Han var ikke blant favorittene på forhånd. Oslo-gutten var ikke engang sikker på det norske firemannslaget til OL-tremila i Pyeongchang.

Og da han gikk over ende etter 200 meter, og måtte bytte stav to ganger, virket det som en umulig oppgave for Simen Hegstad Krüger.

Men 25-åringen reiste seg, avanserte 67 plasser og vant et sensasjonelt OL-gull.

Her forklarer OL-vinneren hvordan han klarte å snu negative tanker til positive, hvordan han sakte klarte å hente inn de andre gullkandidatene. Bli med Simen Hegstad Krüger tilbake til søndag 11. februar (ord og setninger er bearbeidet og tilpasset av Aftenposten):

Så for seg gullmuligheten

«I bilen på vei fra hotellet og ned til stadion tenkte jeg det: At i dag kan jeg faktisk bli olympisk mester. Jeg er med i den konkurransen. Jeg har den muligheten. Det er dette jeg har tenkt mot og trent mot i lang tid.

Som alltid før store langrennskonkurranser, hadde det vært diskusjon om laguttak. Jeg mente selvfølgelig at jeg fortjente en plass. Det var andre skiløpere som hadde en mer solid merittliste enn meg, men jeg hadde selvtilliten og var veldig sugen på å vise det norske folk at det var riktig at jeg skulle gå.

Jeg skulle vise at det var fortjent.

Men så falt jeg etter bare 200 meter. Da jeg lå i snøen, tenkte jeg: «Herregud, så flaut! Herregud, er det mulig?».

Det føltes som at jeg lå i snøen i en evighet. Men jeg lå der i kun noen tiendedeler. Jeg fikk stablet meg på beina, jeg fikk etter hvert tak i en ny stav og jeg klarte å nullstille.

Jeg måtte endre tankegangen. Det føltes mye lenger, men i løpet av ett minutt hadde jeg klart å skifte fokus.

Etter bare 200 meter falt Simen Hegstad Krüger og veien til OL-gull ble plutselig veldig lang.
CARLOS BARRIA, REUTERS

Nå handlet det ikke om å vinne OL-gull. Jeg lå jo helt sist. Jeg hadde 67 stykker foran meg.

Jeg tenkte i stedet: «Min beste sjanse er egentlig på 15-kilometeren! OL er ikke over!». Jeg skulle vise at formen var bra, at jeg var god nok. Jeg skulle i hvert fall klare å komme meg opp til teten. Så fikk det heller koste mye krefter.

I noen sekunder tenkte jeg også på Frode Estil, som falt i starten av tremila i OL i 2006. Han tapte mer tid enn meg og gikk seg opp til medalje. Alt håp var ikke helt ute, det kunne fortsatt gå.

40 sekunder bak teten

Men det viktigste og mest realistiske målet var at jeg skulle være i tetgruppen igjen i løpet av rennet. Jeg hadde bra med selvtillit i skøyting, og tenkte at jeg kunne tillate meg å være litt bak ved skibyttet. I stedet for å gå det jeg maktet, for å komme opp til teten så fort som mulig, bestemte jeg meg for å gå i så jevn fart som mulig på klassiskdelen. Jeg skulle begrense tapet.

På det meste var jeg 40 sekunder bak teten. Men det var ganske åpent terreng rundt løypene. Jeg kunne se teten langt der fremme. Jeg så at de gikk fort, at det begynte å sprekke opp, at Niskanen dro hardt i front. Jeg ble litt forbannet. Måtte de gå så fort med én gang? Så typisk.

Men heldigvis var feltet såpass langt at det var løpere hele veien. Det var ingen lang løype jeg måtte gå alene. Jeg kunne gå fra rygg til rygg, jeg gikk sikksakk mellom sporene, jeg jobbet meg gradvis oppover. Og mot slutten av klassiskdelen, roet det seg i teten. Da vi nærmet oss skibytte, skjønte jeg at jeg skulle klare å komme meg opp, at de sekundene jeg lå bak, ikke var noe problem.

Etter et par kilometer på fristilsdelen var Simen Hegstad Krüger oppe hos Martin Johnsrud Sundby og de andre i teten på tremila i OL.
Martin Slottemo Lyngstad

Jeg brukte bare et par kilometer på å klare det. Da jeg var oppe i front, syntes jeg det var en prestasjon i seg selv. Da tenkte jeg: «Nå skal du ligge i feltet, ta det med ro, bruke minst mulig krefter, gå så gjerrig som mulig, la de andre ta smålukene, bare skli med i feltet».

Jeg kjente tidlig på skøytingen at jeg var superfrisk. Det tydet på at formen var bra. Ofte kan beina være småsure når du har gått hardt på den første delen, 15 kilometer klassisk.

Det er ikke alltid beina føles bra når du tar på deg skøyteskiene.

Men her trengte jeg ikke mange hvileperiodene før jeg merket at ting fungerte. Det er en digg følelse, du kjenner at det er lett å være med. Så ser du deg rundt, og da synes du mange av de andre ser preget ut. Da får du enorm selvtillit. Nå er jeg blant de sprekeste i feltet.

Skulle ta eierskap til løpet

I forkant av løpet hadde jeg tenkt mye på at jeg måtte tørre å prøve, at jeg ikke skulle sitte etter løpet og irritere meg selv over hvorfor jeg ikke gikk i den eller den bakken. At jeg ikke skulle spørre meg selv hvorfor jeg ventet. At jeg heller skulle risikere å gå på en smell.

For det har vært et par ganger i fellesstarter der jeg har hatt følelsen av at jeg var blant de sprekeste, men ikke turt å gå. Det var andre som gikk, og så ble jeg sperret.

Jeg bestemte meg for at jeg selv måtte ta styringen og eierskap til løpet. Det skulle gås på mine premisser. Jeg bestemte meg for at jeg skulle tørre.

Med tanke på det tidlige fallet, ville alt uansett være greit. Det ble lettere for meg å ta initiativ.

Da det var litt over én runde igjen, slo jeg til. Jeg merket at jeg fikk noen meter, men ikke hvor mange. «OK, nå skal de jobbe for å ta meg igjen. Nå skal jeg bare kjøre på!», sa jeg til meg selv.

Ved runding siste gang på stadion hadde Simen Hegstad Krüger fått en luke på 9 sekunder.
Kirsty Wigglesworth, AP

Da vi rundet på stadion for siste gang, hadde vi kun igjen en sløyfe på 3,75 kilometer. Jeg så bak meg, så at det var blitt en solid luke på rundt 9 sekunder. Jeg turte ikke å tro på sekunderingene, det var for godt til å være sant. 10 sekunder, 15 sekunder, jeg fikk høre 20 sekunder på et tidspunkt.

«Det kunne ikke stemme», tenkte jeg.

Jeg hadde en god dialog med meg selv på det tidspunktet. Jeg skulle ikke se bak meg, jeg skulle gå det jeg kunne, jeg skulle skyve bort tankene om konsekvenser. De begynte å poppe inn, men jeg skjøv dem bort. Jeg tenkte på å gå godt på ski, se fremover, skyve unna alt annet. Ikke høre så mye på det sekundantene ropte. Jeg kunne ikke bry meg om det var 15 eller 20 sekunder jeg hadde. Om en i feltet bak meg ville rykke, kom sekundene til å fly. Det handlet om å få avstanden så stor som mulig.

Smertene forsvant

Det var en ekstremt spesiell følelse å gå der på sisterunden, jeg har aldri kjent på akkurat den følelsen. Den smertefølelsen du normalt har under slutten av løp, forsvant. Den var helt borte. De siste kilometerne var et adrenalinkick. Det begynte å gå opp for meg hva jeg var i ferd med å gjøre. Det skjedde noe fysiologisk som gjorde at ting kjentes annerledes ut. Jeg mistet følelsen over hvor fort jeg gikk. Gikk jeg for fort? Kommer jeg da til å stå bom stille i neste bakke?

Normalt får du kjempevondt på det stadiet, men den følelsen bare forsvant. Det var en «ut-av-deg-sjæl-opplevelse», jeg ante ikke hvor fort det gikk. Jeg satset på at det var riktig det jeg gjorde.

Men jeg visste at det kom raske folk bak meg. Og i den siste motbakken hørte jeg godt stavtakene bak. Beina var stive. Jeg var sliten. Jeg var ikke sikker i det hele tatt. Jeg så meg ikke bak, men hørte stavtakene. Jeg visste ikke at det var Martin (Johnsrud Sundby) og «HC» (Hans Christer Holund). Men det føltes som stavtakene kom nærmere og nærmere. Jeg visste ikke hvor nær de var, om de kom til å ta meg igjen eller ikke.

Da jeg gikk over toppen, var det nesten bare å skli inn til mål. Holdt jeg meg på beina ville dette gå bra. Men jeg turte ikke å juble før jeg var inne på oppløpet og faktisk kunne se avstanden. Det var første gangen jeg snudde meg ordentlig.

Simen Hegstad Krüger jublet da han gikk over mål, men det tok likevel lang tid før det gikk opp for ham at han var olympisk mester.
Martin Slottemo Lyngstad

Men det gikk ikke opp for meg hva jeg hadde vært med på.

Jeg rakk ikke å lande i det hele tatt, jeg klarte ikke å ta inn over meg det jeg hadde opplevd.

Fra jeg gikk over målstreken, skulle alle ha tak i meg. Jeg måtte skifte klær fort, for det var flere løp jeg skulle gå. Det var intervjuer, blomsterseremoni, mixed zone, pressekonferanse, dopingkontroll, medaljeseremoni og mer TV-studio.

Jeg kom på hotellet og var på rommet i 23-tida. Jeg delte rom med Hans Christer, han var ganske høyt oppe han også etter sin bronsemedalje. Vi lå der og stirret i taket. Det var ikke antydning til å være trøtt. Vi prøvde å snakke oss inn i boblen igjen, «husk at det er flere løp igjen».

Men det nyttet ikke. Det var ikke noe poeng. Jeg husker at jeg stilte meg selv et spørsmål rett før jeg sovnet:

«Hva var det som skjedde i dag?».

En stolt Simen Hegstad Krüger mottok OL-gullet for tremilsseieren i Pyeongchang.
Cornelius Poppe, NTB scanpix