Mannen som jaget spøkelser

HJEMMESEIEREN: Lyden fra tribunene avslørte et folk som ville noe, lengtet etter noe, nærmest tryglet etter noe: Få det til. For deg. For oss. For Lahti.

Iivo Niskanen fikk den etterlengtede gullmedaljen Finland trengte foran Martin Johnsrud Sundby og Niklas Dyrhaug.
  • Robert Veiåker Johansen
    Robert Veiåker Johansen

LAHTI: 36 minutter og 44 sekunder er ikke mye. Men noen ganger kan 36 minutter og 44 sekunder forandre mye.

Spør Iivo Niskanen, 25-åringen det nærmest var popstjerne-feber rundt på medaljeutdelingen i Lahti i går kveld.

Han var en uskyldig gutt på ni år forrige gang det ble grått litt av glede for et finsk VM-gull på ski i Lahti. Men da de fire hjemmeheltene fra herrestafetten i 2001, Mika Myllylä, Harri Kirvesniemi, Janne Immonen og Sami Repo, forlot seierspallen den gang, ventet fire politimenn på dem.

Martin Johnsrud Sundby og Niklas Dyrhaug mottar publikums hyllest under medaljeseremonien.

Etter et mistenkelig funn hadde antidopingbyrået WADA bestemt at hele det finske laget skulle testes.

Resten av den nitriste historien har skifrelste finner aldri fått tillatelse til å bli ferdig med.

Det har vært et sår med skorpe på, og ved jevne mellomrom har noen pirket på den slik at det har begynt å blø igjen.

Aftenpostens Robert Veiåker Johansen.

Niskanens knallsterke ferd på den klassiske 15-kilometeren kommer på ingen måte til å slette fortiden. Men den markerer starten på en ny fortelling for Lahti.

Iivo og Mika

Stedet er skihistorie. Siden 1926, ni år etter at finnene ble selvstendige, har byen arrangert syv verdensmesterskap. Vi liker å tro at Holmenkollen er bortoverskienes sentrum, men Lahti vil gjerne ha et ord med i laget. Ja, det lukter også øl-pust, grillet pølse og stekt reinsdyr overalt her, men aller mest oser Lahti av skihistorie.

Se på de gamle skiplakatene og sorthvitt-bildene på veggene, på pappversjonen av Juha Mieto i helfigur, på alle de velbrukte skiparene som er brukt til å lage gjerder på stadion her i Lahti. Det er historie på hver kvadratmeter.

Iivo Niskanen trakk selv frem finsk fortid etter seieren. Han snakket om dopingdømte Mika Myllylä, og sa at han lenge hadde lurt på om han kunne bli like god som ham. Vinneren fortalte om hvilket forbilde Myllalä hadde vært for ham, og om idol-plakatene han hadde på gutterommet.

Ikke alle likte det. Men det føles vanskelig å hisse seg opp over en fersk verdensmesters behov for å hedre minnet til en skiløper som døde bare 41 år gammel. Det henger idol-plakater på norske gutterom av en norsk skiløper som kjørte i 80–90 i en 40-sone med 1,65 i promille, stakk fra en skadet kamerat og løy for politiet, og han har også sonet straffen sin.

Gjenopplev den imponerende stemningen da Iivo Niskanen gikk inn til gull her:

Det er heller ikke sikkert at alle ser på de norske skijentenes hilsener hjem til utestengte Therese Johaug med samme øyne som norske skisupportere gjør.

Ut med det gamle

Det er vanskelig å spå hva denne hjemmeseieren vil bety for finsk skisport.

Aftenposten snakket med finsk skisports generalsekretær Mika Kulmala tirsdag. Intervjuet måtte gjøres i et kjellerrom under stadion, for hysteriske finner laget for mye bråk utenfor. Det var før Krista Pärmäkoski blåste sin gullsjanse på kvinnenes 10-kilometer og før Niskanens kanonløp.

Kulmala sa rett ut at han ikke tenkt så mye på medaljer. For ham handler VM 2017 mer om finnenes rykte enn om gull.

– Jeg håper mesterskapet kan bidra til at vi kan legge alt det gamle bak oss. At mediene i fremtiden husker Lahti for verdensmesterskapet i 2017, og ikke det i 2001, sa han.

All fart fremover

Men da Iivo Niskanen gikk ut med startnummer 64 onsdag, hørtes det ut som om det sto mer enn det på spill.

Den lyden fra tribunene, den avslørte et folk som ville noe, lengtet etter noe, nærmest tryglet etter noe: Nå. Få det til. For deg. For oss. For Lahti. For Finland. Ut og jage spøkelser, ut og knuse forbannelser.

Finnene hoiet i takt med hvert eneste kjappe stavtak han brukte på vei til skogen – «hoi!», «hoi!», «hoi!».

Historien om Iivo Niskanen er også en historie om en som har vært mye syk, startet løpene sine for hardt og hatt litt uflaks. Den var han som fikk Emil Iversen i fanget da han kunne ha spurtet inn til lagsprint-gull tidligere i mesterskapet. Gjett om han fortsatt var forbannet for det.

Denne klassiske 15-kilometeren må han ha sett seg ut den dagen Lahti ble tildelt mesterskapet, for han er ikke spesielt god i fristil.

Han startet relativt rolig, men klinte til mot passeringspunktet på 4,7 kilometer. Det var lett å se at han ville noe; skiene må ha vært behandlet av en magiker i smøreboden, det gikk så lett, så fort, tyngdeoverføringen hans var tilnærmet perfekt mens hodet hans knapt beveget til siden. All fart fremover.

Ikke denne gangen

Martin Johnsrud Sundby startet tre minutter bak, og trodde at han gikk lynfort. Den evig gulljagende nordmannen følte at han aldri hadde holdt slik en fart på distansen. Da han på et punkt i løypa fikk vite at han var 20 sekunder bak, kunne han ikke tro det. Han sa til seg selv, «Iivo kommer til å møte veggen, Iivo kommer til å møte veggen».

Men det kom aldri opp noen vegg. Til slutt forsto Sundby at det ikke går an å fange vinden.

Derfor kom han med ord som ga ham betegnelsen «gentleman» på den internasjonale pressekonferansen. Han sa at det bare var å ta av seg hatten, for slike prestasjoner må man sette pris på.

Og verdensmester Ilvo? Han kalte seg selv den lykkeligste fyren i verden. Underveis heiet landsmennene så hardt på ham at han ikke følte melkesyren. Han kunne bare gå og gå. Han tenkte for seg selv: «Denne gangen sprekker jeg ikke».

No words needed

Utpå ettermiddagen var det på sin plass å sende den finske generalsekretæren Kulmala en gratulasjons-SMS, og spørre hvordan han hadde det.

«Just great. No words needed», svarte han, og hektet på to smilefjes.

Iivo Niskanen trengte heller ikke å si noe da han fikk gullet sitt i går kveld. Den fullpakkede festplassen hylte fra han kom til han gikk - bare avbrutt av at finnene endelig fikk høre nasjonalsangen sin igjen.