SEEFELD: Eirik Myhr Nossum, en ung mann med en voksen jobb, gråt, og sa han ikke hadde vært så rørt siden sin egen bryllupsdag. Spurten husker han ikke noe av. Hva han sa, ropte, brølte, gjorde, han aner ikke, sekundene er «ett svart hull».

– Sjur er en ..., rakk han å si til NRK før han ble så rørt at han måtte snu seg og gå. 33-åringen gikk ned i knestående og hulket.

Da han til slutt fant den ferske verdensmesteren Sjur Røthe bak målområdet, hoppet han inn i favnen hans og klamret seg fast.

Nossums aller første mesterskapsrenn som norsk herresjef, under sol, blå himmel og stolte, snøkledde alpefjell, endte vakrere enn han kunne ha drømt om da han lå og vred seg natten før lørdagens tremil.

– Jeg var overraskende, nesten irriterende rolig de første 25 kilometerne av løpet, sa Eirik Myhr Nossum etter tremila. Avslutningen husker han lite av.
Martin Slottemo Lyngstad
Når norske herrer går for VM-gull, hjelper alle i støtteapparatet til. Også landslagstreneren.
Martin Slottemo Lyngstad

Gjør alt i plenum

Eirik Myhr Nossum føler seg som regel som en av klodens heldigste menn. Fortsatt føles det uvirkelig at han tjener penger på å ha hobby og lidenskap som yrke. «Den dagen jeg sier «nå skal jeg på jobb», spark meg», sier Nossum.

Han er så dypt inne i langrennssporten at pulsklokken gjør utslag når ting drar seg til. Da slår alltid hjertet litt fortere enn det vanligvis gjør, selv når han sover. Men noen dager har han en møkkajobb.

Dagen da han måtte fortelle hvilke fire løpere som skulle få gå lørdagens VM-tremil her i Seefeld, var en slik.

Den tidligere altmuligmannen og treneren til Petter Northug har heller ikke valgt å gjøre det lett for seg selv. Han er året yngre enn en av løperne sine, Martin Johnsrud Sundby, og ikke veldig mye eldre enn flere av de andre på laget. Men han vet likevel eksakt hvordan han vil at verdens beste herrelandslag skal ha det.

Noe av det første han bestemte seg for da han tok over etter sparkede Tor Arne Hetland i mai i fjor, var å avsløre uttakene i plenum. Han innrømmer at det vanligste er å ta inn én og én. Men ferskingen ville at løperne hans skulle få vite samtidig. Han ønsket også å ha det så høyt under taket på møterommet at de vrakede kunne si: «Jeg skjønner ikke hva du har gjort? Hvorfor meg?».

Ville ha spurtere

Da laget til tremila med skibytte ble kjent, var det flere som ikke skjønte. Nossum innrømmet også at valget gikk hardere innpå ham enn han hadde trodd.

Men hva gjør du når du mener du har fem-seks medaljekandidater, og bare får lov til å bruke fire?

Han vraket Simen Hegstad Krüger. Og Krüger er ikke noen hvem som helst. I årene fra 2007 til 2018 var det kun Petter Northug som klarte å vinne distanserenn for Norge i mesterskap. Helt til OL i Pyeongchang, da Krüger vant tremila – etter å ha falt, brukket staven, fått ny stav to ganger og ligget helt sist, på det verste 37 sekunder bak de beste.

Så hvorfor i all verden vrake en som vet hva det dreier seg om?

Media ville vite hvordan Eirik Myhr Nossum opplevde sluttspurten. Han svarte at han ikke har vært så rørt siden han giftet seg.
Martin Slottemo Lyngstad

Idrettsfysiologen Nossum har nerdens tilnærming til langrenn. Han kaller seg selv en analog mann i en digital tid. Og da han så ned på alle de håndskrevne notatene sine, var det opplagt for ham at Martin Johnsrud Sundby og Sjur Røthe skulle med. Men han ville ha spurtere også, Johannes Høsflot Klæbo og Emil Iversen måtte inn.

Problemet var bare at fartsmaskinene Klæbo og Iversen aldri kom i posisjon til å spurte. På påskeføret i Seefeld falt de av da Aleksandr Bolsjunov skrudde opp tempoet i de mest krevende bakkene. De østerrikske TV-produsentene vendte gang etter gang tilbake til Klæbo som hang med hodet og hadde tydelige problemer. Omtrent samtidig begynte diskusjonene på sosiale medier om «Klæbos klippekort» og Iversens kapasitet.

Da alt var over lørdag, sa Eirik Myhr Nossum «jeg hadde tatt ut de samme fire om jeg måtte velge igjen».

Det er lett å si når du drar fra stadion med gull og bronse og har hatt den største dagen siden bryllupsdagen din.

Rå Røthe

Han kunne ha reist tomhendt tilbake til løperhotellet. Store deler av den siste milen gikk et femmannsfelt rundt i Seefeld-snøen og skulte på hverandre. Norge hadde to med der. Gull og sølv? Sølv og bronse? Eller fjerde- og femteplass? Praktuttak? Eller skandale?

Sjur Røthe, diagnostisert med revmatisk sykdom og mannen bak ett av de beste comebackene i norsk idrettshistorie, ga svaret. Han strakk skotuppen frem, slo Bolsjunov tiendedelen av ett sekund, strakk en finger i været og gliste.

Dét husker ikke Eirik Myhr Nossum noe som helst av.