«Jeg lurer på om Lagerbäck egentlig visste hvor dårlig det står til med norsk landslagsfotball»

KOMMENTAR: Fem dager var ikke nok til å skjule svakhetene.

Lars Lagerbäck fikk en tung start på sin Norge-karriere.
Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Svaret på spørsmålet i tittelen er antakelig ja, for han må jo ha fått med seg hvordan laget har smuldret opp år for år, helt til bunnen ble nådd i fjor. Men Lagerbäck må også ha ment at det var mulig å organisere laget slik at de verste svakhetene ble skjult.

Det klarer han kanskje. Etter hvert. Men fem dager var ikke nok.

Les også

Lagerbäck førte til økt optimisme, men allerede etter 86 sekunder kom kalddusjen

Så galt som det kunne

Det vi fikk se i den første omgangen i Belfast, var ille.

Nord-Irland var en naturlig favoritt, så resultatet var ikke det verste. Det som var verre, var at svakhetene var så elementære. I iveren etter å vise sin nye trener hvor fort og langt de kunne sparke ballen, glemte spillerne kunnskaper de antakelig hadde som småguttespillere.

At det gjelder å presse motstanderne slik at de ikke kan spille ballen dit de vil. At det gjelder å markere motspillere slik at de ikke får altfor lette målsjanser. At fotballspillere må løpe og duellere for å vinne kamper.

Glemsomheten kostet to mål, det første etter 1.28.

Aftenpostens kommentator Ola Bernhus.

Gamle vaner

Følelsen Lagerbäck satt med, var nok akkurat den samme som forgjenger Per-Mathias Høgmo hadde når laget hans slapp inn mål på slurv og elementær svikt. I kamp etter kamp.

Ingenting nytt der, med andre ord. Og mer fra Høgmo-tiden: Laget mangler spillere med naturlig autoritet, folk som kan føle på kamputviklingen, skjønne hva som trengs og gå foran med et godt eksempel.

Da Norge kom under mot Nord-Irland, var det ingen som kunne ta kommando, sette i gang pasningsspill, redusere presset på forsvaret, la motstanderne få tvile litt.

Les også

Kjetil Rekdals TV-opptreden skaper Twitter-storm

Svikt på flere plasser

Stefan Johansen, nylig valgt kaptein under stor festivitas, gjorde seg usynlig. Sidebacker og kantspillere feiget ut og gjorde seg anonyme, midtstopperne sendte langpasninger mot høye, irske duellspillere. Mas, mas.

Det laget trengte, var å trille noen pasninger, vinne tid, komme seg inn i kampen. Men de gjorde det motsatte. Er det ikke slik at Lagerbäck vil ha langpasninger, tenkte de kanskje.

Jo, det vil han nok. Men ikke bare. Han ønsker neppe at laget hans mister ballen hele tiden.

Bortsett fra at Joshua King spurtet friskt under vanskelige forhold helt øverst i laget, var det bare Håvard Nordtveit som ba om ballen. Men han er inne i en dårlig sesong, satte i gang en hel serie svake angrep og var ubehagelig til stede under begge de irske målene i første omgang.

Les også

Les Lars Tjærnås sine vurderinger og gi dine egne karakterer til landslagsspillerne

Muskler og vilje

Men så er det dette med innstilling, innsats, vinnervilje i duellene. Det gir alltid positive utslag, og det viktigste: Det dekker over svakheter.

Andre omgang var bedre. Nevnte Nordtveit ble fotballspiller igjen, kollega Johansen var plutselig inne i spillet, gjemte spillere kom frem fra de mørke krokene, Mats Møller Dæhli kom inn og slo på lyset, Norge angrep av og til i samlet flokk. Bare det.

Vi trenger slikt. I den norske fotballdebatten har det vokst frem en forakt for å kontrollere fotballkamper. Synsere med dårlig hukommelse mener å vite at resultatene på 90-tallet utelukkende var et resultat av lange pasninger og intens løping.

Men Drillo og hans spillere kunne naturligvis mye mer enn det, ellers ville de ikke kommet noen vei. Fotball er et enkelt spill, men ikke primitivt.

Nå starter jobben

Lars Lagerbäck får nå mange kamper til å bygge et angrepsspill som gir mening, ikke et slikt spill vi så i første omgang på Windsor Park.

I den andre omgangen kunne Lagerbäck vise spirer til et fotballag. Det er et fotballag som ikke skal til VM 2008, men som bør være kandidat til EM 2020.

Nå har nytreneren fått se hvordan laget er på sitt verste. Men også at det fins en lagånd i bunnen, og at spillerne kan heve seg når det er krise. Herfra vil det helst gå oppover.