Da gullet kom hem
Håvard Holmefjord Lorentzen (26) takker foreldrene for at han aldri fikk Playstation til jul. Han endte i stedet opp med OL-gull.
BERGEN: – Ikke vær redd, sier han til seg selv.
Håvard Holmefjord Lorentzen lener kroppen frem, passer på at han ikke blir stående for mye bakpå, sørger for at vinkelen er perfekt.
Han ignorerer de 5000 tilskuerne i Gangneung oval. Han ser ikke blikkene fra funksjonærene på indre bane. Han enser ikke mannen med grå jakke og rød startpistol fem meter til høyre for seg selv.
Lorentzen ser rett frem. Mot målstreken. Han vet at han er i sitt livs form. At det han skal gjøre de neste 500 meterne, er automatisert. Han har gjort det så mange ganger før. Det handler om bånn pinne fra start til mål.
– Ikke vær redd, gjentar han.
– Siste indre er ikke farlig selv om farten er høy. Ikke trippe i siste indre i frykt for å falle. Da mister jeg medaljen. Peis på!
Så smeller det fra startpistolen.
34 sekunder og 41 hundredeler senere er Lorentzen i mål som olympisk mester på ny olympisk rekord, ett hundredel bedre enn den sørkoreanske hjemmefavoritten Cha Min-kyu.
Lorentzen ble Norges første gullvinner på prestisjedistansen 500 meter siden 1948.
Lorentzen er den første skøyteløperen som vinner Aftenpostens gullmedalje, siden Johann Olav Koss gjorde det i 1990.
- Les begrunnelsen for kåringen i denne kommentaren.
Bor på gutterommet
26-åringen kveler en gjesp ved inngangspartiet til barndomshjemmet i Fyllingsdalen.
En 30 timer lang hjemtur fra et verdenscupstevne i Japan kan være krevende for de fleste, også for en olympisk mester.
Men Lorentzen er likevel uforskammet sprek selv om døgnrytmen langt fra er i vater.
Leiligheten i Bergen sentrum er leid ut, det er ikke noe poeng å la den stå tom de 270 dagene han er på reise.
Lorentzen kjøpte et stort hus i sommer, en drøy 500-meter fra foreldrenes hjem. Han og pappa Torbjørn er kommet langt i oppussingsarbeidet. Men det er fortsatt litt som gjenstår før huset med den praktfulle utsikten over Fyllingsdalen, er klart for innflytting. Derfor bor han fortsatt på sitt seks-syv kvadratmeter lille gutterom i kjelleren i barndomshjemmet.
Her henger det fortsatt gamle plakater av Metallica og Lamb Of God. Lorentzen liker hard musikk.
En plakat med klassiske Simpson-sitater forteller at Lorentzen har sansen for amerikansk animert situasjonskomedie.
Skøytesprinteren har heller ikke tatt ned plakatene av barndomsheltene Shani Davis og Jeremy Wotherspoon.
- Les mer om Aftenpostens Gullmedalje: Dette var kandidatene til årets pris
Treneren var barndomshelten
Sistnevnte er treneren til nasjonens nye skøytehelt. Lorentzen gir canadieren mye av æren for OL-gullet.
– Han har fått meg til å trene godt og riktig. Han har vanvittig mye kunnskap om trening, han har jo vært gjennom det selv.
Jeremy Wotherspoon var den ubestridte sprintkongen etter tusenårsskiftet. Han vant alt, bortsett fra OL-gull.
Ironisk nok var det Wotherspoons fatale feilskjær i starten av 500-meteren i Salt Lake City-OL i 2002, som gjorde at han ble en helt for Norges nye mester.
– Jeg så ham sikkert før det også, men jeg husker godt at Jeremy gikk på trynet. Det var to-tre skjær, og så var han ute. Jeg var ni år den gangen, det minnet har brent seg fast. Jeg husker spesielt det tomme ansiktsuttrykket.
Lorentzen likte måten Wotherspoon gikk på. Han har ikke tall på hvor mange timer han har studert Wotherspoons løp på Youtube.
– Han gikk så rått og rent på skøyter. Han var så elegant. Det så pent og pyntelig ut, men han gikk likevel så fort. Det er sånn jeg forsøker å gå nå. Jeg har hentet mye inspirasjon fra Jeremy.
- FÅTT MED DEG DENNE? Skøytefeber i Bergen – nå merkes OL-effekten
Drevet frem av energisk pappa
Fyllingsdalen på slutten av 1990-tallet: Torbjørn Lorentzen beskrives som en pappa av det energiske slaget. Han har trenerutdannelse fra Olympiatoppen og har fulgt sine tre sønner Pål, Håvard og Håkon i idrettslige aktiviteter gjennom hele oppveksten. Han var trener for dem i Fana Idrettslags skøytegruppe, Bergen Cykleklubb og Fløys fotballag.
Målet var aldri at en av dem skulle bli olympisk mester. Faren ville ha guttene i aktivitet før Playstation tok dem.
Sammen med Torbjørn tok Håvard sine første skøyteskjær ved Storvatnet. Pjokken likte å gå på skøyter, så pappa begynte å ta med Pål og Håvard til Bergenshallen én gang i uken.
Som 8-åring begynte Håvard å gå lengdeløp på Slåtthaug-banen, en kvarters kjøretur fra hjemmet.
– Jeg gikk på Slåtthaug i drittvær, regn og sludd. Vi var der torsdag og lørdag/søndag hver uke. Det ble noen timer her, sier Lorentzen og kikker på de små barna som 18 år senere leker seg på den samme isen.
Noen barn i 8–9-årsalderen stopper opp ved gjerdet. De ser på den store mannen uten skøyter på beina.
De kjenner ikke igjen Fana Idrettslags største idrettsutøver, den olympiske mesteren, han som for noen år siden var guttungen som gikk runde etter runde på samme bane og drømte om å bli best.
– Er han god?, spør en gutt.
– Ja, han er olympisk mester. Det betyr at han er best i hele verden, svarer vi.
– Oi, utbryter gutten.
Lorentzen smiler beskjedent. Han synes alltid det er godt å komme hjem til Slåtthaug kunstisbane.
Fikk aldri Playstation til jul
For det var her eventyret startet.
– Pappa hadde mange crazy ideer. Han hadde teorier om alt mulig. Av og til har det vært litt irriterende, for han kunne jo absolutt alt, ler Lorentzen.
Han ønsket seg Playstation til jul. Men fikk det aldri av foreldrene.
– Det sto alltid øverst på ønskelisten. Men de ville heller at vi skulle gjøre andre ting. Hvis det gjaldt idrett eller musikk, da kjøpte de ting. I dag er jeg veldig glad for at det ble slik.
– De sørget for at dere alltid var i bevegelse?
– De hadde nok som mål å slite oss ut så mye for å få ro i hjemmet. Det kunne jo bli litt trøkk med tre gutter her hjemme, ler han.
Litt mer alvorlig legger han til:
– De dro oss aldri med ut fordi vi skulle bli gode. Det var fordi vi skulle ha noe å holde på med som var positivt.
– Når var det du skjønte at du kunne bli virkelig god?
– Jeg var alltid i skyggen av Sverre (Lunde Pedersen), vi gikk for samme klubb og i samme årsklasse. Han ble god allerede som 3-åring, mens jeg var bak ham til jeg var 15 år. Da begynte jeg å slå Sverre på de korte distansene. Jeg gikk mitt første verdenscupstevne som 18-åring, og det var året før det at jeg skjønte at jeg kunne bli god. Men det var ikke noe spesielt tidspunkt jeg sa at jeg skulle bli god. Det gikk seg bare til.
Det elleville gulldøgnet
Det kan man si: Det gikk seg virkelig til for Lorentzen mandag 19. februar i Gangneung oval.
Han hadde sett for seg denne dagen lenge. Før sesongen håpet 25-åringen på OL-medalje, kanskje først og fremst på favorittdistansen 1000 meter.
Men etter fire verdenscupseire, tre av dem på 500, var han en av OL-favorittene. En av mange, fordi 500 er så marginal. Et lite feilskjær og alt er over. Bom i siste indre, og OL-drømmen er knust. Det ble spekulert i at nærmere 15 løpere hadde vinnersjanser.
Lorentzen sov som en stein på nettene den drøye uken han ventet på å få konkurrere. Men det dro seg til på gulldagen.
Pulsen gikk opp med én gang han tenkte på konkurransen. Han lå i sengen og simulerte løpet. Kvelden før fikk Lorentzen vite at han skulle gå siste indre, som er mange skøytesprinteres skrekk fordi de kommer i en voldsom fart inn mot den svingen.
Lorentzen så for seg alle scenarioer. At han gikk på trynet. At han vant.
Men selvtilliten var der. Formen var så god at det vibrerte i beina. På treningene gikk det lett.
Han forsøkte å holde nervene i sjakk ved å se gamle Friends-episoder og «klunke litt på gitaren».
Lorentzen skulle gå i tredje siste par, men bestemte seg for å være tidlig ute i hallen. Han ville se de andre løpene, kjenne på atmosfæren, fordi det roet nervene.
«Nå må jeg gå fort»
To par før han selv skulle gå, satte han seg ned på benken for å ta av yttertøyet og stramme lissene på skøytene. Da gikk hjemmehåpet Cha Min-kyu inn til tiden 34,42, ny olympisk rekord.
– Det var et enormt trøkk i hallen. Jeg satt på benken og knøt lissene, men fulgte ikke så mye med på løpet. Jeg så jo ikke på Cha som en outsider. Men jeg fikk med meg passeringene og hørte støynivået. Da han gikk i mål to tiendedeler foran ledertiden, tenkte jeg at det ville bli vanskelig for meg. Jeg så opp på tribunen, der Roger Gjelsvik (Olympiatoppen) og Lasse Sætre (skøyteforbundet) satt. Jeg fikk blikkontakt med dem, jeg ristet på hodet og tenkte: «Nå må jeg gå fort».
Lorentzen husker lite av gulløpet. Han var så fokusert, det gikk så fort, han hørte ikke ropene fra trener Wotherspoon på vekslingssiden.
Men 50 meter før mål skjønte sprinteren at det kunne bli medalje. Fordi parkamerat Ronald Mulder, en av de andre favorittene, var parkert.
– Jeg tenkte at det måtte holde til medalje. Jeg strakk frem skøyten, passerte målstreken og kikket opp på tavlen. Den lyste grønt, jeg ledet, og da følte jeg en enorm mestringsfølelse. Jeg var bombesikker på at det holdt til gull.
Lorentzen la ut på æresrunde. Ved inngangen til den første svingen fikk han blikkontakt med en nordmann på tribunen. Det var Kjetil André Aamodt, en av nasjonens store OL-helter, som sto og heiet. Lorentzen hadde kun sett Aamodt på TV. Aamodt hadde han sett opp til hele livet.
Nå var det Aamodt som heiet på ham. De var i samme gullklubb. Og det var nesten ikke til å tro.
- LEST DENNE SPESIELLE SAKEN OM LORENTZEN? – Jeg får pustevansker om noen koker torsk i samme rom som meg
Første gullvinner fra Bergen
– Egentlig er det naturstridig, Bergen er jo ikke en vinteridrettsby, sier vestlandsbyens første vinner av en gullmedalje i et vinter-OL.
Byen mellom de syv fjell er velsignet med sol denne novembertirsdagen.
Men den fuktige luften gjør at det føles bikkjekaldt ved Bryggen.
Lorentzen får gå uforstyrret gjennom sentrumsgatene. Noen få snur seg og sender lange blikk etter gullvinneren fra Pyeongchang-OL.
En ung kvinne stopper opp og betrakter Lorentzen da han fotograferes med Aftenpostens gullmedalje rundt halsen.
Ellers er det helt stille. Lorentzen liker at det er sånn.
– Det er en og annen som stopper opp og gratulerer. Men det er sjelden jeg er her i sentrum.
– Har livet forandret seg etter OL-gullet?
– Nei. Det er ganske likt. Stille og rolig.
– Du har fått litt mer penger å rutte med?
– Litt. Men ikke vanvittig mye. Det er ikke fotballønninger i skøyter, det blir det heller aldri. Men så lenge jeg klarer meg, er det greit.
Han har tjent rundt en million kroner i gullåret. Men det er lite sammenlignet med superstjernen Sven Kramers årslønn på 20 millioner kroner.
– Men så har jo han dominert sporten i 13 år ...
– Du har sørget for å vekke til live skøyteinteressen i Norge?
– Mange har hørt om gamle dager, om hvor stor skøytenasjon Norge var. OL er også noe alle følger med på. Så når du får til en så vanvittig prestasjon, blir det mye mer oppmerksomhet rundt skøyter. Det er sånn vi vil det skal være.
«Gullet ska’ hem», sang Brann-supporterne i hele 2018. Men det lyktes ikke helt for Sportsklubben Brann.
Gullet kom likevel hem til Bergen.
Det sørget den svært fotballinteresserte skøyteløperen Håvard Holmefjord Lorentzen for.
