Langrenn

Astrid Uhrenholdt Jacobsen: – Jeg vil ikke bli savnet når jeg slutter

Oppveksten var preget av lek med gutter. Derfor måtte Astrid Uhrenholdt Jacobsen bruke mange år på å lære seg hvordan de fleste jenter tenker og kommuniserer.

Astrid Uhrenholdt Jacobsen er klar til kamp i sitt sjette VM. Foto: RICHARD SAGEN

  • Mette Bugge
    Mette Bugge
    Journalist

VIERUMÄKI: – Jeg har vært vanvittig sta. Det har nok ikke alltid vært like lett å være på lag med meg.

Ordene kommer fra Astrid Uhrenholdt Jacobsen (30), langrennsløperen som for ti år siden dundret inn i skisirkuset.

I sitt aller første VM tok hun gull på sprint i Sapporo, og to medaljer til. Nå er veteranen tent på lørdagens skiathlon.

Hun skjønner at karrièren går mot slutten, og er takknemlig for alt hun har lært i årene på landslaget.

– Jeg er nok blitt litt mer tålmodig og litt mer tolerant. Jeg har kanskje klart å moderere meg litt.

Smaken av gull allerede i 2007. Astrid Uhrenholdt Jacobsen vant sprinten som 20-åring. Foto: Erlend Aas/ SCANPIX

Les også

«Da jeg hoppet av som trener var målet å leve et mer normalt liv, være far og ektemann. På det området har jeg mislykkes.»

Måtte lære seg jentegreier

Da hun kom inn på landsag i 2007 var det erfaringen fra klubben Heming, med flest gutter, og hjemmefra med to brødre, som preget henne.

– Jeg var utrolig dårlig på alle typiske jentegreier og var vant med 100 prosent direkte kommunikasjon. Det gikk ikke alltid like godt hjem, så jeg trengte litt tid for å lære meg hvordan de fleste jenter tenker og kommuniserer.

Ser at ingen er uerstattelige

Uhrenholdt Jacobsen har opplevd mange løpere som er kommet og gått i landslaget.

– Jeg synes det er fint å se at den gode kulturen i laget klarer å overleve at store løpere gir seg, sier hun.

Vibeke Skofterud og Kristin Størmer Steira var løpere som holdt på lenge, sanket medaljer og ga seg. Men det sto nye til å ta over deres roller.

Allerede i sitt første VM gikk Astrid Uhrenhodt Jacobsen (t.h.) ankeretappen på stafettlaget. Det ble bronse sammen med Marit Bjørgen (t.v.), Kristin Størmer Steira og Vibeke Skofterud. Foto: Poppe, Cornelius / SCANPIX

– Det vitner om at vi har etablert gode rutiner for kompetanseoverføring og lagarbeid som skaper nye og gode kulturbærere. Det å hele tiden kunne være en del av en gjeng med veldig ulik personlighet og bakgrunn, men som har den sterke motivasjonen og arbeidsviljen til felles er en luksus. Det er nok ikke som noe annet arbeidsmiljø jeg kommer til å være en del av. Jeg vet sånn sett at jeg ikke vil bli savnet når jeg slutter. Da kommer det en ny ungjente og fyller den rollen. Det er en god ting.

Har likt å si hva hun mener

– Du har aldri vært redd for å si hva du mener. Var du sånn allerede som ung, eller ble det slik etter hvert som du fikk mer erfaring?

– Jeg har nok blitt oppdratt til å være rettferdig og nysgjerrig. Sånn sett har jeg aldri vært redd for å stille spørsmål ved ting. I vår familie diskuteres det alltid rundt matbordet, sier løperen, og fortsetter:

– Når jeg i tillegg var glad i å lese og behersket norsk godt, ble jeg tilsammen ganske god verbalt. Det gir trygghet til å kunne uttrykke sine meninger og kunne forsvare og forklare dem. Jeg tror mange mener mye, men sitter inne med det fordi de enten er redd for konflikt eller ikke tror de kan fremlegge dem på en god måte.

I Falun-VM ble det gull i stafett, og det føltes nesten som hjemmebane. Foto: Terje Pedersen/ NTB scanpix

– Hvordan kan du forklare at du skulle komme til å bli verdensmester som fersking og ta tre medaljer totalt i Sapporo? Er man mer uredd som ung?

– Jeg tror det er veldig personavhengig, men jeg var nok både veldig moden og uredd som juniorløper. Og det var en fordel å ha i bagasjen da jeg først kom til Sapporo. Uansett er det en takknemlig oppgave å være så ung, fordi alt er en opptur, både for deg selv og omgivelsene. Sånn sett slipper man unna den typen press som er hemmende.

Ingen god kjemi med sladderpressen

Gulljenta fikk litt mer trykk i hverdagen og flere hensyn å ta etter dette. Men sponsorene strømmet ikke til.

– Som løper fra Oslo hadde triumfen ikke helt stor påvirkning på sponsorer, jeg tror jeg var litt for tidlig ute for det. Langrenn var ikke stort på samme måte som det er i dag. Det eneste jeg husker godt var at rollen i laget endret seg litt, selv om jeg ikke hadde noe ønske om det. Det var en slags forventning om at de med best resultater skulle styre opplegget mer enn tilfellet er i dag. Men jeg kunne godt tenkt meg å fortsette å være rekrutt.

Les også

Iranske kvinner stilte i skjørt til VM-start: – Vi er påbudt dette antrekket

– Følte du at folks syn på deg forandret seg etter den gangen?

– Det var endel som endret seg, selv om jeg egentlig ikke ville at det skulle skje. Jeg var nok noe naiv til det i starten og drømte om at ting bare kunne fortsette som de hadde vært. Jeg hadde et ønske om å være privat, og i hvert fall skjerme familien. Noen dårlige opplevelser med sladderpressen den våren ødela. Det gjorde at jeg fortsatt ikke snakker med dem. Det som var bra med det var at jeg måtte begynne å lære å sette grenser. Jeg er fortsatt ikke utlært, men jeg er bedre.

Var nær ved å slutte

Astrid Uhrenholdts mange motbakker, skader og ulykker har bidratt til at hun har denne «aldri gi seg»-holdningen. Hun mener selv at det sureste var da hun mistet 10 km under VM i Val di Fiemme, og ikke bare den, men også resten av mesterskapet.

– De ukene etterpå er det nærmeste jeg har vært å legge opp.

Det som fortsatt er drivkraften i dag er ganske enkelt å få ut det hun er god på.

– Jeg har nok latt meg motivere mye av skader og motgang, fordi det er det som har tvunget meg til å virkelig bruke mine styrker. Jeg har sett at jeg er sterkere enn jeg trodde. Det er en fantastisk god følelse.

Norsk langrennsløper satte Myllylä på plass med dopingspørsmål. Hør historien i denne ukens utgave av Aftenpodden Sport:

Les mer om

  1. Ski-VM
  2. Langrenn
  3. Vibeke Skofterud
  4. Kristin Størmer Steira