Et lite bitt ødela syv år. Nå kjemper hun om VM-plass.

«Jeg lå i sengen og så i taket. Slik kunne jeg ligge en hel dag etter en rolig treningstur på en time.»

Historien til langrennsløper Anikken Gjerde Alnæs (26) skiller seg ut. Alt startet med et flåttbitt som skulle bety motgang, tilbakeslag og trøkker i mange år fremover.

Lørdag står Alnæs på startstreken i NM i Trondheim. Da er det sprint, og den mer ukjente langrennsløperen fra Rustad IL skal konkurrere mot landslagsløpere hun har slått denne sesongen.

Allerede i sesongåpningen på Beitostølen kom Alnæs til finalen. På Sjusjøen før jul var det hun som vant norgescupløpet foran utøvere som kjemper om VM-plass i Oberstdorf. Da ble Tiril Udnes Weng nummer tre, søsteren Lotta nummer syv. 2.plassen tok Mathilde Skjærdalen Myhrvold, som kjemper om en VM-billett til Obertsdorf. Hun endte på pallen på Lygna sist helg.

Alnæs selv kom da til kvartfinalen, men vet at hun kan bedre. Målet i NM er finale.

Lite bitt - store konsekvenser

Alnæs er så desidert tilbake etter at den en gang svært lovende utøveren opplevde at kroppen ikke lenger lystret. Hun ante ikke at et flåttbitt skulle få så store konsekvenser.

Bittet hun forteller om, skjedde i Førde. Hun var 18 år.

– Etter en intervalløkt la jeg meg ned i gresset. På kvelden ble jeg bare dårligere og dårligere.

Sykdommen borreliose skulle komme til å sette henne ut.

– Jeg hadde tatt NM-gull i sprint som junior, gikk på NTG på Lillehammer og ville så gjerne ta nye steg. Det ønsket var det eneste som sto i hodet på meg. Jeg ville prestere.

Dro til USA for å bytte miljø

Men i etterkant av flåtthistorien merket løperen fra Rustad IL at hun tålte lite. Selv etter en rolig treningsøkt orket hun ikke å gjøre noe annet enn å sette seg ned da hun kom hjem. Resten av dagen kunne hun bli i sengen.

Etter tre år på NTG fortsatte langrennsløperen på høyskolen på Lillehammer, men fant ut at det var lurt å bytte miljø. Dermed dro hun til USA. I Michigan ble det satset på langrenn. Der ble den norske utøveren i to år.

– Jeg tenkte at enten blir jeg skiløper, eller så har jeg i alle fall en utdanning.

Omstillingen var tøff, for i USA var nivået høyt. De aktive trente godt. Men fortsatt var ikke Alnæs seg selv.

– Det andre året løsnet det litt, og jeg fikk disse lysglimtene underveis som holdt meg oppe. Det var blant annet tredjeplass på sprinten i Blinkfestivalen.

Mellom 2012 og 2019 slet den ivrige løperen, men så merket hun forandringen. Resultatene ble bedre.

– Det skjedde ikke før i fjor at jeg fikk gjennombrudd ved å bli tatt ut til verdenscupen i Dresden. Generelt gikk jeg fort hele sesongen, året før der igjen kom det også en liten oppmuntringene med tredjeplass i norgescupen.

Fikk en sjanse

Team Ragde hadde fulgt henne og kom med et tilbud i mai. Da sa Alnæs ja til å være på lag med Anders Aukland og mange av profilene i langløpslaget. Også Marit Bjørgen trener med dette laget.

Målet har vært å starte i klassikerne som Marcialonga, Birken, Vasaloppet og andre renn i utlandet. Men ledelsen har åpnet opp for at Alnæs kan få satse mot VM på ski, hvis hun presterer i sprint.

– Jeg skal nok få med meg noen langløp uansett hvordan det går. Det tror jeg er veldig bra å ha i banken enten det blir sprint eller langløp det blir mest av fremover. Jeg satser på å delta i et løp i Sveits 16. februar sammen med de andre på langløpslaget.

Det har vært en tøff periode med Team Ragde også.

– Komfortsonen min er blitt pushet. Det har vært nødvendig for at jeg skulle ta nye steg. Men det skal sies at jeg føler at jeg har funnet min vei å gjøre ting på. Jeg har jo litt erfaring tross alt.

Gaper over mye

Sprint og langløp er ytterpunkter i langrenn, men for Alnæs er ikke det noe problem.

– Jeg har raske muskelfibre og har aldri trent mye tradisjonell og spesifikk sprinttrening, men heller funnet min måte å bli bedre på, melder hun.

Alnæs har troen på at det kan bli uttelling de neste årene. Rennene på Beitostølen og Sjusjøen ga en pekepinn på det.

– Målet er å ta en plass til VM i Oberstdorf, men jeg vet at det er tøft og alt må klaffe de dagene det gjelder, sier 26-åringen.

Hun har stor respekt for løpere på elitelaget, men vet også at hun selv ikke kan slippe målet om å bli best.

– Hva har du lært underveis i de tyngre sesongene?

– Jeg hadde nok tatt det mye mer med ro og behandlet det som om jeg hadde kyssesyken. For det har jeg også hatt, ved siden av Twar. Og jeg hadde jo heller ikke noe apparat rundt meg som kunne følge meg opp tett på samme måte som de beste. Men det skal vel streng disiplin til for at en utøver setter beina i bakken på egen hånd, ler Alnæs.

Hun har dette indre drivet som gjør at hun kan komme helt opp. Og hun vet i alle fall hvordan det er å falle langt ned.