Meninger

Et liv med utropstegn bak | Christian Kjelstrup

Ari! Du er død. Og det er ikke til å fatte.

Christian Kjelstrup sammen med kameraten Ari Behn.
  • Christian Kjelstrup
    Redaktør i Samtiden

For to år siden dro vi til Hviterussland sammen. Foranledningen var at jeg i samarbeid med det uavhengige litteraturtidsskriftet Prajdzisvet hadde fått oversatt ti norske forfattere til hviterussisk. Du var en av dem.

Støtte fra NORLA muliggjorde at jeg kunne ta med meg en av de ti på en liten lanseringsturné i den tidligere sovjetrepublikken, og jeg tenkte: «Hvilken av disse forfatterne er det mest gøy å reise med?»

Det måtte bli deg.

Det var et bra valg. Du spredte glede hvor enn du spradet, i din lakserosa blazer og dine hvite bukser. Ikke et veldig typisk hviterussisk klesvalg, altså. Du skrøt folk opp i skyene, meg også, og det var deilig å være der en liten stund.

  • Bakgrunn: Ari Behn er død

Vi hørte en hviterussisk poet lese. Etterpå sa du:

– Du var aldeles strålende. Vi må skaffe deg Nobelprisen!

– Men du forstår jo ikke hviterussisk, repliserte hun.

Les også

Ari Behns familie takker for støtten: – Varmer å se at Ari har betydd så mye for så mange

– Jeg forsto nok til å slå fast at dette er førsteklasses litteratur. Får du ikke litteraturprisen, skaffer vi deg en annen nobelpris! svarte du.

Du var en slags moderne Peer Gynt, du trodde på dine egne løgner. Og du lo av det.

Vi traff den hviterussiske forfatteren og menneskerettighetsaktivisten Ales Bjaljatskij. Han hadde akkurat sluppet ut av fengsel. Vi satt ved et bord innerst i et restaurantlokale, jeg intervjuet Bjaljatskij på russisk. Du ville være med i samtalen, du sa, med dine karakteristiske slepne s-er:

Ari Behn fotografert mens han lar seg fotografert i en hviterussisk passfotoautomat.

– Si til ham at jeg kan se på ham at han har lidd.

– Selvfølgelig har han lidd, Ari! Han har jo sittet i et hviterussisk fengsel, svarte jeg mellom sammenbitte tenner, før jeg gjenopptok samtalen med menneskerettighetsaktivisten.

Du ga deg ikke:

– Si til ham at jeg kan ta på skulderen hans, og alt vil bli bra, ba du.

– Ari, nå holder du kjeft! tenkte jeg.

Men jeg sa det ikke, for du var jo alltid så vennlig og velmenende overfor alle. I ettertid ler jeg av denne historien. Og jeg får lyst til å gråte over at du er gått bort. Du hadde også lidd. Du fortalte om depresjonen og dine indre demoner, men at du var så langt nede, det visste jeg ikke.

Du fortalte også om litterære planer og drømmer, du lot meg få lese fra et nytt manus, du ville at jeg skulle lese. Jeg tror det ikke minst er som forfatter du ville og vil bli husket, og nå må jeg lese deg på ny.

Du hadde noe oscar wildesk over deg, du sto på en måte i veien for deg selv: Det svulstige ved deg, det pompøse, kjendistilværelsen sørget for at du ikke ble tatt helt på alvor, som forfatter.

Les også

Kunstneren Ari Behn har gjort norsk kulturliv både mer tolerant og fargerikt | Cecilie Asker

Men du skrev førsteklasses noveller, og hadde jeg vært deg, ville jeg sagt i dag: «Vi må skaffe deg Nobelprisen i litteratur! Og får du ikke den, skaffer vi deg en annen!»

I stedet får jeg lyst til å omskrive Oscar Wildes ord til vennen Robbie Ross på dødsleiet: «Åh, Ari, når vi er døde og ligger i våre graver, og dødsbasunen gjaller, skal jeg snu meg mot deg og hviske: Ari, Ari, la oss late som vi ikke hører!»

Du leste forresten overraskende vakkert fra eget og andres verk. Du hadde en vakker stemme. Det slo meg at du burde lest inn lydbøker.

Da jeg lanserte «Uroens kokebok» – en bok der jeg har portrettert 100 forfattere ved hjelp av mat – i min egen pop up-bokhandel «Uroens kokebokhandel» i 2015, spurte jeg om du kunne komme og lese. Du stilte. Lokalet var stappfullt av mennesker, lyset hadde akkurat gått, men idet du entret pop up-bokhandelen, kom lyset mirakuløst tilbake, som om det skyldtes din blotte tilstedeværelse. Og det passet litt, såpass «larger than life» var du.

Arib Bein – forfatteren portrettert i mat i Kjelstrups «Uroens kokebok.»

I lokalet hang plakater av matportrettene fra boken. En av dem fremstilte deg, laget av spare ribs: «Arib Bein.» Du humret av det, sa jeg hadde fått frem likheten: «Hundeøynene!» sa du.

Du hadde mye energi og virketrang. Et reisedøgn i Hviterussland kunne være slik: Vi hadde vært på byen til kl. 3, jeg banket på døren til hotellrommet ditt to timer senere fordi vi måtte rekke et tidlig tog. Hundeøynene var smale, men du fantes ikke morgengretten. Du vrikket deg inn i de hvite buksene, fikk på deg en vest, surret et silkeskjerf rundt halsen – jeg lurte på om de klærne bare var til pynt, eller om de beskyttet deg på et vis – og vi løp til stasjonen.

På toget hadde du vennlige ord til kvinner og menn. Du var galant, holdt opp dører, hadde overskudd til å fleipe med medpassasjerer. Med på disse reisene var også Christine Leikvoll, søsteren til Jan Roar Leikvoll, og enken hans Alina.

Ari Behn portrettert i april 2019.

Jan Roar Leikvoll – som gikk bort i 2015, bare 40 år gammel – var nemlig også en av forfatterne som var representert i antologien til Prajdzisvet. Ja, han var den opprinnelige grunnen til at vi befant oss i Hviterussland. Jeg hadde solgt bøkene hans noen år tidligere, for å hedre hans minne, i en pop up-bokhandel i Bergen. Siden Alina var hviterussisk og Jan Roar skrev fra Hviterussland, brukte jeg overskuddet fra boksalget til å få ut Leikvoll og andre norske forfattere på nettopp hviterussisk.

Les også

Hadde kunstutstilling tre dager før han døde

Du, Christine, Alina og jeg var alle preget av alvoret ved Jan Roars fravær og usynlige nærvær da vi reiste rundt i Hviterussland. Christine og særlig Alina var selvsagt langt mer tynget enn oss, men du gikk arm-i-arm med dem begge, uten at det ble kleint, tvert imot, du vartet dem opp, og klarte å muntre oss opp med dine sedvanlige og selvironiske overdrivelser. Du var i det hele tatt i et upåklagelig humør under denne reisen, du klaget aldri.

Jeg kan huske at vi nesten satt oppå hverandre, du og jeg og noen hviterussiske forfattere, i baksetet i en privattaxi midt på natten, på vei fra Vitebsk til Minsk. Ute var det bekmørkt, silhuettene av hviterussiske trær, jorder og hus passerte. Vi snakket om Knausgård og Dostojevskij. På himmelen lyste stjernene.

Nå er du selv sloknet. Det er ikke til å fatte. Tanken på at det kanskje kunne vært unngått, gjør meg så trist. Måten det skjedde på, gjør din død til en kollektiv hendelse, for hvis andre der ute går rundt og har det vondt, uten at omverdenen helt har forstått alvoret i det, da må vi være ekstra greie med hverandre, ja, kanskje gjøre som deg, og skryte hverandre opp i skyene litt mer.

Hele livet brukte du utropstegn mye, både i direkte og overført forstand. Du begynte alltid SMS-ene dine til meg på samme måte, og jeg gir deg det siste ordet:

«Kjære venn! Jeg savner deg!»

Denne teksten er en bearbeidet utgave av en tekst som først ble publisert på forfatterens Facebook-side. Den gjengis etter avtale med skribenten.

Les også

  1. Knut Olav Åmås: Ari Behn var et romantisk eventyr av et menneske

  2. Vennene i sorg over Ari Behns død

  3. Ari Behns liv i bilder

  4. Send inn din siste hilsen til Ari Behn

Les mer om

  1. Ari Behn er død
  2. Litteratur
  3. Ari Behn