LAHTI: Det lynte i et hundretall blitzlamper.

Svarte duker dekket over en 40 kvadratmeter sponsorvegg.

På podiet i pressekonferanserommet satt finske skiledere med bøyde hoder. Halvannen uke tidligere trodde de samme lederne at de skulle sitte her og oppsummere finsk VM-suksess 25. februar 2001 – på mesterskapets siste dag.

Men i stedet lyttet alvorlige journalister til de lavmælte mennene som fortalte om en ny dopingsak under opprulling – nøyaktig én uke etter at Finlands Jari Isometsä hadde lagt alle kortene på bordet i samme sal.

På første rad smilte en av de mest rutinerte finske journalistene. Så begynte han å le. Pekka Holopainen i avisen Ilta-Sanomat klarte ikke å stoppe.

På mesterskapets siste dag, da en ny dobingbombe samlt i Lahti, krevde sponsorene at reklemaplakatene ble dekket til med svarte duker.
Morten Uglum

– Jeg burde ikke si dette, men jeg fikk et latteranfall. Det hele var så uvirkelig, det var science fiction. Latter ble min måte å reagere på. Men i finsk langrenn var det ikke så mye å le av den dagen, forteller Holopainen 16 år senere.

Jari Isometsä ble avslørt for Hemohes (HES), et middel som blant annet kunne brukes for å kamuflere misbruk av EPO, etter å ha blitt nummer fire på 15-kilometeren på VMs åpningsdag.

Denne søndagen bekreftet de finske skilederne at en ny løper, Janne Immonen, hadde avlagt positiv dopingprøve.

Men det skulle bli mye verre. Tre dager etter at VM var over kom det store sjokket: Flere finske løpere var tatt for doping. Ikke én. Ikke to. Ikke tre. Men fire.

Kvinneløperne Virpi Kuitunen og Milla Jauho. Folkekjære Harri Kirvesniemi. Og nasjonalikonet Mika Myllylä.

Nasjonens egne helter var tatt med buksene nede. Festen ble til gravøl.

En smilende Jari Isometsä ankom pressekonferansen søndag 18. februar sammen med kona Johanna.
Knut Snare

Den finske skikongen

Haapajärvi, 15. februar 2001: Livet gikk tilsynelatende sin vante gang i det lille finske samfunnet i Norra Österbotten på VMs åpningsdag. Det ble hogget tømmer, jordene var like flate som de alltid hadde vært, de rette strekningene på veiene var fortsatt flere kilometer lange, og på Haapajärvi kommunes hjemmeside prydet et kjent ansikt forsiden. På teksten under bildet av Mika Myllylä sto det "Vinnernes by".

Bortsett fra sine åtte første leveår, da faren jobbet i Sverige, hadde Mika Myllylä alltid bodd her.

Det var så flatt at langrennshelten ikke hadde noen ordentlige bakker å trene i. For å få motstand på sine tøffe treningsturer bakset han rundt i søkkvåte myrer.

Det var her han la grunnlaget for VM-gullet i Trondheim i 1997, OL-gullet i Nagano i 1998, og de tre VM-gullene i Ramsau i 1999. Da Myllylä kom hjem etter OL-gullet i Nagano, fikk han 200 mål skog i gave. Det enorme huset ble bygd på kommunens regning.

Jeg måtte snu meg mot en vegg for ikke å røpe meg med ansiktsuttrykket.

Denne februartorsdagen forberedte Haapajärvis drøyt 8000 innbyggere nye seiersfester.

Finlands største idrettsutøver skulle bare vinne noen nye gullmedaljer i Lahti først.

Men fra VM-byen 370 kilometer lenger sør kom det bekymringsmeldinger.

Mika Myllylä hadde blitt syk. Hjemmehåpet droppet 15-kilometeren på VMs åpningsdag.

Noe var galt. Hvor galt det sto til skulle Haapajärvis innbyggere få vite snaut to uker senere.

Lahti, 17. februar 2001: Den influensasyke mesterskapsfavoritten Mika Myllylä kreket seg opp fra sykesengen, stilte til start og knuste konkurrentene på den første delen av jaktstarten. Men han viste ingen glede, han forsvant fort ut av skistadion, noen timer senere kom beskjeden om at hjemmehåpet hadde trukket seg fra jaktstarten i fristil samme dag.

Lagkamerat Janne Immonen stilte til start, to dager etter at han "ødela" den ene skien og måtte bryte 15-kilometeren. Nå ødela han staven og et nytt VM-løp. I ettertid ble det kjent at hovedtrener Kari-Pekka Kyrö hadde gitt beskjed om at det var best at Immonen ikke kom til mål.

Men Jari Isometsä, Finlands Mr. Nice Guy, lyktes i jaktstarten og gikk inn til sølv. Til stor glede blant titusener finske tilskuere.

Gleden var kortvarig.

På ettermiddagen kom meldingen om at medaljeseremonien var utsatt én dag. En stund ble det snakket om at en bombetrussel mot Lahtis sentrumsgater var grunnen. Det ble tilbakevist av politiet.

Den norske dopingjegeren Inggard Lereim hadde svært hektiske dager i Lahti. I bakgrunnen Christian Knauth fra FIS.
Knut Snare

Reagerte med sjokk

Men én mann visste da hva som var i gjære: Nordmannen Inggard Lereim, "medisinsk supervisor" i FIS.

Han hadde blitt oppringt av dopinglaboratoriet i Helsingfors. En ny testmetode ble klar rett før VM. Hemohes (HES), som da hadde stått på forbudslisten i ett år, kunne spores via urintester. Men det var kun to dopinglaboratorier i hele verden som hadde analyseverktøyene: Det ene lå i Köln. Det andre i Helsingfors, drøyt ti mil fra Lahti.

Beskjeden fra dopinglaboratoriet i Helsingfors til Lereim var at de hadde sporet HES i urinen til Isometsä etter 15-kilometeren to dager tidligere.

– Jeg var på stadion og fikk en telefon fra Helsingfors. Jeg måtte snu meg mot en vegg for ikke å røpe meg med ansiktsuttrykket. Om at det var noe alarmerende. Jeg måtte informere ledelsen i FIS og det finske skiforbundet. Jeg måtte passe på at ingen hørte meg.

– Hvordan reagerte du?

– Det var nærmest et sjokk for meg at det var slike ting i miljøet. Det var jo veldig uflaks for dem at det var nettopp Finland selv som arrangerte VM. Laboratoriet i Helsingfors var sammen med det i Köln de eneste som kunne avdekke Hemohes. Hadde VM vært i Norge eller Sverige ville de ikke blitt tatt, fordi laboratoriene der ikke hadde de nyutviklede avdekkingsmetodene. Jeg som "medisinsk supervisor" visste heller ikke at finnene var i stand til å ta dette stoffet. Jeg fikk bakoversveis da den første prøven viste Hemohes.

– Fryktet du da at det ville komme mer?

– Nei, jeg håpet at det kun var én som hadde gjort noe uklokt. Men så kom funnet på bensinstasjonen. Da begynte ballen å rulle.

Funnet Lereim snakker om er en gjenglemt bag tilhørende det finske skiforbundet som ble funnet på en bensinstasjon utenfor flyplassen i Helsingfors få dager før VM startet. Den inneholdt blant annet 30 esker med medikamenter og brukerutstyr. På en av de tomme HES-posene sto navnet til den finske landslagslegen Juha-Pekka Turpeinen.

Det var få som visste om dette da. Men tidlig den lørdagskvelden kom det et varsel om hva som var i vente.

Hoppbakkene på skianlegget i Lahti skinte i all sin prakt. Men det var noen dager før mesterskapet startet.
Rolf M. Aagaard

Slo ned som en bombe

Klokken 20.59 sendte NTB ut denne meldingen:

"Dopingansvarlig Inggard Lereim bekrefter overfor NTB at en B-prøve innhentet i ski-VM skal analyseres. Det betyr i klartekst at det foreligger en positiv A-prøve, selv om det offisielt ikke er noen dopingsak før B-prøven er analysert. Lereim sier også at det snart vil komme en pressemelding om en "trist sak". "

Klokken nærmet seg midnatt, og ryktene svirret ved nattklubben på hotell Seurahuone.

Her var det pressefolk, FIS-topper og skiledere. Ingen navn var frigitt, og blant journalistene ble det spekulert i hvem det kunne være. Flere navn ble nevnt, blant annet Per Elofsson, som vant gull på 15-kilometeren.

For å stoppe rykteflommen rykket Finlands skipresident Paavo N. Petäjä ut.

Han bekreftet at Jari Isometsä var tatt for doping.

Det var nærmest et sjokk for meg at det var slike ting i miljøet.

Nyheten slo ned som en bombe i VM-byen. Inggard Lereim bodde på Seurahuone, og for ham handlet resten av mesterskapet om å svare på dopingspørsmål.

– Jeg fikk ikke fred et sekund. Det var TV-kameraer og mikrofoner utenfor hotellrommet mitt omtrent døgnet rundt. Mediene ville ha svar på om det kom noe mer. Det var veldig slitsomt og en uhyre trist opplevelse.

Lahti, 18. februar 2001: Søndagen startet bra for Finland. Virpi Kuitunen vant et overraskende gull på kvinnenes jaktstart, og VM-verten fikk en opptur etter et blytungt døgn. Trodde de.

En influensasyk Mika Myllylä erkjenner at han må stå over den første distansen i VM.
Knut Snare

Møttes i badstu

Omtrent samtidig møttes Jari Isometsä, Mika Myllylä, Janne Immonen, hovedtrener Kari-Pekka Kyrö og landslagssjef Antti Leppävuori i en badstu et annet sted i Lahti. Der ble partene enige om at Isometsä skulle ta på seg all skyld for dopingskandalen. En håndskrevet kontrakt fortalte at Isometsä skulle kompenseres med rundt halvannen million norske kroner de kommende tre årene dersom han holdt kjeft.

Aftenposten snakket med Isometsä for drøyt tre uker siden. Han var vennlig, men bestemt:

– Nei, nei, nei, jeg er ikke interessert i å snakke om 2001. Jeg har glemt det som skjedde.

Noen timer etter at Isometsä hadde signert kontrakten i badstuen, møtte han pressen og la alle kortene på bordet. Han innrømmet å ha brukt HES for å få ned hemoglobinnivået i blodet. Men presiserte at han var alene om handlingen. I svart dress og hvit skjorte satt han på podiet og smilte med konen Johanna ved sin side i det som var en surrealistisk seanse.

– Jeg sitter ved hans side i gode og onde dager, utbrøt konen og felte noen tårer.

Lahti, 19. februar 2001: Dopingsnakket fortsatte i Lahti. Det var mandag i VM-byen, og herrene skulle gå klassisk tremil. Men heller ikke da stilte Myllylä til start. Han møtte mediene i et trangt lokale ved skistadion. Han hostet og harket. Stemmen var hes. Men den finske skihelten nektet for å ha dopet seg.

– Hver enkelt gjør sine egne valg, sa han og siktet til at lagkamerat Isometsä var tatt.

En etter en ble de finske løperne konfrontert. Men de hevdet at det var et "sololøp" fra Isometsä.

– Da Isometsä ble tatt, tenkte jeg at jeg ikke ønsket å være der lenger. Selv om han sa at det var han alene som syslet med dette, var det veldig vanskelig for oss å tro. Jeg trodde kanskje at en eller to til ville bli tatt. Men at det skulle ende med fem til ... Det var helt uvirkelig. Det var veldig vanskelig å føle glede med de utøverne som hadde suksess. Vi spurte de andre om Isometsä, men de sa at de ikke hadde noe med ham å gjøre. Det viste seg å være en løgn alt i hop. Alt hadde også med dem å gjøre, fastslår Pekka Holopainen i Ilta-Sanomat.

Lahti, 22. februar 2001: – Det er umulig å skjønne hva denne mannen er laget av!

Myllylä friskmeldte seg selv til herrestafetten og gikk rett fra Norges ankermann Tor Arne Hetland. Kjell Kristian Rike i NRKs kommentatorbod kunne ikke begripe at Myllylä kunne gå så fort etter å ha vært syk så lenge. Finland slo Norge med 27 sekunder, og Myllylä ble båret rundt på gullstol av Harri Kirvesniemi, Janne Immonen og Sami Repo.

Ble hentet av politiet

Endelig finsk jubel. Under medaljeseremonien i Lahti sentrum senere på kvelden vaiet de finske flaggene.

Men Myllylä og lagkameratene hadde knapt rukket å forlate seierspallen før de ble geleidet av hver sin politimann inn i en buss. WADA hadde bestemt at hele det finske laget skulle dopingtestes. Funnet av den gjenglemte bagen på bensinstasjonen utenfor Helsingfors, kastet mistanke rundt hele det finske laget.

Nå gjensto det å vente på hva dopinglaboratoriet i Helsingfors fant.

Lahti, 25. februar 2001: Lørdag var blitt til søndag på nattklubben Seurahuone. Noen timer tidligere hadde FIS blitt informert om at VM-verten hadde fått en ny dopingsak i fanget. Ryktene begynte å gå, journalistene hadde ikke lenger tid til å drikke øl. Men ingen turte å melde noe.

VG og svenske Aftonbladet hadde senest deadline av avisene. Da de klokken 03.30 konfronterte skipresident Paavo M. Petäjä om ryktene, svarte han:

– Jeg vet ingenting.

Det var blank løgn.

Da tyskspanjolen Johann Mühlegg i 20 minusgrader 10 timer senere knuste konkurrentene og vant femmila med nesten to minutter, var det ingen som brydde seg.

TV-kanaler og nettaviser flommet i stedet over av spekulasjoner om at det kunne komme en ny dopingskandale.

Aftenposten møtte Inggard Lereim på skistadion. Vi gjorde oss til kjenne og spurte på norsk:

– Kan du kommentere spekulasjonene om at det er en ny dopingsak?

– No comment, svarte Lereim på engelsk.

Vi gjentok spørsmålet på norsk. Lereim svarte igjen på engelsk.

– Jeg var vel så pass opptatt at jeg trodde du var en finne. Men det beskriver hvor kaotisk alt var. Jeg var vant til at det var de finske mediene som gikk hardest på.

På tidlig ettermiddag denne søndagen trakk de finske VM-legene Pirrka Makela og Juha-Pekka Turpeinen seg fra vervene, de følte de ikke lenger hadde noen troverdighet etter at Isometsä ble tatt.

VM var over. Så kom sjokkmeldingen. En ny finsk herreløper hadde testet positivt, det som litt senere skulle vise seg å være Janne Immonen.

De svarte dukene ble trukket ned over sponsorveggen. Finsk skisport hadde gått i svart.

Men det skulle bli verre. Mye verre.

Tapte 120 millioner kroner

De finske avisene var nådeløse. Slik så førstesiden i Iltalehti ut dagen etter at Mika Myllylä og Harri Kirvesniemi også ble avslørt for doping.
Knut Snare

Helsingfors, 28. februar 2001: Denne hustrige onsdagen startet med en gladnyhet på finsk TV. Man kunne fortsatt spise finsk kjøtt uten å frykte kugalskap. Analysene av mistenkelige finske kyr viste seg å være negative.

Men det var ikke testene av de finske langrennsløperne. De var glødende positive.

Bildene fra pressekonferansen i Helsingfors viste skipresident Paavo M. Petäjä, som sank dypere og dypere i stolen – mens hovedtrener Kyrö, ofte omtalt som hjernen bak dopingskandalen, satt rank. To ord gikk igjen i hele Finland den dagen: "Doping" og "skandaali".

Det var ikke bare Isometsä og Immonen som var tatt. Virpi Kuitunen, Milla Jauho, Harri Kirvesniemi og Mika Myllylä hadde også testet positivt.

Finsk skisport var nede i det dypeste mørket. Folket mistet tilliten og de neste tre årene tapte finsk skisport nærmere 120 millioner kroner i tapte sponsorinntekter. Pengene ble i stedet brukt til å støtte kultur eller ungdomsvirksomhet.

"Må bevise at de er rene"

Det var kun avisene som vant på skandalen.

– Avisene solgte som helt gale. Dette var noe alle finner ville vite alt om. Normalt hadde vi et opplag på 210.000 aviser, men i VM – og spesielt etter skandalene – solgte vi 50.000 ekstra aviser om dagen, forteller Holopainen i Ilta-Sanomat.

Han merker at det finske folk fortsatt er skeptiske.

– Det er mange som påstår at det som skjedde er glemt. Men i kommentarfeltene på sakene om langrenn handler nesten halvparten om 2001. Nå må de finske løperne bevise at de er rene. Det er blitt en omvendt bevisbyrde. Folk er veldig skeptiske.

Lereim har fått kritikk av blant andre Kari-Pekka Kyrö. At den dopingjegeren dro til 2001-VM for å "ta finnene", noe nordmannen har tilbakevist de 15 siste årene.

Lereim sier i dag at han har et svært godt forhold til Finland – og at han unner dem suksess i 2017-VM.

– Jeg håper at finnene gjør gode prestasjoner og får gode resultater, sånn at de får leget noen sår. Det er mitt største ønske. I tillegg håper jeg at det ikke blir noen positive dopingprøver. Så mye styr det har vært rundt doping og skiidretten kan jeg ikke skjønne at det er noen som våger å prøve seg.

Tause finner

Aftenposten har flere ganger vært i kontakt med Jari Isometsä, Harri Kirvesniemi og Kari-Pekka Kyrö. Isometsä hevder han har glemt.

Kirvesniemi sier han ikke har noe behov for å stille til intervju fordi det som skjedde i 2001 ligger så langt tilbake i tid.

Kyrö, som i september i fjor fikk opphevet utestengelsen på livstid, har trukket seg unna de gangene vi har fått tak i ham.

Men han har bedt oss hilse:

– Hello Norway! Say hello to all my Norwegian friends, including my friend Inggard Lereim!

PS: Mika Myllylä slet med depresjon og alkoholproblemer i årene etter 2001-skandalen. 5. juli 2011 ble han funnet død i sitt eget hjem. I januar i år vedtok Haapajärvi kommune å reise en statue av skiløperen.