Norge avviste Amalie (23) gang på gang: - Var én time fra å gi opp norsk statsborgerskap.
Hun forlot Norge for 11 år siden. Hun har bodd i syv land. Nå er hekkeløper Amalie Iuel (23) tilbake i hjemlandet – klar for et norsk friidrettseventyr.
– Jeg husker pappa sa: «Nå prøver vi en siste gang. Hvis vi ikke klarer det denne gangen, løper du for Danmark!».
Los Angeles, fredag 26. juni 2015: Tankene flyr gjennom hodet på den unge studenten ved University of Southern California. Hun er født i Danmark, det meste av barndommen er tilbrakt i Norge, men pappas jobb i Telenor har de siste ni årene sendt henne og familien verden rundt. Til Namibia, Pakistan, Dubai og Thailand. Nå står hun på egne ben, som collegestudent i USA, og resultatene på friidrettsbanen blir stadig bedre.
Hun har det meste i livet. Men mangler noe viktig: Det norske passet. Klokken nærmer seg 03.00 i Los Angeles. Amalie Iuel ligger i sengen og vrir seg. Hun vet at det er en prosess i gang i Norge. Stortalentet med dansk mor og norsk-dansk far ligger og grubler. På flere avslag om å bli norsk statsborger. Hun er norsk, men har bodd for lenge i utlandet til å være norsk på ordentlig.
Dansk supertalent vil bli norsk
Kvelden før har hun sagt nei til å løpe for Danmark i U23-EM i Estland. Om én time er uttaksfristen for Norge til å melde inn løpere til det samme mesterskapet. Det er aller siste frist for Amalie Iuels drøm om kanskje få høre «Ja, vi elsker» i et stort mesterskap en gang i fremtiden.
Rastløs sjekker hun laptop’en. En gul konvolutt forteller at hun har fått e-post. Fra pappa Lars Christian.
– Du er blitt norsk statsborger, er meldingen.
Så stormer Amalie til naborommet. Med et gledeshyl vekker hun sin søster Sophie, som er på besøk:
– Jeg er blitt norsk!
Kåret til Europas beste
Det er blitt sagt og skrevet mye flott om norsk friidrett.
Om Karsten Warholms gjennombrudd. Om Ingebrigtsen-brødrene. Om Isabelle Pedersen.
Da den nye generasjonen friidrettsutøvere viste seg frem under Bislett Games, satt ett av de største fremtidshåpene på tribunen.
Amalie Iuel leverte norsk rekord både på 400 meter hekk og 400 flatt i USA i vår. Det europeiske friidrettsforbundet kåret 23-åringen til den beste kvinnelige friidrettsutøveren i Europa i april.
Norges nye yndling er best i verden - akkurat nå
Hun kunne vært en av attraksjonene på Bislett. Men sesongen startet i januar i USA – og Iuel tok en periode med konkurransefri for å spare kroppen.
På Bislett kvelte døgnville Amalie Iuel en gjesp etter en lang reise fra Los Angeles samme dag. Men ble «gira» av de gode norske resultatene.
– Det var så kult å se at norsk friidrett endelig fikk litt positiv oppmerksomhet igjen. Det ga meg energi, jeg ble motivert, dette ville jeg også være en del av.
Bor på Frogner
Fire dager senere møtte vi henne og manager-pappa Lars Christian på en kaffebar på Frogner, en 400-meter fra familiens leilighet.
De snakket om den omflakkende tilværelsen. Om studieoppholdet og friidrettsatsingen i Los Angeles. Om å kunne stå aller øverst på seierspallen i et stort mesterskap en gang i fremtiden.
Og den nervepirrende dagen da hun fikk norsk statsborgerskap.
– Ettersom Danmarks hadde sin uttaksfrist dagen før, måtte jeg si nei til dem før jeg visste at jeg hadde blitt norsk. Jeg hadde fått mange meldinger fra danske utøvere og ledere, om at vi kom til å få et kjempebra stafettlag i EM.
Pappa nikker.
– Hadde hun ikke blitt det den dagen, ville hun ikke blitt norsk. Det var siste forsøk. Det var snakk om én times margin. Danmark var veldig «på» før, men etter det har vi ikke fått så mye som en mail eller SMS.
Ble sendt på friidrettsbanen
Lars Christian Iuel er norsk, men har dansk far. Amelies mamma Tinna er dansk.
Da Amalie var to og et halvt år, flyttet hele familien fra Danmark til Bekkestua i Bærum. Foreldrene syntes Amalie var så «hyper» som niåring, at de sendte henne på Nadderud stadion for å løpe. Slik ble hun friidrettsutøver.
Men da hun var 12 år ble pappa stasjonert i Namibia. Mor og far tok med seg flyttelasset og fem barn. Deretter gikk turen til Pakistan. Så til Dubai. Og etter hvert Thailand. Det var der hun som 17-åring første gang prøvde 400 meter hekk. Hun var nølende til den øvelsen i starten.
Men det viste seg at hun var en talentfull hekkeløper.
For fire år siden flyttet Amalie Iuel til Los Angeles, til University of Southern California (USC), for å studere «Human Biology». Hun hadde ett stort mål i tillegg: Å få en plass på friidrettslaget på skolen. Da ville hun få et «scholarship», et stipend som sikret gratis skolegang og lommepenger.
Før det lånte hun penger av mamma og pappa, som hun lover å betale tilbake.
– Men det var én betingelse: Enten fikk hun «scholarship», eller så var det enveisbillett hjem, ler pappa.
Det var motivasjon for friidrettsutøveren. Hun fikk «scholarship» før det andre året, vant konkurranser for skolen, og tok nye steg som hekkeløper under veiledelse av Quincy Watts–OL-mester på 400 meter hekk i 1992.
De er gode. De er uredde. De har skyhøy selvtillit. Her er norsk friidretts nye supergenerasjon.
Røffere klima
I mai mottok Iuel diplom som bevis på at fire års skolegang ved University of Southern California var over. Målet er å bli sportsfysioterapeut. Men det vil hun ikke stresse med. Nå er det idrettskarrièren som gjelder.
Vel hjemme i Oslo, mener 23-åringen at årene i USA har gjort henne sterkere mentalt.
– Jeg fikk mye kjeft av treneren. Han sa at jeg ikke tenkte stort nok og kunne komme bort før konkurranse og si: «Hva er målet ditt i dag, Amalie?». Jeg svarte at jeg skulle gjøre mitt beste. Da fikk jeg kjapt svar: «Nei! Du skal vinne. Du må tenke stort, ellers vil det ikke skje!».
– Litt røffere klima enn i Norge?
– I Norge gjør du ting fordi du selv har lyst. Du styrer når du vil konkurrere. På skolene i USA er alt satt opp for deg, du kan bli tvunget til øvelser du ikke har gjort tidligere eller ikke har lyst til. Hvis noen ikke gjør som de får beskjed om, blir det strafferunder til alle.
– Nesten som en militærleir?
– Vi sto opp kvart over fire på onsdagene for å løpe motbakkeløp. Å stå der på startstrek klokken 05 med vektvester, og holde på til første time begynte klokken 08, det var ikke alltid gøy. Men det hjalp meg til å bli mentalt sterk. Det gjorde noe med meg.
Trener med Warholm
I april satte hun norsk rekord på 400 meter hekk med tiden 55,38. Iuel er klar for distansen i London-VM i starten av august.
Frem til det skal hun trene sammen med Karsten Warholm og Leif Olav Alnes.
– Vi tre har en kjempefin kjemi. Det er mye humor. Det er fint når vi er så mye sammen. Dessuten er det en fin måte å holde orden på nervene. Jeg kan bli anspent og tenke på løpet en hel uke. Å ha det gøy er en fin måte å distrahere seg selv på.
I VM er målet å gå videre fra forsøket.
– Om det skulle bli bedre enn en semifinale, tar jeg det også, smiler hun.
– Det er OK å sette norsk rekord i VM, legger pappa til.
Far og datter minner om at de beste på distansen pleier å være 28–29 år. Hun skal skynde seg langsomt. Sette seg delmål underveis.
– Men det er ikke noen tvil om at målet på lang sikt er å stå øverst, uansett hvor det er, antyder pappa.
– Jeg er enig, men vi stresser ikke. 400 hekk er en veldig teknisk øvelse. Det er de eldste som «ruler». Flere av dem har fått barn, kommet tilbake, og fått et skikkelig gjennombrudd. Kanskje det hadde vært noe, pappa?, sier Amalie og ser spørrende mot enden av bordet.
– Nei, det er en dårlig deal, svarer pappa Iuel og ler forsiktig:
– OL 2020 er tidsperspektivet. I 2024 er du 30 år, og du kommer ikke med i flere OL etter det. Hvis du unngår skader og beholder motivasjonen er det naturlig å tenke så langt frem. Det ideelle ville vært å gjøre som Karsten, slå til med én gang. Men han er et unntak.
