Sport

Olaf Tuftes ukjente drama

VM-finalen skulle bli selve kronen på verket for kongen av rosporten. Men Olaf Tufte endte sist, og skjønte ingenting. Så skjedde det som skulle snu opp ned på livet og karrieren hans.

  • Jostein Overvik, VG
Aftenposten samarbeider med VG-sporten. Derfor får du som Aftenposten-leser også artikler og tjenester som er laget av VG.

27. juli er det slutt. 45 år gammel setter Olaf Tufte rekord. Ingen nordmann har tidligere deltatt i syv OL. Men roeren fra det flateste bondelandet i Vestfold er ute etter noe mer.

Han vil ikke bare sette punktum. Han vil sette utropstegn på Sea Forest Waterway i Tokyo. Hans drøm er at de åtte årene til den norske dobbeltfireren treffer vannflaten med perfekt rytme og voldsom kraft. At båten skyter fart mot karrierens slutt. At det holder til OL-medalje nummer fem.

Veien frem mot den olympiske målstreken har vært vanskelig. Den har inneholdt mye mer enn at pandemien utsatte OL ett år. Økonomiske problemer. Svake resultater. Påfølgende konflikter. Og noen tårer.

Han har opplevd motgang før. Olaf Tufte ankom året 2009 med to ferske OL-gull tatt i singlesculler – roingens kongeøvelse. Han alene. Mot alle andre. Solo-gullene rosportens største legende, Steven Redgrave, mangler.

Urkraften fra Nykirke – en mil vest for Horten – hadde vunnet verdenscupen sammenlagt. Han var ofte sliten. Måtte justerer på treningen. Men det gikk. Bare sesongens høydepunkt gjensto. Verdensmesterskapet.

Det gikk ikke.

Olaf Tufte forberedte seg som han pleier i den varme sensommerdagen i Polen. Han syklet en halvtime på veiene rundt regattabanen i Poznan. Men svettet ikke. Han fortsatte en ny halvtime med oppvarming i båten.

Det kom ikke en dråpe.

Den 193 cm lange kroppen svetter vanligvis tre liter ved sånne anledninger.



Men denne gang oppførte den seg ikke normalt. VGs tittel etter VM-finalen var enkel: «Tufte-fiasko».

Mahe Drysdale satte verdensrekord. Newzealenderen tok tilbake tronen. Nordmannen havnet sist. Et halvt minutt bak. Det er som å tape 7–0 i fotball.

– Jeg skjønte ingen ting, beskriver Tufte i dag.

VG 29. august 2009

Dagen etter skulle han pakke ned båten og dra hjem. Men kroppen var ikke normal da heller.

– Jeg har ikke tykke legger. Men anklene hang over joggeskoene. Lårene gikk rett i skoene. Kanskje var det hjertesvikt, sier han.

Ved siden av sto den høygravide kona Aina og datteren på to.

– Vi rakk å bli veldig redde. Jeg så også at han ble redd. Rask hovenhet i kroppen er jo fort hjertet. Det skal man ikke tulle med, sier Aina Tufte i dag.

– I slike situasjoner blir han veldig praktisk. Han satt seg ikke ned og dvelte og tenkte. Dette måtte sjekkes opp. Han dro og jeg satt igjen med barnet. Vi visste jo ikke hva som skjedde. Det var en ekkel opplevelse for alle, beskriver hun.

Olaf Tufte dro rett til legen. Han ble sjekket i flere år etterpå. Men ingen fant tegn til hjertesvikt. Ikke til noe annet heller – de første fem årene.

Men hans karriere var snudd på hodet. Det påvirket familien. Året før hadde bryllupsklokkene kimt.

Det ble til slutt Aina og Olaf.
Det var ikke gitt. Men en telefon ti år etter ungdomsskolen endret alt.

– Vi hadde levd i en glad-boble, men var plutselig var vi på medaljens bakside, sier Aina Tufte.

– Det var vanskelig, men han er mann som ikke snakket så mye om de tingene. Han var stille om det. Hjemme handlet det om barn, gård og hverdag. Men det påvirket oss. Han var ikke en glad og lystig mann når karrieren buttet, beskriver hun.

Kraftkaren hadde hatt en helt merkverdig karriere etter at han satte seg i konkurransebåt for første gang nesten 18 år gammel. Vi kan ro her i landet. Den første OL-medaljen ble tatt allerede i 1912. Brødrene Alf og Frank Hansen ble historiske med det første norske OL-gullet i 1976.

Men ingen nordmann hadde vunnet singlesculler før Tufte slo til med både to OL-gull og to VM-gull i løpet av syv år.

Tårene hans rant på seierspallen både i Athen 2004 og Beijing 2008. Noen av dem rant ned i den norske folkesjelen.

Tøffe gutter gråter også.
Store prestasjoner utløser store følelser.


Men for 12 år siden var det slutt. Brutalt slutt.

– Det var frustrerende å leve i og ikke finne ut av, sier Aina Tufte.

– Jeg fant aldri meg selv. Jeg gikk gjennom 2010, 2011 og OL i 2012. Det stoppet opp, beskriver Olaf Tufte selv.

Han snakker i korthugde setninger. De kunne vært økset rett ut av Tufte-gårdens 550 mål med skog. Vi sitter i den ombygde låven. Utenfor bugner det i grønt.

240 mål med kornåker blir en større del av Olaf Tuftes liv etter OL.

Han er agronom og landbruksmekaniker. Under utdannelsen hadde han hybel i Larvik og Oslo. Men ellers har han bodd hele livet på hjemgården.

Ungene Mie Lovise (14) og Herman Aurelius (11) er på skolen. Foreldrene hans bor også her.

Den store parkeringsplassen er nesten full av biler. Aina Tufte driver prosjektet «Sammen mot ensomhet» – støttet av Helsedirektoratet. Det yrer av liv på gården som også driver eventvirksomhet. Snart skal et nytt gårdsbryggeri på plass.

Det langt fra noen selvfølge at Aina fra Åsgårdstrand ble gardkjerring på Nykirke.

Kjærlighet ved første blikk var det ikke da bondesønnen Olaf møtte opp på Borre ungdomsskole for første gang.

Der begynte også Aina.

– På den tiden var det ikke særlig poppis å være bonde. Da var du bondeknøl. I tillegg var Olaf veldig usikker og det kom ut i klovnerier. Han var mye bajas og var ofte i nærheten av der det smalt. Han var litt irriterende og litt mye, beskriver hun.

Etter tre år i samme klasse forsvant Olaf Tufte ut av hennes liv. Han var ikke savnet. I 2002 var det klart for 10-årsjubileum for klassen. Aina satt i festkomiteen.

Olaf satt i Sevilla.

Han deppet etter å ha tatt VM-bronse. Hans dårligste resultat gjennom hans største sesonger som roer. Da ringte telefonen.

Aina fra ungdomsskolen hadde fått i oppdrag å spørre Tufte om å kunne holde festen på roklubben i Horten. Olaf Tufte hadde vokst fra bajas på skolen til en størrelse i internasjonal idrett.

– Jeg visste ingen ting om det, sier Aina Tufte.

– Jeg ringte da han var i Sevilla og hadde blitt nummer tre i VM. Jeg sa at det er jo kjempebra. Han svarte: «Nei, jeg vant i fjor». Jeg sa bare «what?». Jeg ante ingen ting om hva han drev med, ler hun.

Men plutselig gikk praten lekende lett.

Etter det første historiske OL-gullet – 21. august 2004 – tok Tufte sin kommende kone ut i offentligheten på feiringen. Gleden var helt enorm.

Det var den sommeren «Fuck for forest» skandaliserte Quartfestivalen og før det nye paret forsvant inn på hotellet ga OL-vinneren sin humoristiske støtte til regnskogen.

Nå driver de gård, eventselskap og familien sammen.

– Vi utfyller hverandre. Men vi har hatt noen avklaringer. Han er et ekstremt petimeter. Det skal være prikken over i-en i alle detaljer. Men han jenker seg, sier hun med et smil.

Etter OL blir livet deres serie vist på TV 2s plattformer. Det er planlagt 15 episoder om Tuftes siste måneder som kombinert roer, bonde, forretnings- og familiemann.

Det kunne vært slutt allerede for ni år siden.

Da Olaf Tufte ble aller sist i semifinalen under OL i 2012 var han fylt 36 år. Følelsene lå utenpå ham da han møtte pressen etter karrierens største nedtur. Også noen av hans nærmeste rådgivere mente at han burde legge opp da.

Tufte hadde dem samlet rundt kjøkkenbordet.

Men han nektet å gi seg.

VM-comebacket i 2014 ga skeptikerne foreløpig rett. For Olaf Tufte kom ikke til den seks båter store VM-finalen. Han kom heller ikke til B-finalen. 38-åringen ble nummer tre i C-finalen.

– Det var bittert. Da var jeg passé, beskriver han. Kroppen streiket på femte året. Den ville bare ikke presses til det ytterste.

Olaf Tufte sier at han ble født med høyt aktivitetsnivå.

– Det var ikke diagnoser da jeg var liten. Da var du bare litt «overenergisk». Jeg hadde nok fått bokstavene påklistret, sier han. Det viste seg etter hvert at Tuftes krefter var av det aller mest spesielle slaget. Som 18-åring vant han tre NM-gull to måneder etter at han satt seg i båten første gang.

Ingen ting bet på ham.

– Det spilte ingen rolle hva de dyttet på meg av trening. Jeg rodde til resten av båten var død, syklet hjem igjen for å jobbe, så dro jeg ned igjen for å ro en gang til, forklarer han.

– Det var varemerket mitt helt til at det smalt i 2009. Ingen ting klarte å sette meg ut. Det betydde ikke noe hvor hardt jeg trente, hvor mye jeg jobbet, hvor lite jeg sov. Det var bare å pøse på.

Olaf Tufte ble raskt norsk idretts best trente mann. Slik var det helt til skrekkopplevelsen i Poznan. Året før hadde han vunnet OL-gull i Kina. Rett etterpå rammet finanskrisen verden. Mens bankene krakket, syntes Tufte slettes ikke at han fikk god nok økonomisk uttelling for sitt andre OL-gull.

– Jeg endte med å reise land og strand rundt for å holde foredrag, giftet meg, skulle være pappa og pusset opp huset. Jeg har dagbok der jeg førte søvn- og treningstimer. Fra Beijing-OL til VM i Polen året etter, hadde jeg sovet 6,5 timer i snitt.

– I etterkant så ser vi at det hadde vært altfor mye over for lang tid. Det smalt. Rett og slett. Det var ikke hjertet, men totalbelastningen, mener Aina Tufte.

Til slutt ble det ifølge Tufte avslørt at han hadde hatt mononukleose – ofte kalt kyssesyken – den ulykksalige sesongen for 12 år siden.

– Det hadde jeg prøvd å si lenge, men da skulle de forklare meg at jeg var gammel, hevder Olaf Tufte.

Dermed ble det et nytt treningsregime, alternativ medisin, akupunktur og 4. plass under VM i Frankrike. Tufte sier han aldri kommer til å glemme varmen fra tribunene da han i 2015 igjen hadde kvalifisert seg for et nytt OL.

– Jeg svingte inn fra foran publikum etter semifinalen sto alle og ropte «Tufte». Det var stort. En vinner blir ikke definert av seire, men måten han reiser seg på, mener han.

Men det ble aldri noe nytt OL i singlesculler. Tufte mente at medaljesjansen var størst i en lagbåt. Han gikk i dobbeltsculler med Kjetil Borch og gamblet på at båten skulle kvalifisere seg Rio de Janeiro i 2016. Det endte med OL-bronse.

Etterpå rant det en ny tåre under solbrillene. Tufte var irritert over at gullet forsvant, men fornøyd med sin eneste OL- eller VM-medalje de siste 13 årene.

De menneskelige følelsene har ofte vært like sterke som kroppen til Olaf Tufte. Få norske idrettsstjerner har felt flere tårer ved store anledninger.

– Han har en sart side. Han gråter ikke ofte hjemme. Da må han bli påvirket av noe alvorlig som har skjedd. Men han ler mye når han føler seg og trygg og vi er med venner. Han er en fyr med rikt følelsesliv, mener Aina Tufte.

– Det er lov å grine en gang hvert fjerde år, sier Olaf Tufte når VG blar opp bildene hvor han lar sjelslivet får fritt utløp.

Den 15 år yngre klubbkompisen Kjetil Borch dukket først opp i det som ble kalt «Team Tufte». Da opphavsmannen OL-debuterte i 1996 var det 13 norske roere i troppen, så sank det til åtte, til fem utøvere i 2004 og i Beijing-OL var Tufte helt alene som norsk roer.

Medaljefabrikken på Årungen var i krise.

Men «Team Tufte» brakte frem nye stjerner i årene etter. I 2013 ble Borch verdensmester sammen med Nils Jacob Hoff. Det samme ble Are Strandli og Kristoffer Brun. I årets OL stiller syv norske roere med medaljemuligheter, mens Birgit Skarstein er klokkeklar favoritt i Paralympics. Hun er en fullt integrert del av landslaget.

Olaf Tufte mener at navnet «Team Tufte» har vært en belastning for ham selv i det norske romiljøet. Han ville opprinnelig kalle det «Prosjekt 2x» med henblikk på at målet var å få en dobbeltsculler opp på den olympiske pallen.

– Mange ble sure og mente at alt skulle handle om meg. Men om mediene synes «Team Tufte» er fancy, så la mediene få lov. Da selger det. Prosjektet lever fortsatt. Det har gitt over 10 millioner kroner som har gått til neste generasjon roere, sier han.

Den junidagen VG besøker Tufte tikker det inn to nyhetsmeldinger. Mahe Drysdale (til sammen 2 OL- og 5 VM-gull i singlesculler) og Ondrej Synek (5 VM-gull) legger opp. Hans to tøffeste konkurrenter klarte ikke å kvalifisere seg til Tokyo-OL og tok konsekvensen av det.

Tufte er raskt ute på Instagram med en hyllest til Drysdale.

– Vi har stått på pallen sammen, vi har grått sammen, vi har rodd sammen, vi har delt mat-vann-klær-ideer-kunnskap-venner, skriver Tufte.

Den to meter høye mesteren fra New Zealand er en av Tuftes beste kamerater. Begge begynte med roing først som 18-åringer. Han ble sanmen med slovenske Iztok Cop, svenske Lassi Karonen og Ramon Di Clemente fra Sør-Afrika bedt til Tuftes bryllup. Nordmannen har bygd broer til sine tøffeste konkurrenter.

Ifølge Tufte var det barske menneskelige forhold da han entret verdenseliten i singlesculler for 20 år siden. Men han fant raskt tonen med Cop.

– Det var et rivaleri blant singelscullerroerne. Så dukket Iztok Cop og jeg opp, ble kjempekompiser, lo ute på vannet og var sammen på fritiden. Det skjønte de andre ikke. Dette var jo ikke konkurranse, smiler Tufte.

Han mener at han bidro til at rosportens ekstremutøvere gikk fra fiender til venner. I 2009 var alle de beste samlet i en båt. Tufte og singelscullerroerne satte seg i en åtter – med cox – i roingens hjemland, England.

I «Head of the River Race» ble de klassiske universitetslagene til Cambridge og Oxford satt på plass. Men aller mest stas var det det å slå Leander Club (grunnlagt 1818). Laget besto av briter med betydelig olympisk suksess tatt med bare en åre i vannet. Tufte & co. ror vanligvis med to, men taklet overgangen til bare én godt nok.

Det tok helt av etter den prestisjetunge seieren på Themsen.

Ifølge Tufte fikk han lørdag kveld lynkjapt organisert trykking av T-skjorter i den eldgamle roklubbens rosa farge. Teksten var enkel: «Leander who?».

Det ble ikke godt mottatt hos britene på festen.

– De gutta ble så sure. De trodde T-skjortene var planlagt på forhånd, humrer Tufte. Han hevder at Pete Reed – engelskmann hedret av dronning Elisabeth for tre OL-gull og fem VM-gull – fortsatt var irritert mange år etter.

Irritert var definitivt ikke Sir Steven Redgrave da han fikk besøk av Tufte og trener Tore Øvrebø.

– Vi trengte et løft fra 2007 til 2008. Vi gjorde en del på både trening og det mentale, men så var det dette med å holde ut. Hvem visste mest om det? Det måtte jo være Steven Redgrave. Han vant sitt femte og siste OL-gull med både magetrøbbel og utviklet diabetes. Vi reiste til til London og snakket med ham i én dag, forteller Øvrebø – nå Norges toppidrettssjef.

– Lærerikt og fint. Redgrave er jo regnet som den største ro-profilen noen gang. Men han så også veldig opp til Olaf. For Olaf hadde noe han manglet, sier Øvrebø og tenker på Tuftes OL- og VM-gull mutters alene i båten.

– Nå er Olaf den som sitter på kompetansen om å stå i det og holde ut, mener toppidrettssjefen og kaller Tufte «en fantastisk fyr».

– Han har evnen til å få folk med seg. Folk får lyst til å være med i prosjektene hans. Det er krevende, men gøy. Han er omsorgsfull, takknemlig og involverer veldig. Det gir god energi, beskriver Tore Øvrebø.

Denne komboen har gitt Olaf Tufte mange venner i livet. Ikke minst på tvers av det norske toppidrettskartet. Noen gode kompiser har blitt borte på veien. Som Alexander Dale Oen. Verdensmesteren i svømming døde plutselig av et hjerteattakk.

Alexander Dale Oen og Olaf Tufte knyttet tette bånd.
Tankene går ofte til svømmehelten som brått gikk bort.

– Jeg tenker ofte på ham, sier Tufte stille. I dag er han styreleder i «Dale Oen Experience».

Olympiatoppens guruer på utholdenhet og styrketrening, Rolf Sæterdal og Pella Refsnes, døde plutselig. Olaf Tufte kjente også Vibeke Skofterud godt – langrennsløperen som forulykket for tre år siden.

– Alle gikk borte før utløpsdatoen. Det er jo ikke hyggelig. Jeg tar med meg minnene og vil gjerne prestere for dem, sier han blank i blikket.

– Går du «all in» i vennskap også?

– Jeg finner interesse i andre mennesker. Jeg er glad i lære, se hva andre kan bringe til bordet. Det er mye ålreite folk. Jeg setter pris på bra folk, men det finnes også dem jeg ikke gidder omgås med. For å sette det på spissen: Mange av prestasjonene mine har røtter tilbake til andre.

Per Øyvind Jacobsen er en av dem han har funnet tonen best med. Sammen har de utviklet Tufte Wear. Selskapet gikk i 2019 med 6,1 millioner kroner i overskudd.

– Klesmerket er et resultat av alle fantastiske mennesker jeg møter på min vei. På grunn av at jeg har noen meritter og har et kjent navn så åpner det seg noen muligheter her og der, sier bonden.

Selv sto Tufte i 2019 notert med drøye 1,2 millioner i inntekt og 5,3 millioner i formue. Han er en av de ytterst få norske roere som har blitt rik via idretten som er større ute i verden enn i Norge.

– Jeg har ikke kapitalisert veldig mye, men litt mer enn andre. Jeg har hatt evnen til å snevre inn på aktiviteten når det begynner å nærme seg noe stort. Jeg må gjøre mange ting og jeg liker å gjøre ting. Hvis jeg måtte velge, hadde jeg nok kuttet roingen.

Livet handler om mer
Det er en hobby

Tufte avviser han dratt karrieren til midt i 40-årene for å markedsføre klesmerket.

– Det er veldig mange som har en mening om hvordan jeg lever livet mitt. Mange maser om at jeg må slutte å gjøre så mye. Jeg er hellig overbevist om at jeg både kunne hatt et par medaljer ekstra, og hatt noen med bedre valør, om jeg jeg hadde gjort litt mindre. Men da hadde jeg ikke holdt på så lenge, sier han.

Men da Tokyo-OL i fjor ble utsatt, knaket det i båten under Tufte. Han mener selv den var noe nær lekk.

– Jeg sto uten personlig økonomi, hadde ingen buffer og ingen avtaler som strakte seg lenger enn til juli 2020. Jeg var fullstendig blottet. Banken eide alt jeg hadde. Så da kunne jeg velge å sette meg ned å grine og la banken begynne «å spise». Eller så kunne jeg gjøre noe med. Det var grunnen til at det tok så lang tid før jeg avgjorde at jeg kunne satse mot 2021.

Men avgjørelsen kom sent i fjor høst. Med teksten «#FAMILY» på skyggeluen erklærte Tufte med noen tårer - og kona ved sin side - at han fortsatt var om bord på dobbeltfireren.

De siste årene har Oscar Helvig (26), Erik Solbakken (26) og Martin Helseth (27) sittet i samme båt. Det har vært tøffe tider. Skuffende resultater. Dårlig stemning. Tufte kaller det «varmt under taket». Han har i sommer gitt fra seg plassen som «stroke» – den som bestemmer takten.

Og i generalprøven før Tokyo klatret kvartetten for første gang på tre år opp på seierspallen i verdenscupen.

– Jeg har sagt dem så mange ganger at dere kommer til å hate meg underveis. Mitt eneste mål er at dere er glad for at jeg har vært en kødd underveis.

– Fordi du har stått hardt på ting?

– Jeg har stått på en del krav og pushet ganske hardt. I noen settinger blir jeg en farsfigur. Min rolle er ikke å være bestekompis hele tiden. Jeg er glad i dem, men min oppgave er å guide dem mot tre nye olympiske epoker. De er i ferd med å starte sin OL-deltagelse. Jeg skal avslutte min.

– Det er helt utrolig hvilken motivasjon du har?

– Kan du slutte å bruke det ordet. Jeg blir irritert.

– Hvorfor?

– Hvis du skal til OL så handler det ikke «motivasjon». Det handler om å gjøre jobben uansett om det regner ute, du er trøtt eller kompisene dine stikker på kino uten deg. Hvis du har satt deg et mål handler det om å gjennomføre det som skal til for å komme dit. Det handler ikke om at du er trøtt eller at ting er kjedelig fordi Norge er nedstengt. Da skal jobben gjøres.

– Du liker heller ikke ordet «talent»?

– Det er et ord som ødelegger flere utøvere enn det bygger. Unge folk tror de kan slappe av litt fordi de er så gode, sier han og fortsetter:

– Veldig mange tror det er alternativer. Det er greit nok å stå over trening basert på erfaring og det treneren sier. Men du kan ikke kjenne etter hele tiden. Jeg blir helt syk når gutta sier at de må se hvordan de føler seg.

– Hva drømmer du om i Tokyo?

– Jeg drømmer om at vi har rodd vårt beste løpet sammen og har fått ut potensialet. Og at gutta er glad for den reisen vi har hatt sammen.






Les mer om

  1. Roing
  2. OL 2021
  3. Olaf Tufte