Krogh tok vare på forspranget som om det var det mest verdifulle han har eid i sitt liv

NERVEBUNTEN. Alt Sergej Ustjugov ville var å gli opp på siden av ham, kaste et blikk til siden, og signalisere: «Her er jeg».

LAHTI: Alle topp-skiløpere vet: Noen få, sjeldne, nervepirrende dager som definerer hele karrièren deres vil komme. Fredag hadde den 26 år gamle finnmarkingen Finn Hågen Krogh en av sine slike dager.

Måten han taklet den på, kommer han til å ha med seg for alltid. Han gjorde det så bra at han fikk Tor Arne Hetland, den skjeggete tøffingen av en landslagstrener Norge har, til å gråte stille direkte på TV.

Ensom på et lag

Det må være en bisarr følelse å våkne opp i en fremmed seng i et fremmed rom i et fremmed land og vite «i dag skal nasjonen stoppe opp på grunn av meg».

Alle er ikke skapt for en slik påkjenning. Det er lett å bli redd, og ha mest lyst til å trekke dynen over hodet. Er jeg det svake leddet? Er det jeg som skal svikte? Og hvis det skjer, hva kommer kameratene mine, de jeg deler hardøkter, garderobe, rom, matfat og spillkvelder med 200 døgn i året, til å tenke om meg? Det eneste du vet med 100 prosent sikkerhet, er: Dette kommer til å gjøre vondt. Veldig vondt.

Stafett er sånn sett en merkelig øvelse. Man er en del av et firemannslag, men helt ensom og alene. Ingen å gjemme seg bak. Alle feil, mangler og dårlige bevegelser eksponeres.

Det kan ikke ha vært mange som ønsket seg plass i Finn Hågen Kroghs skisko de 27 minuttene som fulgte etter klokken 13:41 norsk tid. Det er ingen behagelig følelse å bli jaget. Det er enda mindre behagelig når den som jager deg er verdens beste skiløper.

Sergej Ustjugov hadde 17,7 sekunder å hente inn på nordmannen. Russeren gikk så fort og kraftfullt at han ville ha dultet over ende trærne ved løypa om han hadde kommet borti dem.

På bare 1300 meter spiste han opp nesten ti sekunder av ledelsen.

Avstand: 8,8 sekunder.

Den uredde debutanten

Finn Hågen Krogh tedde seg som om han har vært ankermann hele livet, men dette var hans første mesterskapsstafett, og Norges første mesterskapsstafett siden 2006 uten Petter Northug. Northug har alltid skygget for solen de andre løperne kunne ha fått på seg, men nå var han ikke her.

Overtrent, uaktuell, ute.

Det ga ekstra press på avslutteren, og det ga løpet en ekstra dimensjon, for mange savner han som har vært gullkalven og gullgarantisten i norsk skisport det siste tiåret.

Dessuten er herrestafett i ski-VM er en øvelse nordmenn ikke lenger er vant til å tape. Baklengsmål mot San Marino i fotball og en ny fjerdeplass i alpint er til å leve med, men noe annet enn gull på stafetten er en stor skuffelse.

Åtte seire på rad siden 2001 forplikter. Finn Hågen Krogh hadde kanskje også det i bakhodet der han gikk gjennom finsk skog som bytte for en russisk jeger.

Samtidig: Finnmarkingen er ikke lettskremt. Han er virkelig ikke lettskremt. Da Nikolay Ramm, stjernen i NRKs humorprogram «Lathikrampe» tidligere i mesterskapet lurte de norske landslagsløpere med lys som plutselig ikke virket og en særdeles ekkel ansiktsmaske, hylte alle av skrekk. Alle bortsett fra Finn Hågen Krogh. Han trakk på skuldrene av masken, og sa: «Slik ser alle i Finnmark ut. Jeg trodde det var naboen».

De som gikk like fort

Det skjedde noe med Sergej Ustjugov etter den nærmest desperate åpningen hans. Det stoppet litt opp for ham. Skyvene hans hadde plutselig bare normal, ikke overmenneskelig kraft. Og ansiktet hans; var det grimaser vi så?

Eller var det bare Ustjugov som erkjente: Dette er en elefant jeg må spise bit for bit, ikke i ett jafs?

Slik stabiliserte rennet seg. Avstand ved 2,5 kilometer: 11,6 sekunder. 3,8 kilometer: 11,9 sekunder. 5 kilometer: 11,6 sekunder. De gikk like fort. Det var rett og slett oppsiktsvekkende. Ankermannen vår visste jo at russeren så ham bakfra stort sett hele tiden, og at det eneste han ville var å hente ham inn. Få kontakt. Gli opp på siden av ham og kaste et lite blikk på ham – her er jeg, prøv å kvitt deg med meg nå.

Likevel klarte Krogh å gå så klokt, taktisk og fornuftig at klasseløperen han hadde bak seg aldri klarte det. Han rykket litt når han måtte, hvilte når han kunne, rykket litt igjen, og slik må han ha drevet forfølgeren nærmest til vanvidd.

For om man skal plassere seg selv i Sergej Ustjugovs sko i et avsnitt: Hvor vondt må det ikke være å føle at du er ved bristepunktet i meter etter meter, motbakke etter motbakke og passeringspunkt etter passeringspunkt uten å få noe som helst igjen for det?

Endelig med laget

Etter løpet fortalte Finn Hågen Krogh at «beina hans brant» ut fra start og at han følte seg «pinnestiv etter 75 meter». Det skjulte han godt.

Men på et tidspunkt i rennet så det ut som om Ustjugov skulle få betalt. Det var umulig ikke å beundre ham, der han tok meter etter meter opp mot mellomtidspunktet ved 6,6 kilometer.

Avstand: 5,2 sekunder.

Han var snart nær nok til å lukte nordmannens svette og høre hans pust. Det oppsto en sånn type spenning som gnager seg rett inn på nervesystemet. Det var nå eller aldri. Heldigvis for Finn Hågen Krogh og Norge ble det aldri. Russeren kom ikke nærmere. Avstanden økte litt igjen, og da den norske stafett-debutanten klarte å holde seg på beina i den siste, ekle u-svingen før stadion, forsto til og med Martin Johnsrud Sundby at det var trygt å se på.

Og så var ikke Norges ankermann ensom lenger. Han brølte da han krysset målstreken, og forsvant inn i de ventende armene til Didrik Tønseth, Niklas Dyrhaug og Martin Johnsrud Sundby.

Fire lagkamerater. Et lag. En gjeng som ristet vekk den siste lille utryggheten om at det ikke går an å klare seg uten Petter Northug.

De gikk perfekte etapper, alle fire: Tønseth og Dyrhaug klistret seg til sine russiske motstanderes ski. Sundby ga Norge det alle forventet at han ville gi oss: En luke.

Og debutant Krogh tok vare på den som om den var det mest verdifulle han har eid i sitt liv.