Roper varsku om Europas breer - frykter for alpintsportens fremtid

Norges største vintersportshelter har blitt førstehåndsvitner til hvordan klimaendringene krymper Europas isbreer og truer sportens fremtid .

BRESMELTING: Breer Europa over trekker seg tilbake som følge av høye temperaturer. Noen av breene brukes som treningsarena av norske vintersportutøvere, som nå frykter at det ikke lenger vil være mulig å reise til de kjente breene.
  • Magnus Gamlem, VG

– Nå har nesten alle isbreene i Europa blitt helt svarte, lyder det dystert fra alpintalentet Kajsa Vickhoff-Lie (24).

– Det er ganske enormt å se hvordan det har utviklet seg, og det er utrolig trist. Jeg har sett det siden jeg var liten, da jeg var på skisamling i Østerrike og Sveits, hvor mye breene har krympet siden den gang. Nå i år har det vært et dårlig snøår og en rekordvarm vinter, forteller Atle Lie McGrath (22).

På breene i Sveits har det i løpet av sommeren dukket opp flere gamle lik som følge av uvanlig høye temperaturer. I samme land avdekket bresmeltingen et 54 år gammelt flyvrak.

For alpinistene betyr smeltingen stadig færre treningssteder. Saas-Fee i Sveits er en av breene de norske alpinistene ofte vender tilbake til. Men breene i området blir stadig mindre.

Bildene under viser utviklingen i Saas-Fee fra august i fjor til august i år, med stadig større «svartere» områder.

– Jeg har vært på breer i rundt 15–20 år og sett med mitt blotte øye at de blir mindre. Det er et tegn på at det er en forandring som skjer og at kloden kanskje blir varmere, men det er ikke noe jeg er ekspert på, forteller Aleksander Aamodt Kilde.

Ekspert er derimot breforsker i Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) Liss Marie Andreassen.

– Det er helt klart at breene krymper, både i Norge og verden over. Det er merkbart både for forskere og alpinister, forteller hun.

– Hvorfor minker breene?

– Breene minker som en respons på klimaendringer, og da spesielt temperaturøkningen. Breene tilpasser størrelsen ved å krympe eller vokse når klimaet endrer seg. De er sensitive for klimaendringer, sier Andreassen.

Tidligere i år viste en ny rapport fra NVE at breene i Norge er 14–15 prosent mindre sammenlignet med forrige kartlegging, som ble gjennomført mellom 1999 og 2006. Det er også færre isbreer. Hele 20 breer er forsvunnet fra kartet i løpet av de siste 16 årene.

– Det er ganske store endringer på så kort tid. Jeg har ansvar for breene i Jotunheimen og har sett at det blir mange færre sprekker, nye sjøer dukker opp, og steiner raser ut fra sidene av breen når isen forsvinner, forteller Andreassen.

Ifølge det europeiske Copernicus-programmet har isbreene på kontinentet mistet enorme mengder is siden 1997. Breene i Europa har krympet med 9–30 meter, som tilsvarer en vannmengde som kunne tilfredsstilt New York Citys innbyggere sitt ferskvannsbehov i 23 år.

Verst har utviklingen gått utover isbreene i Alpene.

– Breene i Alpene har minket veldig mye. Der er brelandskapet flere steder nesten ikke til å kjenne igjen. Norske breer har i perioder klart seg litt bedre på grunn av mye vinternedbør, men også de minker, forteller Andreassen.

Grafene for mengden is på Europas breer har pekt nedover i lang tid. Siden 1997 har utviklingen akselerert.

Kilde forteller at han har slitt med å finne steder å stå på ski i sommer. Men enn så lenge er norske breer som Folgefonna en fin treningsarena.

– Vi har brukt breene i Norge, men nå er de også ganske brune. Det er ikke mange steder igjen i Europa vi kan kjøre, forteller den rutinerte alpinisten.

– Det er en fordel at vi har Folgefonna, for det er det eneste stedet som har greit med snø nå, mener Vickhoff-Lie.

På Storbreen i Jotunheimen startet målingen av massebalansen allerede i 1949. Bildene under er fra 1940 og 2021, og viser hvordan breen har minket og at brearmene ikke lenger henger sammen i fronten:

Akkurat nå befinner alpinlandslaget seg i Chile og på New Zealand. Det er steder som har vært hyppig besøkt også i tidligere sommere fordi snøforholdene er gode der på denne tiden av året.

– Det er ekstremt viktig for oss å komme til Chile, hvor det er mer vinter. Der får vi volumet vi trenger før rennsesongen begynner, sier Vickhoff-Lie.

Alpinistene er samtidig bevisst på at deres reisevirksomhet ikke er skånsomt for klimaet og at det derfor er et lite paradoks ved deres bekymringsmelding.

– Jeg er veldig oppmerksom på at jeg er en idrettsutøver som reiser mye. Det er vanskelig. Vi har bare én jord, det er viktig å huske på, understreker Lie McGrath.

– Vi får være flinke til å gjøre det vi kan. Jeg tror ikke vi klarer å reversere noe, men at vi kan bremse det, mener Kilde.

NORSK STJERNE: Kilde slik vi er vant til å se ham, susende ned utforløyper i verdenscupsirkuset.

For vintersportsutøverne er bekymret for sportens fremtid. Fra sportens spede begynnelse har vågale alpinister kastet seg utfor i stupbratte, snødekte fjellsider. Ofte med et idyllisk bakteppe med noen av klodens vakreste naturområder.

Frykten er at klimaendringene tvinger frem mer bruk av kunstsnø – eller at man i ytterste konsekvens må belage seg på innendørsanlegg, slik som Snø i Lørenskog utenfor Oslo.

– Det er helt krise å tenke på det. Forhåpentligvis holder det seg, for vi er en idrett som er avhengig av naturen rundt oss og jeg håper virkelig at det går mot bedre tider de kommende årene. For det er en av grunnene til at jeg elsker denne idretten, at vi kan være ute i naturen. Dette skal ikke bli en innendørsidrett, da blir vi depressive hele gjengen, sier Vickhoff-Lie, som har en lang karriere foran seg, bastant.

– Hvis alpint blir en innendørsidrett, slutter jeg. Det kommer jeg ikke til å orke, sier Lie McGrath bestemt.

TALENTFULL: Kajsa Vickhoff-Lie.

I breområder hvor det er sommerskisenter har man begynt å ta ekstra grep for å verne isen. Det kan sikre gode treningsområder utendørs også på sommerstid for alpinistene i årene som kommer.

– På en del av breene der det er sommerskisenter har man metoder for å passe på at breene ikke minsker så mye. Der legger man på duker på breen for å gi ekstra beskyttelse og begrense smeltingen. I tillegg produserer man snø og samler snø fra terrenget rundt. Dette er arbeid som både gjøres i Norge og i Europa. Det er selvfølgelig kostbart og er ikke praktisk for store breområder, sier Andreassen i NVE.

Et slikt tiltak med duker er blant annet gjort på Rhone-isbreen i Obergoms i Sveits: