«På tide for Norge å ta ansvar for utviklingen»

KOMMENTAR: Bør du av og til invitere til fest når du stadig deltar selv?

PYEONGCHANG: Dette spørsmålet sitter jeg igjen med etter at de 23. olympiske vinterlekene ble åpnet på den iskalde arenaen i Pyeongchang fredag ettermiddag.

Flaggbærer Emil Hegle Svendsen ledet en tropp som har et mål om å ta 30 medaljer. Norge kjemper om å bli beste nasjon i vinter-OL. Siden festen på hjemmebane i 1994 har norske utøvere rasket med seg medaljer i Nagano (1998), Salt Lake City (2002), Torino (2006), Vancouver (2010) og Sotsji (2014).

De neste to ukene er det Pyeongchang i Sør-Korea som står i sentrum. Om fire år går OL i Beijing i Kina. Eneste konkurrent til Beijing ble til slutt Almaty i Kazakhstan. Oslo var en stund aktuell, men trakk seg. Destinasjoner som Salt Lake City, Sion, Calgary og Sapporo skal ha signalisert interesse for å søke i 2026 eller 2030.

Da er det gått snart 40 år siden OL på Lillehammer. Spørsmålet er om det snart bør være Norges tur.

Det har ikke stått på initiativene. Tromsø ønsket lekene allerede i 2014, deretter i 2018. Etter å ha kjempet internt mot Trondheim og Lillehammer/Oslo, vedtok idrettsstyret at Tromsø skulle være Norges kandidat. I 2008 ble søknaden trukket. Prosessen skapte dyp splid hvor sårene fortsatt ikke er leget.

Kritikkverdige prosesser har ødelagt mulighetene før de har kommet så langt som til å bli reelle kandidater. Tromsø-prosjektet var ett av dem, Oslo et annet. Det siste kom fra Telemark, hvor idrettsstyret nylig sa nei. I tillegg har altså Lillehammer og Oslo, samt Trondheim hatt sine konsepter.

Idrettspresident Tom Tvedt har uttalt at han ønsker OL-prosjekter som kan få samlet støtte fra hele idretts-Norge. Nå ville et slikt, i utgangspunktet positivt, prosjekt ha vært gull verdt for en hardt prøvet idrettsledelse. Men tiden er fortsatt ikke moden for et norsk OL-prosjekt.

Det bør den snart bli.

Vest-Europa har ikke arrangert OL vinter-OL siden 2006. IOC skal være interessert i at lekene kommer tilbake til et mer tradisjonelt vintersportsland. Dette, sammen med at IOC har slitt med få søkerbyer, gjør at Norge bør ha gode kort på hånda den dagen norsk idrett blir i stand til å samle seg om ett alternativ.

Gigantomanien, pampeveldet og den enorme pengebruken har svekket omdømmet til IOC. Den digre stadion som huset fredagens åpningsseremoni skal eksempelvis rives etter OL.

Prislappen på anlegget med 35.000 sitteplasser skal ha vært på rundt 800 millioner kroner. Flere anlegg skal jevnes med jorda når lekene er over. I et land som Norge er det umulig å forsvare slik kostnadsbruk.

Men samtidig: Er det riktig å aldri arrangere festen selv, når du stadig blir invitert og deltar for full hals hos andre? Skal vi bare henge med, gi noen forsiktige synspunkter på en feil utvikling, eller bør Norge ta ansvar og gå i front?

Mitt svar på det siste spørsmålet er ja. Norge bør på banen, og nettopp IOCs skrantende omdømme og ønske om leker i en tradisjonsrik vintersportsdestinasjon gir oss og øvrige europeiske nasjoner god grunn til å stille krav. En forutsetning for et norsk OL må være nøkterne leker som er mer i tråd med de grunnleggende verdiene innenfor idretten.

Dette bør være et av de sentrale prosjektene for det nye idrettsstyret som skal velges neste vår. Dagens ledelse har så mye å stri med at et nytt OL-prosjekt neppe er noen god idé før ryddeprosessen i toppen er unnagjort.

Det er flere aktuelle destinasjoner i Norge, fra det mest spektakulære i Tromsø, via den interessante ideen om leker på tvers av landegrensene i Trondheim, Åre og Östersund, til det kanskje mest fornuftige med tanke på etterbruk og kostnader i Oslo og Lillehammer.

De neste to ukene skal vi glede oss over store idrettspresentasjoner både av norske utøvere og utlendinger. Frem til lekene i Beijing om fire år bør Norge ha samlet seg om ett OL-konsept.

Norge har, som en av de fremste vintersportsnasjonene, et ansvar. Ikke bare for å arrangere OL i ny og ne, men for å være med på å styre utviklingen i en mer spiselig retning.

Det gjøres best ved faktisk å ta ansvar, stille som arrangør og dermed også kunne fremme tøffe krav til IOC og resten av verden.

Slik at OL og alt det innebærer ikke fortsetter å ese ut, men endrer seg til noe også nordmenn flest er i stand til å stille seg bak.