Warholm dagen derpå: – Seiersrusen er en fantastisk følelse

MÜNCHEN (VG) Karsten Warholm (26) forteller i dette dagen derpå-intervjuet om den voldsomme rusen han følte ved å ta sitt andre EM-gull på rad – og tomheten noen timer senere.

BYTTET UT ØL MED KAFFE: Natt til lørdag feiret Karsten Warholm med en aldri så liten halvliter etter EM-gullet i München. Dagen derpå var det kaffekoppen som sto på bordet.

– Det er ingenting som troner over OL-gull. Men det jeg gjorde i går er nok det mest fokuserte jeg har gjort for å vinne EM, sier han.

– Nå har jeg bare gjort det en gang før. Men jeg tok meg virkelig sammen for at det skulle bli veldig, veldig bra. Det var en viktig seier. Hadde jeg ikke fått den, ville det blitt en tung vinter. Nå føles det som om jeg kan gå på med ny giv, tilføyer han.

Karsten Warholm (26) lar seg intervjue, med en slags anstand av trener Leif Olav Alnes og Pumas norske toppsjef Bjørn Gulden, dagen etter at han har forsvart sin EM-tittel på 400 meter hekk. Vel å merke med tiden 47,12 og tidenes mest suverene finalemargin, 1,44 sekunder foran franskmannen Wilfried Happio (23) på 2. plass – en måned etter VM-nedturen i Eugene.

Verdensrekordholderen (45,94), OL-gullvinneren, den dobbelte VM-gull- og EM-gullvinneren er ved lunsjtid lørdag tilsynelatende upåvirket av foregående natts seiersfest på restaurant Tambosi i sentrum av München.

Han svarer på spørsmål om mental uhelse, viktigheten av å ha «folk» rundt seg, skaden som i praksis fratok ham muligheten til å ta sitt tredje VM-gull på rad, den tyske legen Hans-Wilhelm Müller-Wohlfahrt – på tribunen spesialinvitert av Warholm fredag – samt resten av denne sesongen.

Men først og fremst det folk flest aldri vil oppleve: Vinne EM-gull på 400 meter hekk, i ensom majestet gjennom hele oppløpet i Münchens gedigne Olympiastadion.

– Kan du forklare rusen ved det å vinne?

– I går fikk jeg kjenne på det igjen, i en større grad enn i en vanlig setting. Det var ufattelig deilig å komme tilbake på vinnersporet, den forløsende følelsen av at innsatsen jeg har lagt inn betaler seg i en gullmedalje. Ingenting kan erstatte det for meg, svarer han.

– Jeg kan jobbe 365 dager bak lukkede dører for å oppleve dette igjen, på en måte. For så sterk er den følelsen, at den kan fore meg i veldig, veldig lang tid, fortsetter Karsten Warholm.

Det er ganske nøyaktig 365 dager til friidretts-VM i Budapest 19.–27. august 2023.

Han tilføyer og understreker at det er snakk om en rus som «varer akkurat den kvelden». Den er til gjengjeld forsterket, fordi det ligger så mye bak den gullmedaljen. Han sier også – akkompagnert av samtykkende nikk fra Leif Olav Alnes og Bjørn Gulden – at han alltid føler at han fortjener den mest når han står på startstreken.

– Det er en veldig viktig følelse for meg, at jeg, Leif og de rundt meg har lagt ned timene som skal til, og vet vi er gode nok. Det er ingenting som slår den for meg, sier han.

«Timene» er alle arbeidsdagene – 09.00 til 16.00 – han er på jobb i blant andre Vallhall, Bislett og Olympiatoppens toppidrettssenter. På spørsmål om han vet hva en jobb egentlig er, svarer han at han har hatt sommerjobb med å «montere dass» og på Rolls-Royce – og at uansett hva du driver med kan det være en lidenskap, slik at det føles litt mindre som en jobb.

PÅ REISEFOT: Karsten Warholm overnattet på hotellet til sin samboer Oda Djupvik etter gulløpet fredag. Han kommer antagelig til å stille til start i et par konkurranser før han avslutter sesongen 2022.

– Er det en konkret fysisk følelse, en slags rush?

– Ja, det er det faktisk. Når jeg kommer over mållinjen og vet jeg er først, kombinert med publikumsbrølet – jeg nyter det øyeblikket veldig. I går var jeg også veldig opptatt av å ta det innover meg, ta den seiersrunden og ... det var stort, svarer han.

Omtrent her smetter Alnes inn med kommentaren «det var ikke behov for målfoto».

– Og så er det borte nå?

– Ja, i dag er jeg litt tom igjen. Det er som all annen rus. De går på en «high», så en «low» og så spretter du tilbake og jobber mot nye mål. Det varer ikke så lenge, svarer han.

Han sier at den den største «downen» han har opplevd, var etter OL. «Det var helt sykt. Fra å være i mitt livs form den ene dagen, til å være i ræva form to uker etterpå.» Han løp 400 meter uten hinder i Lausannes Diamond League-stevne, og gikk på en smell.

– Det var som om det forsvant. Det var hundre prosent mentalt. Jeg slapp ned skuldrene, så var det vekk. Form er mye mentalt. Det var det jeg merket, sier han.

Han har sagt det før, men sier det igjen. Før verdensrekordløpet i Tokyo-OL sa han til seg selv at om det var det siste han gjorde, skulle han vinne «de greiene der». Etter å ha ha klart å skape den settingen, der du nesten springer for livet, er det klart at alt etterpå kan bli litt uviktig.

– Så snur det, sier han.

– Og så får du en skade og innser at du tok mange av disse tingene for gitt, sier han og refererer til lårskaden i Rabat 5. juni som medførte at han ikke sov like godt hver natt og seks uker og tre dager senere mot så å si alle odds kom til start i VM.

– Og så er du tilbake på kjøret for å oppnå nye ting. Det er en evig spiral, dette, avslutter Karsten Warholm – før han drar for å møte noen kompiser til lunsj.