– Vi har ulike roller. Noen skal selge aviser, jeg skal lede norsk skisport.

Det er én ting skipresident Erik Røste synes gjør så vondt at det nesten er vanskelig å snakke om. Og det er ikke at noen kaller ham pamp.

Erik Røste ser ikke frem til den dagen Marit Bjørgen gir seg som skiløper. Han vet ikke hva godt han skal si om den norske skidronningen.
  • Robert Veiåker Johansen
    Robert Veiåker Johansen

LAHTI: Lahti-gullrush eller ei: Vi er midt i Norges Skiforbunds vondeste år, så da skipresident Erik Røste møter Aftenposten til øvelsen skitur-intervju, er han naturligvis på vakt.

Du blir gjerne på tå hev når du opplever at presseuttalelsene dine blir analysert i flere minutter på TV like etterpå.

– Jeg er kanskje blitt litt mer skyggeredd. Hele organisasjonen er blitt det. Men jeg stiller stort sett opp på det jeg blir bedt om, sier Røste.

Han tar på seg skiene.

Det er klisterføre, men han har fått låne et par felleski. Feste selv i regnvåte spor. På vei ut ser han Marit Bjørgen, som skal trene.

Med lånte felleski og lånte klær gjorde Erik Røste seg klar til en liten skitur med Aftenposten i Finland. Da kom Marit Bjørgen.

– Nei, der kommer jo dronningen, sier skipresidenten og går bort til henne.

Johaug, Nansen og Kongen

Bjørgen savner én lagvenninne og konkurrent i Lahti. Erik Røste savner én løper. Han satt på kontoret i Oslo sammen med forbundets generalsekretær, langrennskomiteens leder og sportssjefen i langrenn da telefonen ringte i oktober i fjor. Therese Johaug hadde avgitt positiv dopingprøve.

Da visste sjefene ingenting om munnsår, leppesalve og en uoppmerksom lege, bare: En av Norges største skistjerner er tatt i doping. Det skjedde bare noen måneder etter at Martin Johnsrud Sundby-saken ble kjent.

«Er det mulig?», tenkte Røste. Så begynte det rasjonelle i ham å jobbe: «Hva må vi gjøre nå?».

Therese Johaug under behandlingen av saken hennes på Ullevaal stadion tidligere i vinter.

– Det er én ting jeg synes har vært virkelig vanskelig. Jeg skal ikke si at jeg ligger våken om natten, for jeg sover stort sett veldig bra, men dette er nesten vanskelig å snakke om: Når en utøver som har vært en så stor bidragsyter som Therese Johaug havner i den aller verste situasjonen en idrettsutøver kan havne i, så har vi som organisasjon ikke mulighet til å hjelpe henne fullt ut. Fra den dagen hun ble utestengt, kan hun ikke få den støtten hun fortjener fra fellesskapet når hun trenger det som mest. Det har vært svært krevende, sier 56-åringen.

– Så er det viktig for meg å presisere at vi er en del av et internasjonalt system. Norge har vært med å vedta reglene. Vi forholder oss selvsagt til dem. Men når du får oppleve hvordan de reglene fungerer i praksis, går det ikke an å si annet enn at det har vært ordentlig vanskelig.

Skipresidenten vet at forbundet han leder, sliter med omdømmet. Avisenes meningsmålinger hos folket gir fæle svar. Sakene med Sundby og Johaug kom i hans ledertid. De sterke reaksjonene minner ham igjen og igjen om noe han har visst lenge: Norges Skiforbund forvalter noe nordmenn er svært opptatt av.

– Det var ikke tilfeldig at Fridtjof Nansen sa til kong Haakon da han kom til Norge: «Språket er kanskje ikke det viktigste, men du må lære deg å gå på ski».

OL-babyen Erlend

Erik Røste ble ikke skipresident i 2012 ved en tilfeldighet. Vervet er for viktig til det.

Han har gått gradene, helt fra han kom inn i landslagsmiljøet på midten av 1980-tallet. Skiløperne hadde akkurat begynt å skøyte. Mange mente at de måtte sykle mer for å utvikle styrke i beina. Den 24 år gamle gjøvikenseren Røste, som en gang ble nummer 12 i NM i sykling, hadde trenerkompetansen. Han husker ennå den første juniorlandslagssamlingen han ble invitert til. Det føltes så stort og spennende at han «kunne gått dit på hendene».

Erik Røste er skipresident minst til sommeren 2018. Og ingenting tyder på at han har tenkt å la det slutte der.

Ti år senere hadde han steget til å bli sportslig koordinator for langrenn under OL på hjemmebane på Lillehammer. Kona var høygravid, men de trodde de hadde planlagt sitt første barn godt. Terminen var noen uker etter vinterlekene.

– Løperne sa: «Barnet kommer under OL. Da må du kalle det opp etter den som vinner den dagen». Det var Ljubov og Vladimir og mange andre gode forslag.

Gutten ble født 17. februar. Noen timer tidligere vant Bjørn Erlend Dæhlie 10-kilometeren på Lillehammer. Og slik fikk OL-babyen Erlend Almåsvold Røste sitt navn.

– Etter Lillehammer-OL ble du sportssjef for landslaget. Det var tøffe tider da også. Aftenposten skrev: «Høydehus. Juks. Piller. En skitten bransje. En idrett foreldrene bør holde barna sine unna.». Det kunne nesten ha vært skrevet i dag?

– Høydehusdebatten var krevende. Jeg synes det var enkelt å si nei til høydehus da debatten kom opp igjen (i 2015, vår anm.). Jeg er opptatt av at toppidretten ikke fjerner seg mer fra det vanlige folk kan assosiere seg med.

– Men slik tenkte du ikke da dere lå og justerte luften kunstig opp til 3000 meters høyde på 1990-tallet?

– Jeg var ikke like bevisst den gangen. Min far lærte meg at hvis du er ærlig i sak, så kan du også forandre mening. Jeg spurte ham en gang hvordan han hadde overlevd 30 år i organisasjonslivet, og da svarte han at det viktigste er å være ærlig i sak, for det er så slitsomt å skifte fortau hver gang du møter noen. Men: Norge har hverken vunnet eller tapt medaljer på at vi har brukt eller ikke brukt høydehus. Jeg tror du kan telle nettene hver enkelt løper tilbrakte der på én hånd, sier Erik Røste.

Han mener at debatten rundt bruken av astmamedisin er en annen historie. Men den er en del av denne historien. For Norges Skiforbunds verste år startet jo i juli i fjor, da det ble offentliggjort at Martin Johnsrud Sundby var straffet for brudd på dopingreglementet.

– Noe av det rareste jeg har lest om den saken, er at du fortalte styret ditt om den bare noen timer før den ble kjent?

Erik Røste nikker.

Erik Røste – syklisten som ble skipresident.

– Da hadde du sittet i styremøter i 18 måneder og visst. Hva slags styrearbeid er det?

– Jeg har ikke behov for å forsvare det. Vi har et internt reglement som er tydelig om hvordan denne typen saker skal håndteres, og det er av generalsekretær, president, komitéleder og sportssjef. Det viktigste for oss var at Martin fikk en rettferdig behandling. Men jeg vil også si at vi hadde klar pressemeldinger både på norsk og engelsk før VM i Falun (over ett år før offentliggjøringen). Det internasjonale skiforbundet (FIS) ga oss klar beskjed tilbake: «Dette er vår sak». Da dommen falt i antidopingpanelet i FIS, og Martin ble frikjent, og heller ikke Antidoping Norge hadde innvendinger mot denne avgjørelsen, var det han selv som hadde anledning til å bestemme veien videre. I ettertid er det ikke vanskelig å se at det hadde vært bedre å fortelle om dette da.

– Ja?

– I alt vi har vært gjennom, er det ting vi har gjort bra, og ting vi kunne ha gjort bedre. Vi var ikke rigget eller trent for noe som dette.

Hva gjør vi med det?

Noe bra vil komme ut av astmamedisin-debatten, mener Røste.

Han tror at «astma-rapporten» som ble lagt frem i midten av februar, kan bli et «referansedokument» både i Norge og internasjonalt.

Rapporten slo fast at det ikke var grunn til å tro at landslagene har drevet «uforsvarlig diagnostisering og/eller behandling av utøvere uten påvist astma eller lignende luftveislidelser».

Granskerne med førstestatsadvokat Katharina Rise fant imidlertid hull i de norske rutinene som definitivt kan tettes. Røste er glad for det.

– Men det viktigste, og det er merker jeg kommer på dagsordenen nå, er: Hva gjør vi med dette? Den svenske legen som var med på pressekonferansen sa at om dette hadde vært en arbeidsplass hvor 50 prosent av arbeiderne ble syke, så hadde arbeidsplassen blitt stengt. Det er vår utfordring. Hvordan forhindrer vi at 50 prosent av dem som går langrenn på dette nivået utvikler luftveisslitasje? spør skipresidenten.

– Din kollega i Russland, Jelena Välbe, sa til VG forleden at «syke mennesker bør bli friske før de får konkurrere»?

– Jeg tror den debatten kommer til å endre karakter. Dette er ikke bare en norsk utfordring. Vi har den alle sammen.

Hvor er medaljene dine?

Men å, som skipresident Erik Røste skulle ønske at han fikk snakke om alt det andre som skjer i medlemsorganisasjonen han styrer! Nye rulleskitraseer og hoppbakker. At utstyr til å preparere skispor endelig mottar spillemidler. Samlingen alle kretslederne hadde her i Finland, hvor motiverte og engasjerte alle virket.

– Jeg kunne ha brukt en hel dag på å snakke om det nye skipolitiske dokumentet vårt, utbryter han.

– Det spørs om det selger aviser?

– Det tror jeg ikke selger så godt, nei. Men der står det som er norsk skisport. Der er grunnen til at det hele tiden kommer en ny Johannes Klæbo og at utlendingene rister på hodet og ikke skjønner noen verdens ting. Jeg synes det er leit at alt det gode arbeidet som gjøres der ute har kommet i skyggen.

I skyggen av Johnsrud Sundby og Therese Johaug, i skyggen av astmamedisin og salve, alt på hans vakt, og han vet at noen har etterlyst vaktbytte i toppen av Norges Skiforbund.

– Jeg lytter til alle, men vi har ulike roller. Noen skal selge aviser, jeg skal lede norsk skisport. Jeg skal stå i dette, så får andre gjøre vurderingen, sier Røste og henviser til neste sommers ski-ting.

– Hva tenker de som har kjent deg lenge når du beskrives som en idrettspamp?

– Jeg har vært en del av denne «familien» i 30 år. Gått gradene. Jobbet som frivillig. Vært trener. Deltatt i NM-arrangement på fritiden. Hvis noen hadde fulgt meg disse dagene her i Finland, ville de sett at det er ganske nøkternt. Jeg kjører 20 mil tur-retur mellom Helsinki og Lahti, og står i kø som alle andre. Det er hyggelig her, men det er minst like hyggelig å åpne en ny hoppbakke et eller annet sted hjemme i Norge. Da er det ordfører og guttemusikk og stor stas.

Vanskelig føre da Erik Røste (i Norge-drakt) og Aftenposten sjekket treningsløypene i Viermäki onsdag denne uken.

På en av disse åpningene kom en liten pjokk bort til gruppen av mennesker han sto sammen med. «Er det du som er skipresidenten?», spurte gutten, og pekte på en av de andre. «Nei, det er han», sa mannen, og pekte på Erik Røste. Barnet gransket Røste fra topp til tå før han sa: «Ja, men hvor er medaljene dine, da? Og ikke har du hatt heller».

– Det var hans bilde av skipresidenten, sier Erik Røste og ler.

Han vet at uansett hvor på tå hev han er, så har han ikke mulighet til å styre hvordan omverdenen ser på skipresidenten. Og medaljene, de får andre ta seg av. Marit Bjørgen og co., for eksempel.