Meninger

Nå er eventyreren blant de aller største

TOKYO (Aftenposten): Karsten Warholm begravde ansiktet i det norske flagget. Det var som om han ikke helt forsto hva han akkurat hadde gjort.

Karsten Warholm var kongen av Japans nasjonalstadion tirsdag.
  • Daniel Røed-Johansen
    Daniel Røed-Johansen
    Kommentator

«Grenser? Jeg har aldri sett noen. Men jeg har hørt at de eksisterer i tankene til enkelte mennesker.»

Ordene tilhører eventyreren Thor Heyerdahl. De kunne kommet fra Karsten Warholm.

Også han er en eventyrer. Han flytter grenser. Grytidlig tirsdag morgen norsk tid gjorde den egenskapen gutten fra lille Ulsteinvik til olympisk mester i metropolen Tokyo.

Warholm ble presset til det ytterste av Rai Benjamin. Det var de to og en evighet til resten. Rivalen fikk nordmannen til å hente frem krefter han ikke visste han hadde.

Da han passerte målstreken som gullvinner, var det til verdensrekord: 45,94.

Warholm sank ned på huk. Det var som om han måtte la virkeligheten synke inn. Så brølte han ut i luften flere ganger.

Trosset naturen

Warholm har trosset ukjent farvann på veien mot toppen.

Historien startet ved havgapet på Nordvestlandet. Fra naturen fikk gutten Karsten utdelt dårlige kort. Ingenting tilsa verdenstoppen i friidrett. Bortsett fra én ting: Karsten selv.

Der andre ville sett begrensninger, så han bare muligheter.

Historien om sensasjonen Karsten Warholm stopper ikke her. Men det er greit å dvele litt ved et øyeblikk som dette. Også for en toppidrettsmaskin som alltid jager utvikling og nye mål.

Før tirsdag hadde kun Vebjørn Rodal tatt gull på en løpsøvelse i OL. Det er lett å la seg rive med av øyeblikket, men måten Warholm vant på, gjør denne bragden vanskelig å slå.

To verdener

Han knuste sin egen verdensrekord med syv tiendedeler. Forskjellen kan høres liten ut, men er som to verdener på dette nivået.

Det var ingen tilskuere her. Warholm så ikke ut til å bry seg om det der han gikk sin seiersrunde rundt hele stadion. Gullhelten snakket med alle han fant på ferden.

Snaue to timer senere fortalte han om løpet i betonggangene på Japans nasjonalstadion. Det var ikke lenger adrenalinet som kontrollerte kroppen hans. Nå så han bare rørt ut.

– Planen min i dag var å dra med guttene på et helvete og ta det hjem, sa Warholm og gliste.

Karsten Warholm tok ny verdensrekord.

Skulle bli mangekjemper

Warholm er blitt verdensmester to ganger. Han er europamester. Allerede før denne dagen var han en av de store i norsk idrett. Et OL-gull løfter ham til et helt nytt nivå.

Måten det skjedde på, gjør ham legendarisk.

Det er spesielt å tenke på at det var mangekjemper han skulle bli. Først for fire år siden bestemte han seg for å satse for fullt som hekkeløper.

Slik er historien om Warholm også historien om hvor langt man kan nå med allsidig trening. På mange måter er han en poster boy for den norske idrettsmodellen.

Det er imidlertid farlig å sette likhetstegn mellom enkeltutøveres prestasjoner og ulike modellers fortreffelighet. Natt til tirsdag sikret Jakob Ingebrigtsen semifinaleplass på 1500 meter. Han har nådd verdenstoppen etter ekstrem spissing fra tidlig alder.

Hva som fungerer for noen, vil ikke fungere for andre. Det er klokt å lære av vinneres metoder. Men man må aldri glemme at det er ekstremt mange faktorer som ligger bak.

Gener, miljø, timing og tilfeldigheter er noe av det.

Gjorde vondt

Rai Benjamin knuste den forrige verdensrekorden. Det var ikke nok.

Nederlaget gjorde vondt. Men amerikaneren greide ikke engang å være sint.

Etterpå så det ut som han nettopp hadde sett et spøkelse.

– Hvis du hadde fortalt meg at jeg skulle løpe på 46,1 og tape, ville jeg trolig gitt deg juling, sa Benjamin.

Noen, blant andre The Times-skribent Matt Lawton, har stilt spørsmål ved om banen i Tokyo er spesielt rask. Det svekker uansett ikke Warholms prestasjon.

Warholms to fortellinger

Forutsetningene før gulløpet var både gode og vanskelige.

Warholm kunne se det på to måter. Kanskje har han vekslet mellom de to fortellingene i eget hode.

Den ene fortellingen handlet om at han er verdens beste. Han sikret verdensrekorden for bare to måneder siden. Det gir selvtillit.

På den annen side gir det et forventningspress. Hvis gull er alt som teller, kan presset hemme mer enn det trigger.

Det kreves mentale evner langt utenom det vanlige for å prestere da.

Kvelden før konkurransen følte Warholm på spenningen. Han kjente igjen følelsen fra han var barn og gledet seg til bursdag.

Da han lå lys våken i sengen, begynte han å telle sauer i hodet. Men det tok ikke lang tid før sauene begynte å hoppe over hekker. Det ble til slutt fem-seks timer med søvn.

Karsten Warholm kunne knapt tro hva han akkurat hadde oppnådd.

Brennende hete

Gradestokken viste 31, men 31 grader her er ikke som i Norge. En luftfuktighet på over 80 prosent får det til å føles som at du friteres.

Varmen klistret seg til stadion som et klamt teppe. Skyggen la seg barmhjertig over pressetribunen før konkurransen, men ikke over banen utøverne løp på.

Hvis verden hadde vært normal, ville Warholm blitt båret frem av et rungende publikumsbrøl. Her var hans egne rop det nærmeste vi kom.

Trolig ble det noen jubelhyl rundt omkring i Norge blant alle dem som hadde satt på vekkerklokke. De fikk med seg et av de største øyeblikkene i norsk idrettshistorie.

– Jeg tror ikke det perfekte løpet eksisterer. Men akkurat i dag er jeg litt i tvil, sa Warholm.

Grensesprengeren gjorde det ingen nordmann har gjort før ham.

Akkurat som Thor Heyerdahl.

Les også

  1. TV-guiden for hele OL

  2. Eventyrgutt mot alle odds

Les mer om

  1. OL 2021
  2. Daniel Røed-Johansen
  3. Kommentar
  4. Karsten Warholm
  5. Friidrett