Da Stine Bredal Oftedal slet på landslaget: – Jeg forsto ikke hvorfor de ville ha meg med
Alt synes lekende lett for Norges kaptein når hun er i slag, men Stine Bredal Oftedals historie handler også om noen smeller.
NANCY: 27-åringen fikk masse oppmerksomhet og gode ord fra lagvenninner etter seieren 38–25 mot Ungarn fredag kveld, der hun også ble kåret til banens beste.
Medspillerne vil gjerne fortsette å gi henne oppmuntring frem mot neste kamp mot Nederland tirsdag og fortelle hvor stor pris de setter på henne.
Hun som alltid ser sine medspillere, fortjener også mange klapp på skuldrene.
- FIKK DU MED DEG DENNE? Norge-talent rørte Frode Kyvåg: – Jeg har ikke sett på maken
Vant til å gå foran
Bredal Oftedal kunne kose seg med lillesøster Hanna i Nancy lørdag, på fridagen. Det var godt å senke skuldrene og ikke snakke så mye håndball.
Hun hadde grunn til å være glad etter å ha scoret seks mål, og vært hovmester i særklasse, med 12 målgivende pasninger. Nittedølen serverte de lekreste pasninger og innspill til de andre på laget, ikke minst til strekspiller Heidi Løke.
Lagets sjef på banen får ofte ros fordi hun går foran i vanskelige situasjoner.
Norges seiersvante spillere i mesterskap kom bakpå her i Frankrike. Etter at Norge hadde sanket seks av syv EM-gull siden 2004, haltet det for gjengen til landslagstrener Thorir Hergeirsson. Men med de første to poengene i hovedrunden fredag kom håpet tilbake.
Begynte å tvile på seg selv
Mye skal klaffe for at det skal bli avansement, men Bredal Oftedal har troen på at det likevel kan gå an å ta seg til semifinalen.
Hun har lang erfaring. Også i det å være i motbakke. Hun innrømmer at det tæret på i de første årene da hun var med i flere tropper i mesterskap, uten å få lov til å vise så mye på banen.
– Jeg skjønte ikke hvorfor de ville ha meg med, forteller en åpenhjertig kaptein.
«De» er landslagsledelsen med Thorir Hergeirsson i spissen.
Det var han som overraskende tok henne med til EM i 2010 uten at hun hadde én eneste landskamp. 19-åringen ble helt skjelven. Uttaket føltes sjokkartet.
Holdt benken varm
– De to første årene var jeg veldig forberedt på at det ikke ble meg som skulle ha noen stor rolle, men deretter ble det vanskeligere, forteller hun.
I første EM i desember 2010 ble hun ofret underveis da Linn Jørum Sulland ble hentet inn i troppen foran semifinalen. Det endte med gull. Bredal Oftedal fikk sin første medalje som senior.
Året etter, i VM i Brasil, fikk hun heller ikke mange spilleminutter. Fortsatt var hun fortrolig med det. 20-åringen så på seg selv som lærejente.
Under EM i 2012 i Serbia satt hun på benken uten å komme innpå da Norge tok sølv. Det året ble hun heller ikke tatt med til OL i London.
Var vanskelig personlig for henne
I EM 2013 kom mismotet. Bredal Oftedal ville så gjerne bidra, hun kom litt innpå, men da det dro seg til, ble de etablerte valgt.
– Jeg spilte mye i oppkjøringen. Det ble en utfordring da jeg ikke fikk prøve meg særlig mye i mesterskap. Jeg forsto ofte ikke hvorfor de fortsatte å ta meg med, hvorfor de ønsket å bruke meg. Men igjen er det noe med det når man blir tatt ut til mesterskap, så er man en del av laget. Den rollen jeg fikk, den rollen skulle jeg ta. Det kan være vanskelig personlig, men man skal stå i det og klare det.
I Bredal Oftedals første landslagsperiode i EM og VM var statistikken slik: I 12 kamper kom hun aldri på banen. I 19 kamper laget hun tilsammen 15 mål.
– Jeg tror det er slike perioder i en håndballkarriere de fleste må gjennom. Det at jeg likevel ble tatt ut, så jeg som en tillitserklæring og brukte det for alt det var verdt.
Tålmodigheten ble belønnet
Gjennombruddet kom til slutt. Det skjedde i EM i 2014. I det femte mesterskapet for Norge ble hun omsider en sentral del av laget.
Hun var blitt proff i franske Issy Paris, hadde vist tålmodighet i landslaget og kunne juble stort etter kampen mot Ukraina. Da var hun plutselig banens beste da Norge vant 18–17. Finalen mot Spania (28–25) ble sett av 1,3 millioner nordmenn.
Bredal Oftedal følte at hun hadde bidratt til gullet. Endelig.
Glemmer aldri EM i 2014
Akkurat denne erfaringen fra noen tunge år har vært viktige i rollen som kaptein. Hun som selv hadde vært suveren som ung spiller, og blitt europa- og verdensmester i juniorklassen med den lovende 1991-generasjonen, forsto at alt nødvendigvis ikke går bare oppover.
– Det var kjipt der og da i de årene jeg var mer usynlig, men jeg var jo ung og fersk. Det var ikke meg de mest skulle stole på i mesterskap. Men jeg fikk jo mer og mer lyst og smaken på å skulle ha en mer sentral rolle.
Da vi spør hvilket mesterskap hun husker best, fordi hun nå har så mange, er det nettopp EM i 2014 som trekkes frem.
– Jeg føler at det ble gjennombruddet til meg og den generasjonen jeg kom fra på juniorlandslaget. Det var første gang jeg var med og bidro mye. Det var spesielt.
Fra triumf til triumf
Norges kaptein har fortsatt å utvikle seg. Først gjennom fire år i Frankrike, der flytende fransk også er med i varelageret videre. Hun dro til det ungarske topplaget Györ, og der ble der Champions League-trofé i første forsøk.
– Det var kjempestort og har vært en av de tingene jeg har drømt om.
Hun er for lengst etablert som internasjonal storspiller. Nå kommer hun med et tydelig råd til de som var der hun var i de første landslagsårene:
– Du får gjort veldig lite hvis du graver deg ned. Det er lov til å være oppgitt. Men derfra må du anerkjenne at du er med og vite at med den rette innstillingen og hardt arbeid blir det gevinst til slutt.
