Meninger

Norsk fotball er en suksess!

Den norske fotballmodellen er ingen hindring for å bli en topp internasjonal spiller, skriver Tom Høgli.

Landslagsspiller Tom Høgli mener at man bør fortsette med dagens system NTB scanpix

  • Tom Høgli

Som ventet blusset debatten omkring barne— og ungdomsfotballen opp etter noen svake resultater med landslaget det siste året. Tapene mot England og Italia tidligere i høst ga de argeste kritikerne av den norske modellen vann på mølla. Jeg er helt uenig i dette og kommer med min påstand: Norsk barne- og ungdomsfotball er en suksesshistorie!

Les også

- Fotballforbundet kan ikke sole seg i glansen av Martin Ødegaard

En integreringsmaskin

I dag har vi hele 365.000 registrerte spillere i Norge (tallene er fra 2012). Av disse er 112.000 gutter i alderen 6–12 år og over 50.000 jenter i samme alder. Norsk fotball er en integreringsmaskin som sikrer trygge vekstvilkår for barn og ungdom på fritiden. Jeg er utrolig stolt over å tilhøre en idrett som til de grader tar vare på mangfoldet og forsøker å gi et tilbud til absolutt alle.

Les også

Slik blir TV-debatten

For å sette norsk fotball i perspektiv, kan jeg presentere følgende tall fra FIFAs siste "Big count"» i 2006. Der samlet de inn data over registrerte og uregistrerte spillere i ulike land. Norge hadde på denne målingen flere registrerte spillere enn både Argentina, Mexico og Danmark. Dette er noe å være stolt over, og det viser at det produktet vi har i dag er fengende for barn og ungdom. Så hører det med til historien at flere land som tradisjonelt produserer topp internasjonale spillere ikke har organisert barnefotball i den utstrekning vi har i Norge. Løkkefotball gir også mye læring, glede og samhold. Det er også et perspektiv.

Etter min mening er det noe solid, trygt og godt over måten vi driver fotballutvikling i dette landet. Vi har som motto at vi skal ha flest mulig med, lengst mulig. Prinsippet er at det er svært vanskelig, for ikke å si umulig, å vite hvilke syvåringer som blir de beste seniorspillerne. Derfor skal vi gi alle god oppfølging og trygghet.

Alle fikk være med

På min vei mot landslag og etter hvert proffspill, er jeg et resultat av det jeg vil kalle en typisk norsk breddeklubb. Jeg er en spiller som lærte å hjelpe de spillerne som trengte det på banen, motta hjelp der mine ferdigheter ikke strakk til, stille på dugnad slik at alle skulle få råd til å være med på Norway Cup, sette pris på alle de foreldre som gjør en enorm innsats og en type som vet hvor viktig frivilligheten er i norsk idrett. Slik fungerte det i min klubb, Skånland OIF, på samme måte som i de 1900 andre klubbene i landet. Alle tok i et tak og alle fikk være med.

En del av kritikken mot den norske modellen går på at de som ønsker å bli gode må få større utfordringer. "De beste må spille med de beste". Jeg er enig i at de som trenger det skal få noe ekstra å bryne seg på. I min klubb gjorde man det slik at de som var kommet lenger i utviklingen enn andre, fikk spille kamper for eldre lag. Jeg spilte en periode for tre ulike lag i klubben. Likevel var det aldri snakk om å forlate de som var jevngamle på permanent basis.

Skånland drev med tilpasset opplæring, helt i tråd med det Norges Fotballforbund ønsker.

En oppskrift på samhold

Nesten ingen av våre barn blir toppspillere til slutt, men alle får muligheten til å konkurrere, utvikle seg både som spiller og menneske, oppleve opp— og nedturer sammen og ha et trygt sosialt nettverk. Denne trygghetsfaktoren skal vi ta vare på! Dagens norske modell er, etter min mening, en oppskrift på hvordan vi kan vise våre barn hvor viktig samhold og fellesskapet er. Og modellen er intet hinder for å bli god.

Norges Fotballforbund legger opp til et differensiert treningstilbud ut fra nivå, og man har muligheten til å hospitere på eldre lag. Derfor er vi i dag i den heldige situasjonen at vi legger opp til at de som ønsker ekstra treningstilbud skal få det, samtidig som vi ser vi at antall spillere mellom 6–12 år er formidabelt ut ifra antall innbyggere.

Frykter frafall hvis vi topper

Jeg håper at vi i fremtiden kan sørge for at antallet aktive barn opprettholdes og bli enda bedre på å utvikle toppspillere hvert år innenfor disse rammene. Jeg frykter at med et altfor sterkt fokus på selektering og topping, vil veldig mange falle fra. Da blir også utvalget mindre. Enkelte kritikere nærmest latterliggjør den norske modellen siden det er foreldre som hovedsakelig er trenere i barnefotballen. Dette er en farlig kritikk, og jeg er redd for at det kan gjøre en mamma eller pappa tilbakeholden til slike verv.

Vi har over 28.000 lag i norsk fotball. Uten trenerinnsatsen til foreldrene kunne vi sannsynligvis halvert dette tallet. Da gir det seg selv at norsk fotball er avhengige av dem.

Da min pappa var trener, rakk han så vidt å hive i seg potetene etter jobb før han måtte på treningen. Flere ganger i uken gjorde han det han kunne for at 12 til 15 tiåringer skulle få et så bra tilbud som mulig. Foreldre er norsk fotballs helter, og det er Norges Fotballforbunds, fotballkretsenes og klubbenes jobb å sørge for å gi dem et godt utdanningstilbud, slik at de blir enda bedre i rollen som trener. Norges Fotballforbund Kvalitetsklubb setter krav til tilpasset trenerkompetanse også i barnefotballen. Det er en riktig vei å gå.

Barnefotballen er ikke problemet

Mange er veldig kritisk til at vi ikke produserer gode nok fotballspillere internasjonalt sett. Det er viktig å kartlegge hvorfor, men jeg tror ikke svaret er den norske modellen for barnefotball.

Selv er jeg langt mer bekymret for at ett enkelte barn ikke får spille for laget sitt, ikke får være med på turneringer, ikke har råd til å være med i den lokale klubben, og at banekapasiteten landet rundt nærmest er sprengt. Dette er for meg langt viktigere bekymringer enn at våre landslagsspillere ikke spiller i Manchester United, Chelsea eller Barcelona.

Ros er et viktig verktøy

Dersom min sønn begynner å spille fotball, kommer jeg helt sikkert til å bidra på trenersiden. Min filosofi kommer til å være følgende:

Jeg kommer til å jobbe for å gi alle oppmerksomhet og trygghet. En følelse av å være ønsket er viktig.

Jeg kommer til å legge vekt på holdninger, god adferd og disiplin.

Av innhold i treningene kommer jeg til å støtte meg på det som til enhver tid anbefales for de ulike aldersgruppene.

Jeg kommer til å differensiere.

Jeg kommer til å legge til rette for fellestreninger så mange ganger i uken som spillerne ønsker, dersom banekapasitet tillater det.

Av pedagogiske grep kommer jeg til å benytte ros som mitt viktigste verktøy.

Ikke rør mangfoldet

Håpet er at jeg kan bidra til at fotballen blir et viktig bidrag i prosessen med å gjøre disse barna og ungdommene til positive bidragsytere i vårt fremtidige samfunn. Og hvem vet, kanskje blir noen av dem gode fotballspillere også.

Vi må alltid ha fokus på hvordan vi kan jobbe bedre innen norsk barne- og ungdomsfotball. Men ikke rør mangfoldet. Sørg for at antall deltagere ikke går ned. Da har vi etter mitt syn mislyktes!

  1. Les også

    Scheie sier nei til sluttspill i eliteserien

  2. Les også

    Tjærnås håper på 12 lag

  3. Les også

    Flytter cupfinalen til våren og krymper ligaen ned mot 12 lag

  4. Les også

    Dette betyr trøbbel for norsk fotball

Les mer om

  1. Fotball
  2. Kommentar

Relevante artikler

  1. FOTBALL

    Trøndelag Fotballkrets kritisk til privat aktør i barnefotballen: – De utnytter foreldrene

  2. FOTBALL

    Hordaland har nesten doblet antallet utdannede trenere på fem år

  3. MENINGER

    Det verste er ikke at Norge kan gå glipp av en ny stjerne

  4. FOTBALL

    Vil forske på bergenske fotballungdommer for å finne ut hvorfor Island er bedre enn oss

  5. SPORT

    - De utskjelte fotballforeldrene er vår største og viktigste verdi

  6. SPORT

    - NFFs «ja takk begge deler» fungerer rett og slett ikke