«Dommer som den Johaug fikk er helt nødvendig for å redde idretten»
Kommentar: Hele Dalsbygda synes det er fryktelig urettferdig at Therese Johaug skal utelukkes i 18 måneder og mister OL i Sør-Korea.
Vi forstår innbyggerne i skibygda. De aller fleste av oss synes dommen var hard.
Ikke dermed sagt at dommen var feil sett fra idrettens juridiske synspunkt. Det er her vi må skille mellom snørr og bart, mellom følelser og jus.
Ett år etter sjokket: Slik har dopingsaken påvirket hjembygda til Johaug
Det paradoksale er at dommer som denne er helt nødvendig for å redde idretten og de rene utøverne. En av årsakene til at Therese Johaug og andre norsk skijenter kan dominere internasjonalt langrenn, er at dopingjegerne fikk bukt med bruken av Epo og anabole steroider. Før den tid var russiske skijenter nesten uovervinnelige.
I vårt sivile rettssystem ville Johaug etter all sannsynlighet gått fri, men så lenge idretten ikke har eget politi som kan etterforske dopingsaker, må bevisbyrden snus. Det er utøveren som må bevise sin uskyld.
Det klarte ikke Therese Johaug. Idrettens voldgiftsrett, Cas, legger vekt på at hun ikke sjekket hva leppesalven inneholdt og overså en tydelig dopingadvarsel på innpakning. Det er et alvorlig brudd på hennes objektive ansvar for å sikre seg mot at hun inntar ulovlige stoffer.
Men hun spurte da legen om salven var ok, kan vi innvende. Wada-koden er tydelig på at det er utøveren selv og ingen annen som er ansvarlig for hva man får i seg. Det hjelper ikke at langrennslegen hadde det beste skussmål. Cas kan ikke begi seg inn på etiske vurderinger av legene.
Det er lett å si seg enig med alle dem som synes det ikke er samsvar mellom Johaugs forseelse og dommen på 18 måneders utestengelse. Cas begrunner straffen med at den må være så streng for å sikre likebehandling. Vi må tåle at vårer utøvere straffes like strengt som andre nasjoners. Therese Johaug har russiske langrennskolleger som er utestengt uten å ha avlagt positiv dopingprøve.
Kulturministeren gjør helomvending: Vil ta opp Johaug-saken på WADAs styremøte
Mange ønsker en liberalisering av regelverket i retning av mer humane straffereaksjoner. Det er et tankekors at de som har mest å tape på slike endringer er de rene utøverne fra nasjoner med et velutviklet antidopingsystem, slik Norge har. En liberalisering vil jukserne være mest tjent med.
I ettertid er det lett å tenke at Therese Johaug hadde fortjent bedre rådgivere underveis. Strategien med å gå for full frifinnelse, virket urealistisk. Hadde hun tatt utestengelse fra dag 1 og erkjent bruddet på Wada-koden, er det ikke utenkelig at hun både kunne sluppet anken fra FIS og/eller blitt mildere dømt i Cas.
Norsk OL-utøver trakk dopinganke: – Hun orker ikke å gå videre
Bankkontoen er selvfølgelig en mager trøst for et konkurransemenneske som Therese Johaug, men hun har beholdt sin popularitet hos sponsorene og forretningsvirksomheten går så det suser. Nylig kjøpte hun seg bolig like ved skianlegget i Holmenkollen til 18,8 millioner kroner. Konsekvensene av Johaugs dopingsak står i sterk kontrast til den oppmerksomhet og støtte Ruth Kasirye opplevde etter å ha tatt medisin for malaria. Kasirye ga opp og la opp.
Det må også være tillatt å spørre om ting kunne sett annerledes ut om Skiforbundet både hadde vært mer åpen om anklagen mot Martin Johnsrud Sundby og iverksatt strakstiltak i stedet for å sette ned et utvalg.
Johaug-saken kan isolert sett betraktes som et rent uhell, en slags idrettens arbeidsulykke. Det er verre med Sundby-saken. Den avslørte at norsk langrenn hadde beveget seg langt inn i gråsonen når det gjaldt astmamedisinering. Den saken er langt mer problematisk med tanke på alt som er kommet frem rundt hemmelighold og praksis i ettertid.
