Forteller om VM-frykt: – Tenker «nå dør jeg»

ZÜRICH (VG) Jakob Ingebrigtsen (21) røper at han hele tiden etter at han selv ble covid-syk sist vinter var redd for å bli smittet igjen og miste VM og EM i sommer.

LETTELSE: Jakob Ingebrigtsen blir gratulert av storebror Henrik etter sin første VM-seier, på 5000 meter i Eugene i juli.

– Hele tiden skvetter jeg til og tenker «nå dør jeg», og da betyr det at jeg ikke kan stille til start. Det er det jeg mener med å dø, sier VM-gullvinneren og den dobbelte EM-gullvinneren til VG under et intervju foran Diamond League-finalen her i Zürich.

Jakob Ingebrigtsen løper for sin første finaleseier i stevneserien, på 1500 meter klokken 20.10 i Letzigrund stadion. Førstepremien – «the winner takes all» – er 300.000 norske kroner.

NRK 2 sender fra klokken 19.00, NRK 1 fra klokken 20.00.

– Det er liksom ligafinalen, så det er stort uansett hvilken idrett det er, svarer han på spørsmål om det ligger stor prestisje i å vinne sesongens siste konkurranse.

Det gikk ikke slik han ønsket da han skulle ta karrierens første VM-tittel, innendørs i Serbia i mars. Han var åpenbart ikke seg selv – en måned etter å ha satt verdensrekord i franske Liévin – og ble slått av Samuel Tefera fra Etiopia.

Jakob Ingebrigtsen måtte ta til takke med sølvmedaljen, vel å merke med den sterke tiden 3.33,02. Straks etter målgang viste en corona-test at han hadde løpt med viruset i kroppen.

Det var årsaken til at han ikke fikk tid til å kvalifisere seg for 10.000 meter til EM i august, slik at han i mesterskapet München kunne fått sjansen til å vinne tre gullmedaljer.

Rett før friidretts-VM i Eugene brøt det ut smitte i den norske mesterskapstroppen under treningsleiren i Berkeley i California. Fire personer testet positivt, blant andre Norges 800-meterhåp Hedda Hynne.

– Jeg vet det er lang inkubasjonstid, og det er ingen sikkerhet i det hele tatt. Man blir litt skremt når det er så nær, sier han med tanke på det som skjedde noen dager før han som favoritt skulle løpe for sine første VM-gull på 1500 meter og 5000 meter i mesterskapet i Oregon.

– Man tenker kanskje i større grad at «shit», blir jeg smittet, får jeg ikke løpe VM, tilføyer han.

Han sier også at det i bunn og grunn var «bedre» at det brøt ut smitte der og da – «på campen» – fordi det straks ble innført regler og retningslinjer som gjaldt for alle, slik at det ikke bare var han «som måtte sitte med spritflasken og sprite hendene».

Det siste med henvisning til at han gjennom hele pandemien mener han har vært «absolutt» disiplinert med hensyn til smittevern.

– Men var du hele tiden trygg på at du ikke skulle få ødelagt VM og EM?

– Nei nei, det var jeg ikke. I Serbia (inne-VM) brukte jeg maske og alt. Vasket hendene og holdt avstand. Men da gikk det ikke (bra), svarer han.

På spørsmål om han nå gleder seg til å få slappet av en stund, uten å måtte være på tå hev i frykt for å miste konkurranser og mesterskap, svarer han at det er kanskje det han ser mest frem til – at ikke «alt» kan få så store konsekvenser.

– Hva gjør du når du slipper deg helt ned?

– Det er kanskje mest psykisk. Jeg kobler av mentalt hele tiden. Men på sommeren er det gjerne slik at jeg skvetter til når noen rundt meg nyser eller hoster. Jeg trenger ikke gjøre det på samme måte som når jeg (nå) skal springe finale i Zürich, svarer han.

Jakob Ingebrigtsen sier også at tiden uten konkurranser egentlig ikke er en pause. Men det blir en periode med kun «treningen som hovedmål», og så gjør man de vanlige tingene. Det er ikke noe som skal skje om en uke.

– Hvis jeg får en «kjenning» på høsten eller gjennom vinteren, spiller det ikke stor rolle. Det er greit at det ikke står store ting på spill, sier han.

Sesongen 2023 består av færre mesterskap enn den han nå avslutter, med inne-EM i mars og VM i Budapest i slutten august.