Sport

Petter Northug har to ansikter. Det er dette vi vil se i dag også.

VANCOUVER (Aftenposten.no): Petter Northugs tur ut av «boblen» sin gir håp før dagens prestisjefulle herrestafett.

Slik. Med gullet rundt halsen var smilet tilbake. Petter Northug hadde heller ingen problemer med å snakke da seieren var sikret på sprintstafetten.
  • Robert Veiåker Johansen

Les også:

Den er ti centimeter i diameter, veier 556 gram, og får folk til å forandre personlighet over natten. Jeg har sett det med mine egne øyne, hva en gullmedalje som skal bo i et bankhvelv i Nord-Trøndelag kan gjøre med et menneske. Stikkordsvarianten av Petter Northug før lagsprint-gullet: Taus. Sur. Innesluttet. Uinteressert. Om du hadde fått ham som gjest på en fest, ville du ha stuvet ham inn i stuens mørkeste hjørne, og bedt folk om å holde seg unna. Petter Northug etterpå: Snakkesalig. Lykkelig. Omgjengelig. Leken. Morsom. Festens midtpunkt. Beskrivelsen er svart/hvit, men 24-åringens olympiske leker har gått i svart og hvitt, det har vært fullstendig uten nyanser, og de som har befunnet seg nær ham, har vært med på en hel berg-og-dal-bane av følelser; både de innestengte og de i fri flyt.

Boblegutten.

Han kom til OL-leiren og deltagerlandsbyen uten glimt av glød og glede, ansiktet var uten mimikk, det røpet ingenting, og i de få minuttene han snakket, snakket han knapt om annet enn «boblen» han skulle leve i de neste ukene.

I «Seinfeld» sesong 4 havner «George» i slåsskamp med en gutt som er tvunget til å bo i en boble. De spiller et spill, og det utarter, og ender stygt.

Jeg har tenkt på «Seinfeld» hver gang Northug har pratet, og skal innrømme at jeg har sett på denne boblen som et slags fengsel, med én trening om dagen, svært lite kontakt med andre mennesker, en enkeltseng i et hjørne og et slitent TV-apparat på en kommode.

Ikke et sunt sted å være i for en 24 år gammel gutt som egentlig bare skal konsentrere seg om å leve.

Da nedturene kom, vokste boblen seg tykkere og tykkere.

Men etter gullet han vant sammen med Øystein «Pølsa» Pettersen kom Northug seg ut.

Han påsto at han fortsatt var inni der, «Pølsa skal på byen, og jeg skal tilbake på rommet», sa han blant annet, men han var ute.

Og det må ha føltes godt.

Rettelse: Alle så hvor godt det var.

For Petter Northug er en fryktelig dårlig taper.

Og han er i ferd med å bli en ikke så aller verst vinner, som ikke sender syrlige meldinger i øst og vest.

Monsteret.

Alt de skrev om ham der hjemme mens ting så som verst ut, ga han f ... i, for å bruke hans egne ord.

Frode Grytten skrev «Vi har fostra eit monster. Han heiter Petter Northug jr.», VG skrev at skilandslaget minnet om en barnehage uten tilsyn, ja selv den gamle landslagskeeperen Frode Olsen måtte ytre sin mening på Twitter: «For meg er Petter Northug en vits». Fra lillebroren Thomas fikk svenske Expressen vite at «alle er imot Petter hjemme i Norge».

Samtidig som de skrev, klippet en rasende Petter opp skistøvlene sine og pælmet dem ut av vinduet i deltagerlandsbyen. For sent kom han på at spesialsålene han er så avhengig av, fortsatt var oppi. Han måtte ned i et hull og lete. Det latterlige (og trolig litt komiske) i situasjonen tente ham bare enda mer.

Da han til slutt fikk sin revansje, på OLs 10. dag og i sin fjerde øvelse, slo han ikke tilbake.

For det første hadde han ikke lest ett ord av det vi hadde øst over ham.

Men viktigst av alt: Han var bare glad.

Og lettet.

Ikke hevngjerrig.

Han hadde fått tilbake det gutteaktige i ansiktet sitt. Plutselig var øynene fulle av liv. Plutselig kunne man se de markante smilerynkene på begge sidene av munnen. Plutselig var han den perfekte talk show-gjesten igjen, den som leverte gullkorn uten manus. Med gullet rundt halsen snakket Petter Northug i titler:

–Verdenscupen er avgjort. De trenger ikke å sende den på TV engang (om sammenlagtstillingen i cupen).

–Jeg kunne ikke ha kommet hjem, jeg ville ha fått 21 års fengsel i Norge (om de svake resultatene før lagsprinten).

–Jeg bør tenke på imaget, men det kom noen tårer på rommet (om et rasert machoimage).

–Første gang jeg slo bestefar i sjakk, snakket han ikke med meg på en uke (om vinnermentaliteten i Northug-familien)

–Den ser ut som en pizzabunn som jeg selv har kjevlet ut (om gullmedaljen).

–Rutinene er mye strengere enn vanlig. De er ti centimeter unna det helligste. Det er nært nok (om dopingkontrollene, der kontrollørene faktisk skal se at urinen kommer ut av, ja, nettopp, og ikke ut av et skjult rør).

Han så ut som om han kunne ha holdt på hele natten, men måtte til slutt tilbake. Du vet hvor.

Stafettløperen.

Svært varierende herreresultater i OL har skapt labre forventninger før dagens stafett.

Petter Northug mener at det ikke er noen grunn til å tvile.

Norges lag er meget godt, forteller han.

La oss håpe suksess er smittsomt.

Makkerne hans trenger det.

Det har vært mye prat om at han kommer til å ende opp på et privatlag, finansiert av pengesterke sponsorer. Mens vi venter, skal i hvert fall ingen være i tvil om at Petter Northug tar oppdraget «gå ankeretappen for Norge» på alvor.

–Når du går for nasjonen, går du til du stuper, sier han alvorlig.

Stup gjerne.

Men vent til du er over målstreken.

Gjerne som førstemann.

Les også

  1. Petter klar for «kongeløpet»

  2. Northug kastet skoene i raseri

Les mer om

  1. OL