vei mot noe bedre etter mange magre år – har fortsatt for mye å ta igjen.
En virkelig prøve
Etter at gullmarkeringen forsvant med et Molde-mål på overtid for to uker siden, skulle vi nå få se hva Glimt-gjengen egentlig er laget av. Spillersalg, skader, karantener, korona og en intens motstander: Nedrykningstruede Strømsgodset på bortebane.
Fort gjort å tape, til og med for Bodø/Glimt.
Det kan møtes med spilleforståelse, teknikk, tempo, fotballkultur. Sånt som Bodø/Glimt er bygd av.
En grunnmur basert på inngående forhold til den egne måten å spille fotball på. På mental trening og meditasjon, ved siden av det tekniske og fysiske. Aldri tvil om hva som er Glimt-metoden, som vi like gjerne kan kalle Knutsen-metoden. Men å ta ledelsen før det er gått fire minutter mot Strømsgodset – liggende, med fotsålen, slik Kasper Junker gjorde det – var vel neppe planlagt.
Ikke engang Glimt kan planlegge slikt.
Fagmannen på sidelinjen
Trener Kjetil Knutsen er først og fremst fotballfagmann, i mindre grad en lykkejeger som har kommet på at det er morsomt å være trener.
En mer vellykket treneransettelse er det vanskelig å komme på, i norsk fotball i hvert fall. Han kom stille og rolig inn i Glimt vinteren 2017 og forsto hva som måtte til. Klubben forsto det også. Blant annet at Ulrik Saltnes måtte overtales til å fortsette, han som nå er kaptein.
Og at grundighet og kvalitet kan flytte fjell.
Resten kjenner vi. Det vi mangler, er de ordene som kan beskrive denne sensasjonen i norsk klubbfotball.
For en sensasjon, det er det. Fortsatt.
