«I natt fikk jeg ekstra stor sympati med én norsk løper»
KOMMENTAR: Om Hans Christer Holund skulle lykkes med å vinne femmila, vil det bli en av OLs aller sterkeste historier.
PYEONGCHANG: Jeg klarer ikke å se for meg Hans Christer Holund sint. Da han i natt sto noen meter unna journalistene og svarte på spørsmål, var det så vidt stemmen bar helt frem til oss.
Ikke fordi han var rørt eller lei seg. Han er bare en rolig fyr som prater stille. Han gjør ikke så stort nummer ut av seg. Fra utsiden ser det ikke ut til å være ett eneste aggressivt fiber i kroppen hans.
Men i natt røpet Holund at også han er i stand til å reagere.
Holund ble offer for det merkeligste laguttaket i langrennsleiren under OL. I all hovedsak har Tor Arne Hetland og Roar Hjelmeset truffet meget bra når de har tatt ut løpere til de ulike distansene, men til herrestafetten valgte altså Hetland å vrake Holund, som hadde tredje- og sjetteplass så langt i mesterskapet, til fordel for usikre Didrik Tønseth, som frem til da ikke hadde gått en eneste distanse.
Det ble gull til Norge, og dermed ble ikke laguttaket noe stort diskusjonstema i etterkant. Men Tønseth tapte terreng på førsteetappen, og da det så som mørkest ut, før Simen Hegstad Krüger ga oss gullhåpet tilbake på sisteetappen, var det nok noen både i Pyeongchang og hjemme i Norge som spekulerte på hvordan dette ville ha gått om Holund hadde startet for Norge.
Kanskje tenkte Holund også de tankene.
– Det var en vond beskjed å få. Jeg hadde først trodd at jeg var med i diskusjonen, sa Holund i natt.
Han sto i denne gymsalen som det norske langrennslaget arrangerer sine pressekonferanser i. Holund var kledd i blå jakke, dongeribukse og sorte joggesko og hadde Niklas Dyrhaug ved sin side.
Anledningen var at de to skal gå femmila for Norge på lørdag, sammen med Martin Johnsrud Sundby og en løper til.
Den største nyheten på pressekonferansen var at Johannes Høsflot Klæbo reiser hjem. Han ga fra seg plassen på avslutningsdistansen fordi han mangler nødvendig motivasjon. Da Holund og Dyrhaug møtte pressen, var det uklart hvem som skulle erstatte Klæbo. Valget sto mellom Didrik Tønseth og Emil Iversen.
– Det er ikke tvil om at laget som gikk stafetten var et kvalifisert lag. Jeg unner alle å gå, sa Holund.
Ikke ett negativt ord, verken til trenerne som vraket ham eller til lagkameratene.
– Det er disse jeg henger sammen med hele året. Jeg gleder meg på deres vegne. Det å ta OL-gull for Norge er stort. Det var gøy å se at de vant.
Jeg tror ham, selv om det må ha vært spesielt å stå på sidelinjen og se at avstanden fra Tønseth og opp til teten vokste. Det var nærmest opplest og vedtatt før uttaket at det var Holund som skulle gå førsteetappen for Norge.
Med dette som bakteppe blir femmila spesiell for Holund. Han er ingen utpreget spurter. Som Dyrhaug og Sundby vil han tjene på at farten blir skrudd opp fra start, slik at løperne faller av feltet én etter én. Da handler det bare om at de norske henger med. Holund er en som har kapasitet til det.
Mye tyder på at årets OL-femmil blir nettopp et slikt løp. Det er en rekke løpere som ønsker høy fart, som finske Iivo Niskanen, Aleksej Poltaranin fra Kazakhstan og den sveitsiske mesterskapsløperen Dario Cologna.
Om stafettuttaket hadde blitt som forventet, ville Holund trolig reist hjem fra OL med minst ett gull og én bronse. Nå står han med en bronsemedalje. Etter det som har skjedd, og med tanke på måten han opptrer på i etterkant, hadde det vært vidunderlig om Holund skulle lykkes på lørdag.
Etter at han hadde snakket om sine sjanser, at femmila er en øvelse som passer ham bra, og at han ikke er blitt mindre motivert etter den omdiskuterte vrakingen, ble Holund spurt om hvor sint han faktisk kan bli de få gangene han virkelig blir sint.
– Jeg knuste ikke noe, jeg er egentlig ikke noen sinna person. Jeg ble så sint som jeg kan bli.
