Meninger

Mens verden måper

KOMMENTAR: Aftenpostens gullmedalje. Det er alltid en årets nordmann, i år den suverene Magnus Carlsen. Men det er først når vi leser om ham i magasiner og på nettsider verden rundt, at vi forstår dybden i hans prestasjoner.

  • Ola Bernhus
    Ola Bernhus
    Kommentator, Aftenposten

Årets norske navn – og idrettsnavn – ble kåret, helt uten diskusjon, da Aftenpostens gullmedalje (tidligere Morgenbladets gullmedalje) skulle deles ut 80 år etter starten i 1933. Ute i verden har 22-åringen fra Lommedalen gitt sjakkteoretikerne helt nye utfordringer. Journalister og medier som ellers ikke vier sjakk ett ord, skiver lange hyllestartikler. Superlativene når nye nivåer.

Her hjemme har hans bragder startet en søt, liten debatt om sjakkspillere egentlig er svette nok til å kalles idrettsfolk.

  • BLA DEG GJENNOM HISTORIEN HER: Sjekk vår oversikt over alle vinnerne siden 1933. Se bilder, les artikler og kommentarer.

Det er en debatt med mye ufrivillig komikk i seg, men på spørsmål om Magnus Carlsen hadde blitt verdensmester dersom sjakk hadde vært med i Norges Idrettsforbund og blitt omfattet av reglene for barneidrett, er svaret klart.

— Nei, det er veldig viktig å konkurrere fra tidlig alder. Hvis du ikke kan spille på alvor før du er 13 år, er toget gått. For å bli best i verden må du begynne å konkurrere lenge før.

For Carlsen har kampene vært drivkraften. Skulle han spilt ubetydelige treningspartier i årevis, hadde han gitt seg. Det har vært turneringene, omtrent hver helg året rundt, som har drevet sjakkinteressen frem.

Det er ikke i teorien, men på brettet han forbløffer verden. Han spiller på inspirasjon og intuisjon – og så pleier det å gå bra, sier han.

Nervepresset

Der hakker han samtidig hull på en myte, blant annet fremført på nettstedet Business Insider, som har nominert Magnus Carlsen blant verdens 20 mest imponerende personer.

«Det dreier seg om å være cool som en computer, mens motstanderen gjør ting som er, vel, menneskelige», skriver de i sin begrunnelse med direkte henvisning til VM-kampene mot tittelforsvarer Viswanathan Anand.

Ja, slik så det kanskje ut, men han var hverken cool eller maskinmessig i sitt spill. Foran den andre kampen var han så nervøs at han i starten nesten ikke klarte å plassere brikkene i riktig felt.

Mens motstanderen så en spiller som ikke rynket ett bryn.

Les også

- Jeg vil ikke gi ved dørene selv om jeg nå har oppnådd noe stort

Lurer frem feil

I en idrett som har bygd kvalitet i flere hundre år, er nivået etter hvert så høyt at det er vanskelig å overraske. Der hjernen ikke får det til, overtar datamaskinene.

Det er da det kommer en norsk gutt med et spill så kreativt at oppdager et vell av muligheter til å gjøre feil. Som Anand gjorde, slik at partier der han sto til seier eller remis, endte med et småpinlig tap.

Selv de beste, selv en verdensmester, spiller dårlig i møte med Carlsens oppfinnsomhet.

Dette er slikt vi kan lese om og humre over på internasjonale nettsteder.

Ola Bernhus kommenterer for Aftenposten.

Vitenskap

Sjakk er en idrett der millioner av partier er analysert og dissekert gjennom historien. I en litt grov oversikt over sjakkhistorien støter man fort borti et parti mellom amerikaneren Paul Morphy og tyskeren Louis Paulsen, noe av det vakreste sjakkverdenen har sett. De møttes i 1857. Blant idretter som ikke lar seg måle i centimetere eller sekunder, må sjakk være den som har kommet lengst i eksakt kvalitetsmåling, ikke minst ved hjelp av et matematisk system som dataalderen har perfeksjonert ytterligere.

Slik kan spillere fra alle tiår og århundrer setters opp mot hverandre. «Carlsens spill vil holde i 100 år», hevder en leser med dyp innsikt i dette systemet.

Selv hevder Carlsen at ha ikke er uslåelig. Kanskje det.

Mye tyder uansett på at sjakkens nyfrelste tilhengere får mye å følge med på fremover.

Les mer om

  1. Fotball
  2. Kommentar
  3. Aftenpostens gullmedalje