Det verste er ikke at Norge kan gå glipp av en ny stjerne
KOMMENTAR: Det får ikke hjelpe at den dyre idretten koster oss noen stjerneutøvere. Det er verre at den viktigste arenaen for integrering ødelegges.
Det mest beklagelige ved kostnadsveksten i barneidretten, er at vår fremste arena for integrering reduseres.
Der hvor integreringen mislykkes på andre samfunnsområder, har idretten vist at det er mulig å inkludere alle, uansett etnisk opprinnelse og religion. Det er tydeligst i fotballen.
Slik vil de gi barn og unge i Oslo øst like godt tilbud som jevnaldrende i vest
På denne løkka på Tåsen startet eventyret for snart 20 år siden. Nå kan det krones med det gjeveste trofeet.
Det er noe rørende i dette at alle omfavner hverandre i gjensidig glede etter scoring, på 10-årslaget så vel som på internasjonale topplag. I idretten blir du vurdert ut fra hva du får til, ikke hvor foreldrene kommer fra.
Men da må det også være slik at alle får muligheten til å delta, til å være med og juble.
- Les den omfattende bakgrunnsartikkelen: Her trenes barna av en rekke profesjonelle trenere. Vestkantklubbens satsing illustrerer de økende forskjellene i Oslo-fotballen.
Skal ikke klandre lederne
Nå er den største breddeidretten, fotball, blitt så dyr å være med på fotball at bare foreldre med solid økonomi kan sende sine barn til nærmeste fotballklubb.
Vi leser om vestkantbarna som kjøres til kamp i Teslaer og Mercedeser, mens motstanderne ikke engang klarer å få transportert sitt lag til returkampen. Vi har lest om klubber som krever 50–60 000 kroner årlig av hver spiller. Det er sosialt ødeleggende.
Vi skal ikke klandre ledere, trenere og foreldre i disse rike kommunene og klubbene. De gjør det de mener er best for at barna skal bli flinkest mulig til å spille fotball.
Men det er trist likevel.
Fotballforbundet forsøker nå å motvirke utviklingen. All ros.
Aftenposten har spurt de 45 største breddeklubbene i NFF Oslo (fotballkretsen) bak Stabæk og Vålerenga om hvor mange årsverk de har i barne- og ungdomsfotballen. I mange av klubbene er årsverkene delt på mange trenere i mindre stillinger. Enkelte klubber er ikke med i oversikten fordi de ikke har besvart våre henvendelser.
Talentene forsvinner
I bunnen ligger først og fremst ønsket om sportslig suksess. Der kolliderer det. Barna må få heltidsansatte trenere, de må skoleres så tidlig som mulig, hører vi. Kretsene sluser spillerne inn i sonetrening og videre inn i «Landslagsskolen», et tiltak som skal sortere vekk tusenvis av ungdom slik at de 11 som står igjen, skal vinne landskamper for Norge.
Det har mange sider. De spillerne som når så langt, er blitt kostet på store penger underveis. De som har rike foreldre, henger med. Men selv foreldre med normal inntekt, sliter med utgiftene slik barnefotballen er blitt. Der barnefattigdom er en realitet, faller ungene utenfor.
Det betyr at talenter forsvinner. Det er heller ikke sikkert at pengegaloppen gir resultater.
Erfaringen viser at knapt noen av spillerne på de yngre landslagene blir viktige i et fremtidig A-landslag.
Får vi en ny Joshua King?
For å si det slik: Vår beste A-spiller i dag er Joshua King. Får vi flere som ham med heltids trenere for tiåringer, treningsleirer og turneringer i utlandet, fire-fem par sko til hvert barn, all verdens utstyr, et A-lagslignende støtteapparat?
Blir norske 13-åringer flinkere ballspillere av å bruke timer på å lære å sideforskyve i et soneforsvar?
Er ikke det største problemet at de beste utlendingene har bedre teknikk og raskere situasjonsoppfattelse? Blir problemet mindre med heltids trenere for smårollinger og treningsleir i Spania?
Nå vil Oslo Idrettskrets forskjellsbehandle. Klubber i fattige bydeler skal få mer. Det bør de rike klubbene akseptere.
Men det viktigste ved forslaget bør ikke verre å skape bedre spillere til toppklubber og landslag. Det bør være å opprettholde fotballen som en viktig arena for integrering av barn og ungdom.
Den er fortsatt det for guttene. Målet må være å få til det samme for jentene, med de spesielle utfordringene som ligger der. Hvilke tiltak kommer?
