«Hvis Wenger vil beholde ettermælet sitt, bør han erkjenne at hans dager i Arsenal er over»

KOMMENTAR: Det er ytterst få managere som kan bestemme sin egen utgang. Arsene Wenger er en av dem.

Arsenal 1–5 Bayern München (2–10 sammenlagt)

Å kvalifisere seg til Champions League hver sesong er få forunt. Enda færre opplever å avansere fra gruppespillet i samme turnering år etter år. Arsene Wenger klarer det med sitt "livsverk" i Arsenal. Likevel bør tiden hans snart være ute i London. Det handler mest om hans ettermæle.

Det er ytterst få managere som kan bestemme sin egen utgang. Wenger er en av dem. Formelt, og sikkert også i praksis, er han selvsagt ikke sin egen sjef. Likevel er det igjen han som kan ta stilling til om han skal fortsette. Det ligger en ny toårsavtale og venter på hans signatur. Det er nesten umulig å se for seg at Arsenal kommer til å sparke franskmannen på noe tidspunkt.Det er flere grunner til det.

Han ble ansatt 1. oktober 1996, en uke etter at Gro Harlem Brundtland gikk av og Thorbjørn Jagland kom inn som statsminister i Norge. Med andre ord,det er lenge siden.

Siden den gang har han blitt en av de aller største og viktigste managerne i engelsk fotballs historie. Store ord? Ja, men også fortjente ord.

Han har vunnet ligaen tre ganger og FA Cupen seks. Han har spilt finale i Champions League og gått gjennom ligaen ubeseiret i 2003/04. Han fikk laget sitt til å framstå hermetisk lukket defensivt med en bakre firer som totalt kostet fem millioner pund (!) - en månedslønn i dagens kinesiske fotball.

Nettopp nesen for billige spillere som endte opp som stjerner har gitt han en slags immunitet i styrerommet, selv om han var fjernt fra å behøve det lenge. Ikke bare sikret han pokaler, hans lag og hans klubb har også levert økonomiske overskudd til et styrerom der slikt vet å verdsettes.

Der styret applauderte regnskapet ble hans fotball møtt med stående ovasjoner fra supporterne. Det gamle ordtaket om at godt angrepsspill vinner venner og godt forsvarsspill vinner pokaler gjaldt ikke for Wenger. Han gjorde begge deler. Hans lag underholdt. Hans lag vant.

Det var den gang. Det er ikke nå.

Det siste er selvsagt en betydelig overdreven påstand. Arsenal vinner fortsatt rundt tre ganger så ofte som de taper. Og: Scorer de tre mål eller flere i kampen de har til gode på de andre topplagene er de mestscorende i Premier League. Med andre ord, det er ikke krise. Poenget er imidlertid at det som er godt ikke nødvendigvis er godt nok.

Når en manager oppnår den formidable suksessen Wenger fikk i sine første åtte sesonger i klubben fanger bordet. Du vil alltid bli målt mot det du tidligere har gjort. Og akkurat den kampen taper Wenger på alle punkter.

Det er 12 år siden han har vunnet ligaen. Det er elleve år siden de var i finale i Champions League. Nå er de stabiliteten selv i den turneringen, ryker ut hver sesong i åttendelsfinale, som nå mot Bayern, selv etter en hjemmekamp der de viste moral og kvalitet.

Kanskje er de 90 minuttene i Munchen mot Bayern 90 minutter med argumentasjon for hvorfor Wengers snart bør være historie.

Et solid byggverk faller aldri sammen på den måten Arsenal gjorde etter pause, da 1-1 ble til 1-5. Selv om det er assistent Steve Bould som er ansvarlig for mye av det defensive på feltet er det Wengers motvilje mot å hente spillere som kan forsvare luftrommet ved innlegg og dødballer og mangelen på struktur i det bakre leddet som over tid har gjort dem særdeles sårbare mot andre topplag.

Forskjellen på å være prinsippfast og å være sta er hårfin. Er du prinsippfast er du tro mot egne ideer, men villig til å lytte - kanskje også å endre når det er åpenbart nødvendig. Er du sta kan du i verste fall finne på å gå på akkord med det du innerst inne vet er nødvendig i et lite håp om at du kanskje likevel kan få rett. Jeg har mistanke om at det er der Wenger er nå. Han ser selvsagt det "alle" andre har sett og påpekt over tid, at behovet for en forsvarssjef og spillere med bedre defensive egenskaper har vært markant. Tross dette spiller de fortsatt en fotball så åpen defensivt, med en mangel på duellkraft, luftstyrke og lederskap som koster baklengsmål og tapte trofeer.

Samtidig har det skjedd noe med 67-åringen på sidelinjen. Han frastår stadig oftere som en gretten gammel gubbe, i konstant konflikt med fjerdedommere på sidelinjen og hoved-dommer på banen. Det er knapt et nederlag som forklares med at hans eget lag og egen plan ikke var godt nok. Det er stort sett noen andres feil, enten dømmingen eller at motstanderen spiller for tøft eller "feil".

Kanskje er han også i ferd med å miste noe av grepet i garderoben. Å sette Alexis Sanchez på benken sist helg mot Liverpool etter en krangel på trening er i alle fall en klar indikasjon på at det ikke er fjernt fra full harmoni i gruppa, og kanskje en manager som ikke lenger har full styring.

Det er ikke sånn han fortjener å bli husket. Han skal ikke gå ut døren for siste gang i Arsenal som en bitter mann, uten evne til å vinne de viktigste pokalene- ligaen og Champions League.

Og: Han skal selvsagt ha noe helt annet enn supportere som vandrer rundt i et slags demonstrasjonstog som foran kampen mot Bayern i kveld og roper om Wengers avgang. Det er totalt uverdig, og svært dårlig hukommelse med tanke på alt Wenger har vært for klubben de støtter.

Men: Skal han forlate klubben på den måten Sir Alex Ferguson gjorde det, med forstand til å gi seg mens hans ettermæle fortsatt vil være som en av sin klubbs aller største.

Skal han klare det tror jeg imidlertid han kun har en mulighet: Ta med kontraktsforslaget tilbake til sine overordnede og erkjenne at hans dager i klubben er over. Det er en tid for alt.