Sport

Brasilianere kan feste. Og de gjør det best på stranden.

Velkommen til Copacabana — sandvolleyballens Mekka.

FLOMLYSKAMP: Mens bølgene fra Atlanterhavet skyllet inn over Copacabana spilte USA mot Australia flomlyskamp i OL-amfiet klokken 00.35.
  • Erlend Nesje
    Journalist

RIO DE JANEIRO: — Å spille på Copacabana er helt spesielt. Energien som er her løfter spillerne. Å spille kamp i flomlys på denne spesielle stranden. Det blir ikke mer elektrisk enn det, sier tredobbelt OL-vinner Kerri Walsh Jennings.

I RIO: Erlend Nesje og Martin Slottemo Lyngstad.

Se for deg Brasil, og du tenker fort på kritthvite strender. Samt fotball, samba og karneval.Brasil og strender går hånd i hånd, som Copa og Cabana, og det er her på den ikoniske stranden som samlet én million mennesker til Rolling Stones-konsert i 2006, at de største partyfikserne i OL holder til.

Det er ikke uten grunn det var billettene til sandvolleyballkampene på OL-amfiet Arena de Vôlei de Praia var de første som ble revet bort.

Sandvolleyball på Copacabana. Det er lite, om noe, som finnes mer riktig enn det i dette OL.

Det er noen få OL-gull brasilianere ønsker seg mer enn andre. I fotball og volleyball. Og ikke minst sandvolleyball, en av OL-vertens definitive nasjonalsporter.

Og her i OL kommer gullkampen til å handle om sportens to giganter: USA. Og Brasil.

FIKK DU MED DEG DETTE? Skrekkskaden i turnhallen går verden rundt: — Ekstremt fryktelig.

Full fest i flomlys

OL-DRONNING: USAs Kerri Walsh Jennings smasher forbi Australias blokk fra Nicole Laird.

Klokken 00.35 natt til søndag: Beachvolleyball så dagens lys i Sør-California, men sportens åndelige hjem er den fire kilometer lange stranden i hjertet av Rio.Selv om arenaen med 12.000 seter var drøyt halvfull, senket ikke det akkurat festen. På banen: To australske jenter mot USA, der stjernespilleren Kerri Walsh Jennings mål er å tangere Carl Lewis (lengde) og Al Oerter (diskos) i fire strake OL-gull i samme øvelse.

Fire jenter på banen og syv-åtte tusen på tribunen. Fra øverste tribunerad kunne vi se det hvite skummet fra Atlanterhavet bryte gjennom de olympiske ringene plassert øverst på den folketomme VIP-tribunen. Det var litt surrealistisk, kulissene kunne ikke bli mer magisk enn det i en flomlyskamp etter midnatt.

I et hjørne pisket et sambaband tilskuerne til å hoppe på stolene.

Og fra høyttalerne kom det dårlig teknomusikk du hører på Ibiza en sen nattetime, noen kjente låter fra Michael Jackson og Britney Spears, og jammen hadde ikke en kulthelt fra et stort idrettsmesterskap tidligere i sommer også funnet veien.

"Your defence is terrified, Will Griggs on fire!"

Will Griggs fikk ikke spille ett minutt for Nord-Irland i EM. Men Griggs-sangen ble en slager. Og dermed ble han invitert til sommer-OL også.

"Na, na, na, na, na, na, na, na, na, na!"

USA var overlegne i sanden og kampen var unnagjort på 35 minutter. Stjernespiller Kerri Walsh Jennings sendte slengkyss til tribunen og takket hver og en funksjonær hun så for kampen.

LES OGSÅ: Det norske OL-håpet sluttet med svømming for å bli modell — nå gjør han comeback.

Jakter fjerde OL-gull

For sandvolleyball som sport er OL-turneringen her i Rio viktig. TV-bilder, kulisser og tradisjon er unik. Sporten ser på dette som en unik mulighet til å vokse: Flere og bedre sponsoravtaler, forbedret TV-produksjon og generell vekst.

Spillerne har fått beskjed av sportens øverst ledere: Gi av dere selv. Derfor stoppet spillerne opp for hver eneste journalist i intervjusonen. Midt på svarte natta. Det var ikke snakk om å restituere til neste kamp.

— Det er første gang jeg spiller en OL-kamp på en naturlig strand. Det kunne ikke vært bedre enn en flomlyskamp på Copacabana. Og atmosfæren her: "Wow!, gispet Walsh Jennings.

- Du har tre OL-gull, nå kan du vinne ditt fjerde strake her i sportens Mekka?

— Da vi dro fra London sa vi: "La oss dra til Rio og vinne der også". Det er vårt oppdrag hver eneste dag, å telle ned til finaledagen.

LEK I SANDEN: På Copacabana spiller "alle" sandvolleyball. Her er det noen amerikanske venninner som forsøker seg utenfor OL-arenaen.

Eldre menn i speedoDe første morgenene etter ankomst Rio forsøkte vi å løpe av oss jetlag langs Copacabana.

Klokken var ikke passert 07.00, men de mange sandvolleybanene var allerede fylt opp. Ikke av turister, men av lokale.

Det var energiske, godt voksne menn.

Noen hadde kulemage, andre var litt bedre trente. Vi så dem i speedo og T-skjorte, mens andre valgte bar overkropp.

De kastet seg i sanden, de hoppet og spratt. De så ut som tenåringer, men fødselsattestene viste nok trolig at de var nærmere 60 år. Svetten rant, det ble kjeftet og smelt, det var kamp på blodig alvor.

Slik holdt de på langs hele Copacabana før solen hadde stått opp og Rio våknet til liv.

Så fikk heller turistene fylle opp den ikoniske stranden noen timer senere.

For brasilianere er sandvolley og sandfotball det samme som langrenn er for oss nordmenn: En folkesport.

Vi tar med oss skiene ut i skogen eller på fjellet. De tar med seg ballen til nærmeste strand.

Dette var Copacabana. Vi kunne trolig sett det samme på hvilken som helst strand i Brasil.

Gjorde comeback

TRIBUNELIV: De brasilianske supporterne ga lyd fra seg under kampen mellom Brasil og Russland.

Søndag morgen kl. 10.00: Larissa Franca (34) vant bronse i London-OL for fire år siden. Så la hun opp. Larissa var ferdig med sporten. Hun hadde ikke mer å gi. Men lukten av sagmugg, eller sanden på Copacabana, fikk henne tilbake. Fristelsen til et siste stunt på hjemmebane ble for stor.I par med Talita Antunes blinket hun seg inn mot søndag 7. august 2016, åpningskampen mot et russisk par.

Brasilianerne er USAs største trussel i gullkampen og skuffet ikke i åpningen. De brukte 36 minutter på å slå Russland 2–0 i sett. Om det ikke var fullt på arenaen, ga dem som var der lyd fra seg.

— Det var et veldig spesielt øyeblikk for oss. Det var så stort for oss å spille her. Vi har trent så hardt for dette øyeblikket. Folk kom for å støtte oss. Jeg er så ..., sa Talita Antunes og slet med å finne riktig ord.

PUBLIKUMSYNDLING: Brasils Larissa Franca hilser på publikum etter seieren mot Russland

"Som å komme hjem"Litt lenger fremme i intervjukøen sto Jevgenia Ukolova. Hun tok tapet med fatning. Det var tross alt en gullkandidat de hadde spilt mot.

— Vi har spilt mange turneringer her på Copacabana. Vi kjenner stedet veldig godt, det er omtrent som å være hjemme. I London-OL var alt nytt for oss. En helt ny bane kun for det mesterskapet. Men her kjenner vi til og med alle gatene rundt. Jeg synes dette er mer komfortabelt. Det er så riktig med en OL-turnering her på Copacabana.

- Hvor viktig for sporten din er det at OL spilles her?

— Dette er jo sportens Mekka. Det er et historisk øyeblikk. Alle vet at Brasil er ett av de beste stedene for sandvolleyball. Mange av lagene pleier å trene.

Les mer om

  1. OL