Alle som har vært på innsiden av et fotballag, vet at de før eller siden får bruk for at noen i gruppen fremstår som ledere. Behovet kan viskes ut i perioder der alt går fint, kampplanen fungerer og kampene vinnes.
Slik har det altfor sjelden vært for vårt landslag de seneste sesongene. Min påstand er at mangelen på naturlige og gode ledere i laget har gjort nedturen enda mer brutal enn den trengte å bli.
Eksempelet fra Madrid
Jeg glemmer aldri en av gangene jeg fikk lov å kommentere «El Clásico» i Madrid. Real Madrid tok ledelsen etter kun to minutter. Barcelona virket rystet, spillerne hang med hodet – med ett unntak: Carles Puyol.
Han hadde i løpet av sekundene Madrid jublet seg ferdig, vært runden hos de lagkameratene han mente var nødvendig å ta for seg. Neven var knyttet, kroppsspråket oste av at her var valget mellom «kamp eller flukt» enkelt: Her var det kamp. Med til historien hører at det endte med borteseier.
For meg ble det et bilde av å lede med eksempel. En leder i et fotballag er på sitt aller beste når de rundt lederen trenger det mest. I Norge er vi oppdratt til å tenke at fotball handler om én ganger elleve – mot én ganger elleve. Sånn er det ikke.
Usikre lederemner
Fotball er minst like mye to mot to, fire mot fire, én mot én. Det handler om å vinne sin kamp i kampen, gjerne med de nærmeste rundt seg som allierte. Skal en klare det, kreves det at det også i de små gruppene er ledere. En midtstopper kan prate sin nærmeste back bedre. En sentral midtbanespiller kan styre spissen dit han vil ha ham i defensivt press og offensive løp.
Et lag som har disse typene, har tatt et steg på veien mot å bli et vinnerlag. Vårt landslag har, med få unntak, ikke hatt det på en god stund.
Noe av det skyldes at de som skulle være lederne i laget, aldri ble trygge nok på sin egen posisjon til å ta lederansvaret. Per Ciljan Skjelbred er det beste eksempelet. God spiller, strålende person, men selv som kaptein virket han aldri trygg nok på plassen på laget til å ha overskudd til å tenke på annet enn sin egen rolle.
Rune Almenning Jarstein er et annet eksempel. Han spiller fast på et topplag i en topp liga og presterer strålende. Men han har måttet kjempe for å være et naturlig førstevalg på landslaget. Da står du sjelden frem som leder i løpet av 90 minutter.
Norge har få enere
Derfor er det som skjer nå, trolig et viktig skritt til å kunne utvikle naturlige ledere. Lars Lagerbäck har selv sagt det vi andre har omtalt som et problem lenge: Vi har veldig mange jevngode spillere, men få enere.
Når han da velger en tropp med stor kontinuitet, trolig også en ellever med det samme, gir det stadig flere den ekstra tryggheten de trenger for å vokse fra å være en menig til en sersjant eller oberst i laget. Vi har noen typer som bør kunne bli det vi etterlyser. Stefan Johansen og Jarstein er de mest naturlige. Sander Berge har format til å kunne bli det ganske raskt.
Joshua King bør ha status fra klubben sin til å kunne være det. Norge trenger det. Nå er det på tide å ta neste steg, til å vinne.
Det er tid for revansje
Kampene mot Tsjekkia og Sverige viste fremgang. Intensiteten defensivt var høyere. Litt enkelt sagt, Norge plaget motstanderne langt mer i spillet uten ball enn de greide i Belfast under svenskens debut som sjef. Offensivt hadde de lange perioder i begge kampene der de fikk mange løp samtidig foran ballen, og større tempo i pasningsspillet.
Aserbajdsjan ydmyket Norge i Baku tidligere i kvaliken. Nå bør det være tid for revansje, for første seier under Lagerbäck – og for at ledere i laget viser seg frem.
Hør Jan Åge Fjørtoft røpe hemmeligheter fra 90-tallets suksesslandslag, rådene til Hegerberg og NFF og Lagerbäcks prosjekt: