Sport

Slik takler OL-utøverne presset

Når håndballjentene skal møte Sverige i kvartfinalen tirsdag, er det én ting de ikke må gjøre.

Amanda Kurtovic og håndballjentene passer på å ikke lese om seg selv i mediene. - Vi lever i vår egen boble, sier håndballspilleren.
  • Anne-Marit Dahl
  • Mette Bugge
    Journalist

RIO DE JANEIRO: Det er ikke å tenke for mye. Mange utøvere bommer på det.

Allerede da Marit Breivik var landslagstrener, terpet hun på at spillerne skulle «være i nuet». Det har festet seg i håndballgjengen, som er eksperter på å dra inn medaljer i mesterskap.

Les også

  1. OL-helten ble utstøtt fordi han kjempet mot rasisme. Beklagelsen kom seks år etter han døde.

  2. De to norske OL-utøverne holdt løftet de ga hverandre for fire år siden

For Olympiatoppens psykologer vet godt at utøvere som begynner å tenke for mye underveis og blir opptatt av «alt annet», fort kan sitte igjen med svarteper.

Bryteren Stig-André Berge har den verste erfaringen en utøver kan ha fra et OL, akkurat på det feltet. Da han hadde full kontroll i første kamp i London, begynte han å bli opptatt av hva som skulle skje i neste oppgjør. Og tapte.

Det var vondt, men viktig foran oppgavene i Rio. Det at hjernen ikke "falt ut", er en av de mange faktorene som gjorde at han kunne ta medalje denne gangen. Men nervøs var han.

— Har man ikke nervøsitet, klarer man ikke å prestere optimalt. Det handler bare om hvordan man skal takle nervøsiteten. Man skal tørre å kjenne på den og tenke på hvorfor man blir nervøs. Det er kroppens måte å si fra at man skal ut i krigen, sier han.

Dermed fikk Berge suksess til slutt, og kunne si:

— Det største øyeblikket, det jeg alltid vil huske, var da jeg sto på pallen. Jeg nøt det skikkelig.

Stig André Berge vant OL-bronse søndag.

Må skjerme seg selv

Det som skjer rundt de aktive på utsiden, det journalistene skriver og sier, de kommentarene de snapper opp fra utenforstående, kan være ødeleggende.

Mange OL-utøvere lærer med årene, når det gjelder ikke å la seg påvirke utenfra, men håndballjentene har den lengste erfaringen i akkurat det.

— Jeg leser ikke det som står i mediene, og holder meg unna alt. Vi har i møter snakket om det presset som er på oss i mediene, så det er vi vant til. Man lever i sin egen boble. I OL er det mer fokus på andre utøvere også, ikke bare oss. Det kan være en fordel, sier landslagets Amanda Kurtovic.

Målvakt Kari Aalvik Grimsbø prøver å koble ut alt, og ikke lytte til omgivelsene. Hun vil være konsentrert om det hun er her for, selv om det også er viktig å slappe av litt mellom slagene.

— For min del går det som blir sagt inn det ene øret og ut det andre. Mitt fokus er å være på jakt etter det jeg kan utvikle meg på. Da gjelder det å holde fokuset smalt.

Når presset er som verst, er det noen utøvere som overlever og presterer i OL, mens andre bukker under for forventningene.

På TV ser vi de som lykkes, jubler og er helt fra seg, de som overgår egne og andres forventninger. Noen ganger fanger kameraene også opp skjelvende utøvere, som ser ulykkelige ut.

Kanskje var de sistnevnte til og med favoritter, men de fikk det ikke til da det gjaldt som mest. De maktet ikke å fokusere, være i sin egen boble. Tankene begynte å fly. De fikk høye skuldre.

Koss gråt under trappen

Olympiatoppen har flere idrettspsykologer, og noen av dem er i OL.

— Noen utøvere tenker for mye på konsekvensene, sier psykolog Tom Henning Øvrebø.

Han er i Rio for å hjelpe utøvere både på forhånd, og hvis de trenger hjelp til å takle en nedtur.

Han minner om at ikke alle skjelvende toppidrettsutøvere trenger å bli «tapere».

— I boken Norske vinnerskaller forteller skøyteløperen Johann Olav Koss at han før OL på Lillehammer, der det ble tre gull, lå under trappen på Olympiatoppen og gråt. Han gruet seg så fælt. Det kan være litt typisk. Utøvere jobber knallhardt over år, og så bryter de sammen.

Johann Olav Koss gråt under trappen. Her under OL i 1994.

— Hvorfor blir det slik? De er jo så godt trent og kvalifisert for oppgaven?

— Fordi de tenker for mye på konsekvensene. Tenk om jeg ikke får det til? Hva vil omgivelsene si? Da blir jeg latterliggjort. Det kan skape prestasjonsangst

Frykt for å dumme seg ut

Olympiatoppens Anne Marte Pensgaard, fagansvarlig i idrettspsykologi, mener at det ligger iboende i alle mennesker at vi er redde for å dumme oss ut.

— Frykten for å bli latterliggjort og utstøtt av gruppen, er sterk i oss. Det er ikke bare i toppidretten, men også på andre arenaer. Undersøkelser viser at folk i Norge er mer redde for å snakke i forsamlinger enn å dø.

Pensgaard har fulgt mange utøvere og lag opp gjennom årene.

— Vi jobber også med yngre utøvere og ser at de gjør det bra på trening, men så fort de kommer til konkurranse, underpresterer de veldig ofte. Det blir for mye tanker om konsekvenser.

Overveldende inntrykk

Den tidligere toppsvømmeren Ingvild Snildal har fortalt at da hun kom inn i hallen i London-OL i 2012, ble hun satt litt ut. Hun fikk det ikke til som hun hadde håpet på, selv om hun hadde god erfaring fra andre mesterskap.

— Selv om mange utøvere har vært med på VM og EM tidligere, er OL noe spesielt. Omgivelser og atmosfære kan ikke sammenlignes med det man er vant til. Utøvere som kommer fra idretter som vanligvis ikke får så mye oppmerksomhet ellers, kan bli «forstyrret».

Pierre Lemyre, som er fagkonsulent på idrettspsykologi, jobber på Norges idrettshøgskole og Olympiatoppen. Han forteller at det er mange utøvere som er gode til å trene på det de skal være med på, inkluder å takle press.

— Det er en ferdighet å prestere i konkurranse, men da må man være forberedt, også på det som venter av nye ting, omgivelser og andre mennesker som kan påvirke.

— På den måten kan man bli immun mot presset.

Da golfspilleren Suzann Pettersen følte at hun ikke hadde kontroll, var det én ting som funket.

I «Med hodet først», som er Olympiatoppens enkle innføring i temaet mental trening, forteller hun at hun tidligere slet med å holde fokus over lengre tid i turneringer. Da skrev hun «skjerp deg» på armen sin.

— Bare ved å se på den beskjeden, visste jeg at jeg fikk konsentrasjonen tilbake, hvis jeg følte at jeg var ute og svømte litt. Hvis jeg kjenner at jeg absolutt ikke er der jeg bør være, prøver jeg pusteteknikk. Da kommer jeg meg litt mer i balanse.

Litt press er OK

Roeren Kjetil Borch endte opp med en medalje i dobbeltsculler. Oppskriften hans var denne, for ikke å la seg påvirke av det som ikke betyr noe for et godt resultat.

FIKK MEDALJEN: Kjetil Borch og Olaf Tufte, her sammen med barna sine.

— Jeg tok fokuser bort fra medaljer på forhånd, både på positive og negative og hva-hvis-tanker. Jeg klarte på den måten å holde meg i nuet, der det faktisk gjelder. Før løp har jeg planlagt hva jeg skal gjøre hvert 10. minutt, og skrevet det ned på en lapp.

I RIO: Mette Bugge

— Stress er en naturlig reaksjon på press, sier vestfoldingen, som forteller at han også kan bli nervøs før løp.

— Det handler om å skjerpe seg, og skjerpe fokus på det man kan, og det man kan gjøre noe med.

Les mer om

  1. OL