Sport

Jaget i ungdomsidretten: – Vi lager regler fordi trenerne ikke klarer å opptre fornuftig

Higen etter å vinne blir for stor. Til tross for god vekst har håndballen noen utfordringer.

  • Mette Bugge
    Mette Bugge
    Journalist

Jeanette Nilsen i Norges Håndballforbund kjenner godt til temaet der unge spillere dras i alle retninger. Den neste seriekampen er hele tiden den viktigste for mange trenere.

Hun mener denne artikkelserien om jaget i ungdomsidretten er viktig, selv om håndballen på noen områder kommer dårlig ut.

Nilsen er tidligere landslagstrener for 1996/97-årgangen, som ble fulgt av postdoktor Christian Thue Bjørndal på Norges idrettshøgskole.

Les også

Cecilie Jamtfall måtte legge opp som 18-åring

Jeanette Nilsen er leder av forbundets avdeling for spill og trening i Norges Håndballforbund. Foto: Ole Gunnar Onsøien, NTB scanpix

De unge modnes forskjellig

I dag er den tidligere landslagsmålvakten leder av forbundets avdeling for spill og trening. Der jobbes det blant annet med å forbedre de tingene som gjør at frafallet reduseres, i tillegg til å finne gode utviklingsarenaer og spillformer i barne- og ungdomshåndballen. Det tilrettelegges også for god utdanning av trenere og dommere.

– Jeg savner flere trenere som er opptatt av utviklingen til den enkelte spiller og ikke alltid skal la de som akkurat nå har de beste ferdighetene, få spille. Vi har så mye kunnskap om ulike utviklingsløp og at man modnes forskjellig. Det gjenspeiler seg ofte i idrettsprestasjoner.

Hun mener at ingen som jobber med ungdomsspillere, vet hvem som blir best til slutt. Derfor må alle gis forutsetningen for å nå sitt potensial.

– Vi ønsker jo at alle skal holde på med håndball til de blir gamle. Alle i vår idrett har et felles ansvar for å legge til rette og ivareta alle håndballspillere.

Les også

Hammerseng-Edin: – Sannheten er at vi finner unge mennesker helt ned i 13-årsalderen som knasker Voltaren før og etter trening.

Når spillere gir seg

Nilsen innrømmer at det er frustrerende å se at det hele tiden er noen spillere som forsvinner på veien.

Jeanette Nilsen (til venstre) var tidligere toppkeeper. Her jubler hun sammen med tidligere landslagssjef Marit Breivik og Tonje Sagstuen under VM i 1997. Foto: Uglum, Morten / ftpnfs

Grunnene er mange, som at venner slutter, at treningen er kjedelig, skolen tar mer plass, andre idretter fenger mer, eller at de unge vil gjøre noe helt annet utenom idretten.

Det at lovende landslagsspillere ikke orker mer på grunn av overbelastning, prøver forbundet hele tiden å ta tak i.

– Det er en utfordring med to spillere som gjennomgår det samme opplegget. Den ene vil tåle treningen godt, mens den andre ikke gjør det. Derfor er det vanskelig å lage felles føringer.

– Det er uansett et stort ansvar for klubber, region, NHF og trenere på de ulike nivåene, samt skoler som har mange av de spillerne som betegnes som best i den aldersgruppen. Vi må spørre oss hele tiden: Hva skal til for at akkurat den spilleren skal bli i håndballen hele livet? Hvordan kan jeg som trener og lærer legge til rette for det?

– Hva kan forbundet gjøre?

– Forbundet er opptatt av å gi god informasjon til trenere som går på kurs. Det at både trenere og spillere forstår at den totale belastningen må kontrolleres, at trener og spiller må snakke sammen, og at det er lov å si at det er blitt for mye. Slike samtaler foregår også på landslagssamlinger.

Les også

Skolene gir spillerne skreddersydde opplegg. Likevel er det mye som skurrer.

Higen etter å vinne

Nilsen legger til at det er fokus på «Arenamodellen», som brukes aktivt ut mot spillere og trenere. Den hjelper til med å skape et bevisst forhold til de ulike utfordringene den enkelte spiller har.

– Problemet her er at forbundet ikke kan overvåke alle trenerne rundt omkring i klubbene. Vi må stole på at klubbene tar det ansvaret, sier Nilsen.

– Men når dere ser jaget i de nasjonale seriene Bring (16 år) og Lerøy (18 år), går det ikke da an å lage regler om at det først og fremst er en utviklingsarena, der seier og tap er underordnet?

– Trenerne vet det, men når de står der, er det lett å tenke «dette må vi vinne». Jeg tror at alle trenere, ikke bare i håndballen, men i hele norsk idrett, er klar over den utfordringen. De velger likevel ikke å ta hensyn til det. Det skyldes at higen etter å vinne blir for stor. Den neste kampen er så viktig.

Alle skal med?

Avdelingslederen opplyser at en av de tingene som forbundet er opptatt av, er å lage opplegg som gjør at alle kan spille på sitt nivå. Derfor har idretten mange reguleringer med gode intensjoner. Men de brytes.

– Jeg mener personlig at mange av de reglene vi har i barne- og ungdomshåndballen, lager vi fordi trenerne ikke klarer å opptre fornuftig.

De færreste kommer gjennom det trange nåløyet til A-landslaget. To av dem som har greid det, er Stine Bredal Oftedal (t.h.) og Henny Ella Reistad. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Nilsen tenker på at flere regioner har nivå én, to og tre for yngre spillere. Meningen er at lagene i de ulike nivåene skal møte lag på samme nivå. Men flere trenere omgår dette og tar med de beste spillerne på nivået under.

– Brukes nivåinndelingen fornuftig og ut fra hensynet til den enkelte spillers utvikling, er det en utrolig fin organisering av barne- og ungdomsidretten vår. Men noen trenere blir dessverre for fristet til å misbruke det systemet til å vinne med 20 mål.

Veldig få når helt opp

Det forbundet ønsker, er at alle spillere skal utvikle seg, ikke bare de som drømmer om eller har forutsetninger for å komme på seniorlandslaget til slutt.

Nilsen har tall fra kvinnesiden som forteller at i løpet av alle mesterskap som Norge har deltatt i siden gjennombruddet i 1986, er det kun 135 spillere her i landet som har vært med på et seniormesterskap frem til 2017. Det er ytterst få som når helt opp.

– Og blir ikke da vårt hovedmål som trenere å la alle få muligheten til å nå sitt potensial? Og best mulig er ikke her nødvendigvis landslagsspill, sier hun.

Les mer om

  1. Håndball
  2. Talentutvikling
  3. Norsk håndball