Ikke til å gamble med

KOMMENTAR: I verste fall kan tippetipsene til Carew, Riise, Zuccarello og Larsåsen ødelegge for fremtidens talenter.

SKAPER DEBATT: John Carew, John Arne Riise, Mats Zuccarello Aasen og Cathrine Larsåsen.
  • Bertil Valderhaug
    Bertil Valderhaug
KOMMENTATOR: Bertil Valderhaug er redaktør i 100 % Sport.
Dette er en kommentar. Kommentarene skrives av Aftenpostens kommentatorer eller fast tilknyttede spaltister. Kommentarene gir uttrykk for skribentens analyser og meninger. Hvis du ønsker å svare på kommentaren, kan du lese hvordan her.

Først var det den tidligere Manchester United-proffen Ronny Johnsen som lot seg friste av Unibet. Så tegnet ishockeyproffen Mats Zuccarello Aasen avtale med samme spilleselskap. Siden har stavhopperen Cathrine Larsåsen og mannen med flest landskamper i norsk fotballhistorie, John Arne Riise, latt seg lokke av utenlandske spillselskap. Nå har også John Carew gjort det samme.

Det er ikke bare en trend lenger. Utfordringen er kommet for å bli. Norsk idrettsprofiler, både nåtidens og fortidens, er brennhete som frontfigurer for utenlandske spillselskaper som vil sko seg på idrettsinteressen her til lands.

Tråkker på idretten

Reaksjonen fra idrettsbevegelsen har vært tindrende klar:

Zuccarello nektes landslagsspill så lenge han reklamerer for en konkurrent til Norsk Tipping. Ullevaal-hyllesten til John Arne Riise er avlyst. Og Larsåsen får ikke være med landslaget hvis hun fortsatt vil reklamere for Unibet.

Idrettstoppene mener at utøverne tråkker på norsk idrett ved å gjøre dette. Bekymringen og irritasjonen er lett å forstå. Fordi man må kjenne til finansieringsmodellen for å forstå de sterke reaksjonene til fotballpresident Yngve Hallén, friidrettspresident Svein Arne Hansen og generalsekretær i Norges Idrettsforbund, Inge Andersen.

Norsk Tipping er norsk idretts største sponsor. Bare i fjor ble det sendt inn 2118 søknader om spillemidler. Siden 1948 har Norsk Tipping spyttet inn over 100 milliarder kroner til samfunnsnyttige formål gjennom spillemidlene. Mer enn 24000 anlegg er blitt tildelt midler. Norge hadde ikke vært en så sterk idrettsnasjon, hatt så stor bredde og så mange topper hadde det ikke vært for tilskuddene fra Hamar.

Penger til utlandet

John Arne Riise ville for eksempel ikke hatt de samme treningsmulighetene på Hessabanen eller i Sunnmørshallen i Ålesund hadde det ikke vært for spillemidlene fra Norsk Tipping. Det samme er tilfellet med John Carew i Lørenskog.

Hvis disse to tidligere landslagsheltene nå bidrar til at nordmenn flytter spillpenger fra Norsk Tipping til Betsson og Come On, betyr det mindre penger i kassa til Norsk Tipping. Isteden forsvinner pengene ut av landet. På sikt svekker dette det overskuddet som årlig fordeles i Idretts-Norge.

Da blir det kanskje ikke bygget en ny idrettshall i Akershus, en ny langrennstrasé i Finnmark i eller en ny kunstgressbane i Vest-Agder. I verste fall gir det vanskeligere utviklingsvilkår både for de store massene og de få som har potensial til å bli fremtidens idrettshelter.

Sånn sett kan man si at Johnsen, Riise, Carew, Zuccarello og Larsåsen ødelegger et system de selv har nytt godt av på veien frem. Å få dem til å snu, er en nytteløs kamp. Pengene rår og de største profilene lar seg friste.

Før var enerne et resultat av bredden. Slik er det fortsatt, men det er ikke like selvfølgelig lenger at enerne tenker på bredden når de er på topp eller over toppen.

Egoistenes mulighet

I et samfunn der egoismen rår og individualiseringen blir sterkere og sterkere for hver dag, er ikke idretten noe unntak.

Istedenfor å klage og komme med trusler, bør idrettslederne derfor forsøke å tilnærme seg problemstillingen på en annen måte:

Hvorfor ikke forsøke å samarbeide med utøverne istedenfor å støte dem fra seg? Hva med å innlede en dialog med de utenlandske spillselskapene for å se om det lar seg gjøre å få noe av pengene tilbake? Hva med å se på andre finansieringsmodeller enn den som har vært en suksess frem til nå, men som helt tydelig er i ferd med å bli truet?

Flere av våre største idrettsstjerner de siste årene har nå spilt ut kortene sine. Da er neste trekk fra idrettsledelsens side å gjøre noe med det. Ikke å avslutte spillet.

For det er kommet for å bli.