Langrenn

Hvis dette er en ødelagt sport, Lena Andersson, så får den bare være ødelagt

BORTESEIER. Marit Bjørgens 15. VM-gull var også en seier for spenningen.

En norsk supporter gratulerer Marit Bjørgen med triumfen på 15-kilometeren i Lahti.
  • Robert Veiåker Johansen
    Robert Veiåker Johansen

LAHTI: Den svenske forfatteren og journalisten Lena Andersson har problemer med fellesstarten i langrenn, og oppsummerer det hun savner fint: «Det var individuell start og faste distanser. Klokken var det vesentlige, ikke målkameraet. Skiløp handlet om tid. Å ta skiene på og av inngikk ikke i det som ble målt.»

  • Her er Lena Anderssons kronikk: «Sluttspurter skal ikke avgjøre et skirenn»
Les også

Tårevåte Bjørgens beskjed til Johaug etter gullet

I kronikken sin dveler hun mest ved fem-mila. Ski-nostalgikere har en tendens til å gjøre det, men i Lahti lørdag var det to fellesstarter på programmet: Alle startet likt. Først i mål vinner. Toppladede målkamera. Og halvveis, av med ett par ski, på med nye og ut i en helt annen stilart.

Går det an ikke å like det?

Dette er også fellesstart. Knall og fall i starten ødela rennet for mange løpere.

Det er en smakssak, som så mye annet som har med langrenn å gjøre. Noen liker intervallstart, sekundering og de endringene som skjer fra kontrollpost til kontrollpost i et langt renn.

Men etter å ha sett Marit Bjørgen ta sitt 15. (!) VM-gull lørdag, er det vanskelig å finne noe som er ødelagt – som i betydningen «gått i stykker» - med langrennssporten.

Les også

Landslagssjefen innrømmer: Tvilte på Bjørgen

Nå skjer det. Nå rykker hun

For det er fascinerende å se 50 kvinner gjøre seg klar til start på en historisk og utsolgt skistadion overøst av sol. Høre startskuddet og se posisjonene løperne kjemper seg til.

Og det er vanskelig å gå lei av å se Marit Bjørgen rykke fra i en bakke. For det er jo ikke bare rykket. Det er konkurrentenes ansiktsuttrykk når de skjønner hva som skjer, de små, hjelpeløse glipptakene som koster dem sekunder, deretter resignasjonen, selverkjennelsen av at dette er et tempo jeg ikke kan være med på.

Lørdag var det bare tre andre løpere som ikke tenkte slik: Det tapre, finske hjemmehåpet Krista Parmakoski, svenske Charlotte Kalla og norske Heidi Weng.

Da de fire skulle bytte ski, kom et nytt eksempel på hvor dramatisk fellesstarten kan være. Bjørgen rotet med den venstre bindingen. Hun tapte tid. Inn først, ut som nummer fire. Var feltets eldste i trøbbel?

Hun svarte i den første bakken. Der forsvant Kalla og Weng.
Båret frem av sine landsmenn bak gjerdene rundt sporet holdt Parmakoski imponerende mye lenger. De to byttet på å vise vei, og lenge lå det an til et spurtdrama foran tusener inne på stadion.
Men da Marit Bjørgen igjen satte fart i den siste bakken, var det slutt.

Å se nesten ti år yngre Krista Parmakoski da, var som å se en kvist brekke.

Bjørgen vant for seg selv, hun vant for den lille sønnen Marius, hun vant for utestengte Therese Johaug, og hun vant for fellesstarten.

Verdensmester-mamma Marit Bjørgen og sønnen Marius feiret sammen etter løpet.

Jeg vil og!

På samme måte som torsdagens sprintfinaler var en triumf for nyvinninger (dersom det går an å kalle noe som er 16 år gammelt for en nyvinning). Forsøk å se disse finalene, med sine fall, stavbrekk og ekstreme taktiske manøvreringer, sammen med noen under 15 år, så skjønner du hva dette er: Det er TV-bildene av fremtiden og av noe som skaper et «dette vil jeg også»-sug i små jente- og guttemager.

Da konkurranseformen kom på VM-programmet nettopp her i Lahti i 2001, var det naturligvis en viss motstand.

For selv om Andersson mener at langrennssporten «ikke har ivaretatt sin egen natur» de siste 25 årene, er ikke dette en idrett som stikker fingeren i været og dikter opp nye øvelser i tide og utide.

Les mer om

  1. Ski-VM
  2. Langrenn
  3. Marit Bjørgen
  4. Heidi Weng