Spørsmålene man stiller seg når IOC venter med å avgjøre OL

KOMMENTAR: IOC forsikrer at sommer-OL skal gå som planlagt. Og straks lander fakkelen i Japan.

Galskap, er det ikke like greit å avlyse eller utsette OL med en gang?

Jo, slik virker det, og det vil kanskje – eller skal vi si trolig? – være konklusjonen når vi ser tilbake om noen måneder. Men så enkelt kan det ikke ha vært for styret i Den internasjonale olympiske komité, når bakgrunnen var et videomøte med alle de internasjonale særforbundene.

Her har mange interesser krysset hverandre, og store ord om olympiabevegelsen har fløyet forbi. Det er fortsatt fire måneder til OL-ilden skal tennes, etter planen 24. juli. Mye kan være annerledes. Til det bedre, håper IOC, men mest sannsynlig ikke, virker det som om idretten ellers og offentligheten mener.

Mer enn bare penger

Så spør man seg: Er det virkelig helsen til de involverte utøvere, tilskuere og arrangører som er viktigst, som IOC-president Thomas Bach forsikrer? Eller er det milliardene og den uutholdelige tanken på at den olympiske virksomheten og kanskje hele idretten aldri mer skal bli som før?

Det vil si en gigantisk pengemaskin, verdens største underholdningsshow, en politisk og økonomisk maktfaktor som ingen politikere kan overse.

Og som gjør idrettens egne toppledere søkkrike, må vi vel legge til. Det er en mistanke de selv har gjort mye for å pådra seg.

Men det er kanskje for lettvint å tenke slik. For det er faktisk store verdier – ikke bare økonomiske, men også menneskelige – som rammes dersom OL blir avlyst eller utsatt. De er knapt til å overskue, alle de sportslige og økonomiske virkninger som nå følger koronavirusets dystre fremmarsj inn i idretten.

Holdningen er nesten entydig

Likevel virker det som om nesten alle, både aktive og ledere, innser at idretten nå er mindre viktig. At noen jamrer sin nød over at de ikke får trent skikkelig, at drømmer blir knust eller at de rammes økonomisk, må vi ta med oss. Ikke alle idrettsutøvere, som mer enn mange er opptatt av sitt eget, kan på kort sikt tilpasse seg noe som for en måned siden var utenkelig.

Ikke uten å si hva de føler.

Holdningen er likevel nesten entydig. Nå er idrett mindre viktig.

Det største i år er sommer-OL, og styret i IOC sier altså at planleggingen og gjennomføringen av lekene skal følge planen.

Forspillet var at Japans statsminister Shinzo Abe lørdag fastslo ikke bare at sommerlekene skal gå som planlagt, men også «uten problemer».

Idrettsutøverne skal altså forberede seg til OL fra 24. juli til 9. august og Paralympics fra 26. august til 6. september mens idrettsanleggene er stengt, kvalifiseringen til OL er i det blå, trenere og øvrige ansatte er permittert. Det skal de gjøre i tilfelle det blir et OL som knapt noen kan tenke seg mulig.

Kan ikke si annet

Så hvordan stiller Norge seg til dette? Her må vi vel lytte til toppidrettssjef Tore Øvrebø, som hevder at ja, slik må det bli:

– Vi må ha hovedfokus på å bekjempe koronaviruset og samtidig gjøre det vi kan for å hjelpe utøverne til å forberede seg til lekene. Utøverne skal representere nasjonen i Tokyo. Og det er Olympiatoppens ansvar, og vår plikt, å hjelpe utøverne så langt det er mulig.

Noe annet kan Øvrebø neppe si. Det er kanskje slike påtvungne tanker IOC-president går med også.

Men det må være et problem for verdens øverste idrettsledere når de uttaler seg i strid med det som alle mener er sunn fornuft, med alt som sies av idrettens egne aktive utøvere verden rundt, og med alle de forbund som allerede har avlyst all aktivitet i månedsvis fremover.

Fakkelens ferd

IOC ville ha gått klar av kritikken dersom de hadde utsatt OL til neste år, slik Uefa utsetter sommerens fotball-EM.

Men fortsatt er det slik at det er ledere i olympiabevegelsen som ikke orker tanken, og som sa i sin enstemmige uttalelse tirsdag: Vi må også beskytte olympisk idretts interesser.

Nå er fakkelen på vei mot i Miyagi nord i Japan, klar for en fire måneders runde i arrangørlandet etter siste ukes runde i Hellas.

Alt går etter planen.