Sånn. Da får vi slutte å mase om at de norske kvinnene ikke presterer.
OM OL: Det er når «alle» forventer gull det virkelig begynner å bli skummelt. Maren Lundby (23) er ikke lettskremt.
PYEONGCHANG: Da har også kvinnene lagt en tung, solid OL-gullklump inn i norsk idretts største skattkammer. Det er noe symboltungt over at den første norske kvinnen som vant gull i Pyeongchang kommer fra en idrett som måtte kjempe uendelig lenge for å bli akseptert, respektert og likestilt.
Det var også et fint vink til Aftenpostens førsteside før lekene startet, den om at de norske herrene knuser kvinnene i medaljekampen i OL. Det er 82 menn og 27 kvinner i Norges tropp i Sør-Korea. «Gullkampen»: 1-1.
Hopp for kvinner kranglet seg inn på OL-programmet først i 2014. Da uten nordmenn på pallen. Mandag ble kvinnehoppsportens korte krønike forlenget, og for alltid vil Maren Lundby være en viktig del av den.
Maren Lundby med historisk hoppgull:- Finn frem flagget, det er så fortjent!
En stor, stor kveld
Det skal hun være uendelig stolt over.
Og så kan hun sende en tanke til dem som kjempet sporten hennes inn på OL-programmet, slik dagens norske skihåp, langdistanseløpere og fotballkvinner ikke skal glemme alle sine forgjengere som snakket sta og forutinntatte menn imot. Gang på gang. Slik at de til slutt fikk det samme spillerommet og de samme mulighetene som menn.
Maren Lundby kan kalle seg olympisk mester, men har fortsatt ikke de samme mulighetene.
Hoppsporten for kvinner er ennå for liten. Mandag kjempet 35 kvinner fra bare 13 land om tittelen, og nivået er fortsatt, for å si det pent, ujevnt.
Det er derfor kvinnene bare har én konkurranse i OL, mens herrene har tre. Om Lundby fortsetter å inspirere, kan også det forandre seg i tiårene som kommer.
Det beskjedne gullhåpet: – Idretten har forandret personligheten min
«Glipper det?»
Det ble et rart hopprenn, slik også herrenes normalbakke-renn ble det i forrige uke. Vær og vind i Sør-Korea er krevende. Bommen ble flyttet opp og ned, og det ble mer og mer nervepirrende for Maren Lundby å være siste kvinne ut.
Den tyske Katharina Althaus hoppet før henne, og hoppet bra. Lundby så nervøs ut da hun gjorde seg klar. Hun har ikke lagt skjul på at det har vært tungt å reise til OL med et så opplagt favorittstempel. Men det går ikke an å gjemme seg når man har syv seire og tre annenplasser på ti verdenscuprenn.
Hun landet på 105,5 meter. Ansiktsuttrykket hennes fortalte alt: «Holder det? Eller skal det glippe igjen, som i Lahti-VM i fjor?». Det holdt. Hun ledet. Men det var en lang, fæl, nervepirrende, iskald omgang igjen.
110 meter senere var det avgjort.
Så overlegent det var.
Maren Lundby fløy gjennom snøen og vinden forbi gamle, vonde minner om tapte renn, og satte et utsøkt nedslag. Hun vant med 12 poeng. Utklassing. Ingen nådde henne til ankelfestet av hoppskoene.
Topptrener hardt ut mot lederne: – Gamle menn bremser kvinnenes utvikling
Få folk i bakken
Selvsagt er det litt stusslig å bli olympisk mester foran en tribune som ser ut som den kunne ha vært klippet ut av en norsk 2. divisjonskamp i fotball. Når norske gutter og jenter drømmer om olympisk gull som unger, er garantert et hav av mennesker og en brøl som skaper oppdrift med i de drømmene.
Det kokte på ingen måte i hoppbakken i Pyeongchang, uansett hvor høy musikk arrangørene dundret på med.
Lundby må ikke ta det personlig. Flere olympiske mestere kommer til å få oppleve dette. Det er et resultat av Den Internasjonale Olympiske komités heldigvis kasserte strategi om å legge vinterleker til steder som ikke har interesse for slike leker. Det er som å legge en diger dieselbil-utstilling til Miljøpartiet De Grønnes landsmøte.
Men spiller det noen rolle? Nei. For hun vant, hun alle trodde skulle vinne.
