PYEONGCHANG: For noen praktfulle nye skiløpere Norge har fått opp. Hvem hadde på forhånd trodd at Simen Hegstad Krüger (24) skulle stå med to gull og en sølv etter tre OL-øvelser?

Hvorfor han har fly hjem i morgen, og ikke får gå femmila er ikke lett å forstå.

Og hvem hadde trodd at det bare var å leke seg for Johannes Høsflot Klæbo (21) da han skulle hente tilbake stafettgullet Norge ikke har fått på 16 år?

De to er representanter for den nye tid i Ski-Norge. Tiden etter Petter Northug. Tiden etter at erkjennelsen av at Martin Johnsrud Sundby skal få trøbbel med noensinne å vinne individuelle mesterskapsgull.

Krüger og Klæbo har fremtiden i sine hender.

Og de bærer den med stil.

Den lange ventetiden

I verdensmesterskapene har de norske herrene kommet ut som vinnere ni år på rad. Etter millenniumsskiftet har ingen slått oss. Det er merkelig at OL er så annerledes. Før søndagens revansje hadde ikke Norge triumfert siden 2002.

I Torino i 2006 skyldtes det feil laguttak, formsvikt og dårlige ski. I Vancouver fire år senere ble uttrykket «is i rubben» skapt av Odd-Bjørn Hjelmeset. I Sotsji 2014 handlet det igjen om ski. Eldar Rønning sa at «det var som å gå på lim».

Men nå.

Nu, jä...ar!

I et OL der de norske herrene hadde tatt fem av ni medaljer med fire forskjellige skiløpere måtte det da kunne gå.

Vikinghjelmer og norsk jubel. Kan det bli bedre?
Martin Slottemo Lyngstad

Vraking og spesielle valg

Stafett er ikke bare stafett, men også et øyeblikksbilde av helsetilstanden i Ski-Norge her og nå. Gårsdagens helter kan bli plassert hjemme på hotellrommet. Reserver fra tidligere mesterskap kan få nøkkelposisjoner.

Ta for eksempel en mann som Finn Hågen Krogh. I fjor gikk han en av norsk skihistories vakreste sisteetapper i Lahti. Allerede i oktober i fjor sa landslagstrener Tor Arne Hetland at «det er Krogh som skal gå sisteetappen i OL». Det må ha vært en av fjorårets rareste uttalelser. For i år har Krogh ikke vært i nærheten.

I den andre enden av de merkelige valgene som noen gang gjøres før en stafett: Hans Christer Holund. For noen dager siden overhørte jeg ham snakke om den kommende stafetten med en utenlandsk journalist på skistadion. Det var ikke en celle i kroppen hans som ikke trodde at han skulle gå.

Landslagstrener Tor Arne Hetland skyldte på «magefølelsen» da han begrunnet valget om å gi æren til Didrik Tønseth. Magefølelse foran bronse og femteplass i sitt første OL? Hva slags mage har du, Hetland?

Vanligvis gratulerer statsminister Erna Solberg norske idrettsutøvere på Twitter. Søndag fikk hun gjøre det på ekte. Her sammen med Johannes Høsflot Klæbo.
Martin Slottemo Lyngstad

Stafetten er kulmineringen av barmarkssamlinger og høydedøgn, frokoster og middager, vennskap og småkrangler og hver eneste porsjon med havregrøt og melk som er fortært på veien. Den er også øvelsen alle skiledere vil vinne.

Den forteller mye om samhold og bredde. Bredden kan også være Norges verste fiende. Noen må droppes. Og de må tåle å bli droppet på en måte som gjør at de ikke forsurer et helt miljø. Det er ikke bare lett når man bor så tett på hverandre at man av og til forveksler tannbørster.

Tønseth under press

Didrik Tønseth var presset. Det vil være feil å påstå noe annet. Mange mente at han ikke hadde fortjent jobben. Og husk, selv om han går for et lag, er det en ensom jobb. Ord som «kollaps» og «sviktet» har en tendens til å hagle i forbindelse med stafetter, som om det er beskrivelser fra oppførsel ved en frontlinje, og ikke fra en idrettskonkurranse.

Men går du for Norge, så går du for Norge. Sekundene bestemmer ettermælet frem til neste gang. Hvor mye er OK å miste? Fem sekunder? Ti? Femten? Og hvem bestemmer hva som er greit?

Tenkte han på det mens han sto og ventet på startskuddet og hørte lyden av hjerteslag som ble spilt over høyttalerne på stadion? Etter smellet var det ingen vei tilbake. Fjellvettregel nummer 8 gjelder ikke i OL-stafetten.

Tønseth hadde kontroll lenge. Han var så nær den perfekte startetappen, men fikk det skikkelig da farten ble skrudd opp i den siste bakken. Ved veksling var det 18,2 sekunder opp. Trønderen la seg ned i snøen og kikket rett opp mot den blå himmelen. Hadde de rett, alle de som mente at han ikke burde fått gå?

Didrik Tønseth hadde det vondt etter etappen sin. Gull ble det til slutt likevel.
Martin Slottemo Lyngstad

Krügers kanonetappe

Martin Johnsrud Sundby fikk en stri tørn mot russeren Aleksandr Bolsjunov. Han hang med forfølgergruppen sin i stedet for å jage, og mistet ytterligere 14,1 sekunder, slik at Norge var 32,1 sekunder bak.

Det er mye.

Men ikke hvis du heter Simen Hegstad Krüger. Krüger kan falle, brekke staven, ligge 40 sekunder bak, men likevel vinne.

Se så langt frem det var for Simen Hegstad Krüger. Men han tettet gapet til Alexei Chervotkin i løpet av seks kilometer.
Martin Slottemo Lyngstad

For en drøm av et OL Lyn-løperen har hatt. Og så klokt, vakkert og taktisk perfekt han skøytet på ski søndag, mens han gjorde det vondere og vondere å være jagede Aleksej Tsjervotkin der fremme.

Rett før andre runde var over var forspranget hentet inn. Krüger kom opp på siden av russeren, og kastet et blikk til siden som for å si: «Her er jeg».

Så kvittet han seg med Italia. Deretter Russland. Det var bare franske Clément Parisse som maktet å henge med.

Over mål med flagget

Krüger, the new kid, klappet en annen ny norsk gullgutt på skulderen og sendte ham ut. Vi har alle fremstilt Johannes Høsflot Klæbo som denne sportens supermann, men han er ung, urutinert og blir sikkert like nervøs og preget som alle oss andre når det virkelig står noe på spill.

Man er så eksponert når man har jobben Klæbo hadde søndag. Det er en sårbarhet i det som nærmest kan bli lammende om man begynner å tenke på den. Hva tenkte han på? To millioner nordmenn foran skjermene sine. Flagget? Alle de gangene han har lekt en slik etappe for seg selv som liten ute i snøen, kommentert «og her kommer Northug, og nå har han fått en to sekunders luke til russeren»?

Han oppførte seg i hvert fall litt som Northug. Klæbo lekte med franske Adrien Backscheider i nedoverbakkene, som for å si «se, så god glid jeg har». Han lot til og med den jevngamle og gode russeren Denis Spitsov hente seg inn, og i flere kilometer gikk de sammen.

Men så var det slutt. Ikke mer lek. Johannes Høsflot Klæbo gled fra konkurrenten i en bakke, skjøt fart inn i den siste motbakken før stadion, skrudde opp frekvensen til et tempo sannsynligvis ingen i verden kan matche, og hadde vunnet løpet for Norge.

Aftenpostens Robert Veiåker Johansen.

På oppløpet tok han seg til og med tid til å plukke opp et norsk flagg før han krysset streken.

Johannes Høsflot Klæbo tas imot av en jublende Simen Hegstad Krüger.
Rune Petter Ness

Der ventet Tønseth, Sundby og Krüger på ham, og nå står voksne menn og holder rundt hverandre i et målområde i Pyeongchang.

Det føles sikkert ikke slik, men dette er også en seier for han som ikke fikk gå, Hans Christer Holund. Det er en seier for han som gikk så vakkert i fjor, Finn-Hågen Krogh. Det er til og med en liten seier for han som ikke er her, men som har inspirert så mange, Petter Northug.

Men aller mest er det en seier for allmenntilstanden i det skiinteresserte, lille Norge en helt vanlig søndag i midten av februar.

OL-gullet er hjemme igjen.

PS! Sverige, som vant stafettene i 2010 og 2014, ble nummer fem, over to minutter bak Norge.

Norges lag som tok gull på OL-stafetten søndag. Fra venstre Didrik Tønseth, Martin Johnsrud Sundby, Simen Hegstad Krüger og Johannes Høsflot Klæbo.
Rune Petter Ness