Meninger

«Plutselig forstår jeg bedre hvorfor tilskuere kan hyle av raseri når de er på kamp»

KOMMENTAR: Det gir lite mening å være sint på småbarn eller dyr, det forstår vi. Men et fotballag?

Barcelona-spiller Antoine Griezmann fortviler etter en bom mot Levante. ALBERT GEA / REUTERS

  • Ola Bernhus
    Kommentator, Aftenposten
Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er vanskelig å tenke seg noe som gjør folk mer eitrende forbannet enn fotball og spesielt dette: Når eget favorittlag taper. Ikke nødvendigvis på grunn av tapet i seg selv, men når det skyldes dårlig innsats.

Der er Barcelona i ferd med å havne, og det ser ikke ut til at spillerne skjønner det.

Det er dyrt å gå på fotball og det er dyrt å abonnere på TV-fotball også. Folk gjør det likevel, mange med dårlig samvittighet fordi pengene kunne vært brukt klokere.

Men kjærligheten til fotballen vinner over fornuften, spesielt når denne kjærligheten er viet ett lag, favorittklubben.

Og ingenting kan skuffe mer enn å se at spillerne på dette laget jogger omkring, trekker til seg tærne i nærkamper, slurver og sleiver, surver og klager.

Disse spillerne er ikke verdt mine penger og min hengivenhet, er det lett å tenke.

  • LES MER: Krisemøte i Barcelona etter Messi-uttalelse

Favorittlag?

Når folk har spurt meg om hvilket lag jeg holder med, har de gått ut fra at det må være et engelsk lag og ut fra alderen trolig Liverpool eller Leeds.

Jeg har heller kokettert med at jeg alltid holder med det beste laget, for jeg har en naiv tanke om at seieren bør gå til den/de som fortjener det mest.

Slik har jeg kunnet snu kappen etter vinden og opplevd få skuffelser som tilskuer. Likevel har det sneket seg inn en stadig sterkere følelse av at Barcelona er noe helt spesielt. Mitt favorittlag altså, og når jeg tenker etter, i strid med mitt feige prinsipp.

Lionel Messi i kampen mot Levante søndag for halvannen uke siden. Joan Monfort / AP

Dermed forstår jeg plutselig bedre hvorfor tilskuere kan hyle av raseri når de er på kamp – ikke bare mot motstander og dommer, men også mot eget lag.

Det bunner i skuffelse. Den skuffelsen bunner igjen i spillernes holdninger. Et tap kan tilgis, men ikke dårlig innsats.

Og derfor satt jeg foran TV og kokte innvendig da jeg så Barcelona i forrige La Liga-kamp, den mot Levante. Jo da, de vant 2-1, men bare fordi motstanderen var svak. Når 70.000 mennesker har møtt opp, når mange titalls millioner kloden rundt ser kampen på TV, da er det en fornærmelse å subbe rundt slik Barca-spillerne gjorde. Det var åpenbart at folk som Busquets, Rakitic, Alba, de Jong, Piqué og ter Stegen kjedet seg. Og de gadd ikke skjule det.

Hadde det ikke vært for Messi – som nesten alltid er redningsmann – så hadde de fått det tapet de fortjente.

Lionel Messi er ikke alltid fornøyd. Men han pleier å redde sine lagkamerater fra tap. Alvaro Barrientos / AP

Sann vrede

Det er en slik uforskammethet som får hjemmepublikum til å pipe og noen av dem til å storme banen i raseri. Som også skjer her og der.

Det var en slik reaksjon vi kunne se i mindre målestokk da Lillestrøm ble slått ut av Start i kvalifiseringen til dette årets eliteserie. Da LSK mistet en diger ledelse mot slutten (selv om det skyldtes evneløshet og ikke giddeløshet), ble noen tilskuere så inderlig skuffet og forbannet at de hoppet over gjerdet og ville ut på banen for å ta egne spillere.

Da veltet det opp og ut av dem, alle de tusener kroner de har brukt for å støtte dette laget og alle de sangene de har sunget for å gi støtte og oppmuntring.

Forsvarlig oppførsel? Neinei, men forståelig. Det er noe slikt jeg har følt, uten å knuse TV-skjermen, når jeg har sett hva Barcelona-spillerne har drevet med denne sesongen. Favorittlaget mitt.

Barcelonas Clément Lenglet får rødt kort i kamp mot Real Betis. Marcelo del Pozo / REUTERS

Guardiolas arv

Godfølelsen for Barca begynte mens Pep Guardiola trente dem. Det vidunderlige kombinasjonsspillet, den sømløse overgangen mellom angreps- og forsvarsspill (og motsatt), de vidunderlige taktskiftene i angrep, de ustanselige målsjansene.

Nesten umerkelig har dette forsvunnet. Nå er Barcelona bare et godt fotballag, og det er det mange lag som er. Og uten Messi ville de kanskje ikke vært det en gang.

Men selv om jeg er litt sur, henger det fortsatt mye følelser igjen fra Guardiola-perioden. Jeg syntes det var flott at de til slutt slo Real Betis 3–2 i siste kamp. Men ikke fordi de var særlig gode, men noen av dem prøvde i hvert fall å ta seg sammen.

Og de er fortsatt Barca.

Les mer om

  1. FC Barcelona
  2. La Liga
  3. Spansk fotball
  4. Lionel Messi

Relevante artikler

  1. FOTBALL

    Messi forteller om drama: – Hele familien begynte å gråte

  2. FOTBALL

    Messi vil forlate Barcelona: Listen over klubber han kan ende opp i er svært begrenset

  3. FOTBALL

    Ødegaard hylles etter oppvisning: «Fikk Barcelona til å skjelve»

  4. FOTBALL

    Ødegaards lag rystet Barcelona - ble senket av Messi

  5. FOTBALL

    Gigantklubben slår sprekker: Messis oppførsel satte fart på ryktene

  6. FOTBALL

    «Barcelona er i krise. Den som har det verst av alle er Messi»