Sport

«En håndballkveld å huske til evig tid»

Norge var ellevilt gode i 25 minutter. Det er det vi velger å huske.

Nikola Karabatic var Frankrikes og VMs beste spiller, men fikk kamp av Norge. Foto: CHARLES PLATIAU

  • Ola Bernhus
    Ola Bernhus
    Kommentator, Aftenposten

Frankrike-Norge 33–26

Det ble en håndballkveld å huske til evig tid. Det var øyeblikk av stor norsk idrett, vekslet med nådeløse franske avslutninger og mot slutten en oppvisning av favorittene. Som ventet, altså, men Frankrike måtte lide lenge.

LES KAMPREFERAT HER.

Oppbyggingen til kampen dreide seg veldig mye om Torbjørn Bergeruds redning og den sprelleville feiringen fredag kveld, antakelig for spillerne også. Ville de orke, mentalt og fysisk, å hente nye krefter, nok til en times kraftanstrengelse mot Frankrike?

Ola Bernhus.

Ville Christian Berge være den smarteste laglederen enda en gang, ville spillerne overgå seg selv igjen? Ville Norge tåle trykket fra tribunen, ville dommerne gjøre det?

Kanskje mer enn i noen annen idrett betyr dommerne så mye. Noen ganger mest. De norske spillerne ønsket ikke de danske Mads Hansen og Martin Gjeding, de fryktet at danskene ville vise at de ikke hjelper sine skandinaviske naboer. Være hjemmedommere.

Men det ville nok vise seg at danskene holdt mål. Bare blås i gang!

Det var en fin kveld

Var det et godt tegn at Nikola Karabatic misset i første angrep og Espen Lie Hansen kontret og scoret med en gang? Nei, Karabatic banket i bordet i neste forsøk. 2–1. Det irriterte Kent-RobinTønnesen. 2–2. Og slik fortsatte det, en håndballstrid, en tempodurell, en muskeltvekamp, en mental mannjevning. En VM-finale verdig – og Norge en verdig finalist, så det ut til.

Da Espen Lie Hansen hadde virvlet inn 10–7 midt i omgangen, måtte keeper Thierry Omeyer – verdens beste, sier de – sette seg på benken. Og Tønnesen og Hansen scoret og scoret. Bra, gutta, konkluderte Christian Berge da Frankrike hadde bedt om timeout, og det var ingen overdrivelse.

Frankrike rystet

I den andre enden av banen sto Torbjørn Bergerud og reddet og reddet. Noen ganger spratt ballen ut til en fransk spiller, i en periode var returene deres beste våpen, slik de slet mot de norske forsvaret.

Dessverre var også den andre franske keeperen, Vincent Gerard, på Bergerud-nivå. Han hjalp Frankrike til ledelse på 18–17 ved pause, i en omgang der Norge av og til leverte eventyrlig angrepshåndball. Frankrike vantrivdes.

Men de holdt unna. De fikk seks straffekast (Norge ingen), men deres mål var ellers mer resultat av kraft og muskelbruk. Norge spilte seg tvers igjennom. Kunne det fortsette? Og kunne vi også få mål på de opplagte sjansene denne gangen?

Nordmenn på tribunene og foran TV’ene ble antakelig mer nervøse etter hvert som det viste seg at Norge hadde gullsjanser. Nå var det ikke lenger snakk om at «sølv er jo bra». Nå var det gull som gjaldt.

Alt som kunne gå galt...

At Frankrike vant de siste fem minuttene i omgangen med 5–1, betydde det at kampen hadde snudd? Ville de norske skuddfeilene fortsette?

Ja, på begge spørsmål. Frankrike vant 5–1 de første seks av andre omgang også, 10–2 på 10 minutter. Takk som byr!

Her var det bare å omstille seg, «sølv er jo bra». En kikk på tastaturet, var det fortsatt store ord igjen? Nok til å beskrive den sensasjonen det var at det

unge, norske laget nådde finalen, de som ikke var kvalifisert en gang, men som fikk en friplass. Det var bare slik at Frankrike var for mektig. Foreløpig.

Det var manglende rutine som gjorde at de norske spillerne misset så mange skuddsjanser.

Den rutinen har Frankrike i slikt monn at en VM-finale bare er som en lørdagskveld på Place Pigalle, sånn passe heftig.

26 mål var bra av Norge, men når Frankrike til slutt endte på 33, ble det bare 26 trøstemål.

Men jammen var det moro.

Les mer om

  1. Håndball
  2. Håndball-VM