Meninger

Kristiansund-fiaskoen bør være en advarsel for to personer i Brann

Doddo er ikke ute etter syndere, men har klare meninger om hvorfor det gikk galt.

  • Eduardo Doddo Andersen

Nå må alle oss som er glade i Brann holde tungen rett i munnen.

Kampen mot Kristiansund Ballklubb var en ydmykelse, men det var en enkeltstående hendelse.

Kampen var ikke en oppsummering av Branns sesong, den forteller oss ingenting om hva Lars Arne Nilsen har utrettet med laget siden han ble Brann-trener.

Da han overtok ansvaret, lå Brann som kjent med knekt rygg og kavet i Obos-gjørmen. Siden den gang har Brann rykket opp, de har vunnet sølv i eliteserien, og frem til 24. serierunde 2017 lå de på tredjeplass i serien. Det er det som er sannheten om Brann under Lars Arne Nilsen.

Les også

Anders Pamer kommenterer: En Brann-kamp som må få konsekvenser!

Men kampen forteller oss at Brann er et skjørt byggverk.

Lars Arne Nilsen har fra dag én av prioritert det defensive. Hans byggverk har mer eller mindre stått og falt på forsvaret.

Det er ingen som kan påstå at suksessen har oppstått i motsatt ende der ulike spillere som Jakob Orlov, Steffen Lie Skålevik, Azar Karadas, Mads Hvilsom og Torgeir Børven har spilt med vekslende hell.

Høydepunkter Brann-Kristiansund 0–4

I år har Amin Nouri og Ruben Kristiansen, og, spesielt, Bismar Acosta og Vito Wormgoor vært bærebjelkene i Brann. Laget har tålt at én av de fire har vært borte.

Derfor har ikke Vidar Ari Jonssons svake kamper fått stor betydning. Men når tre av de fire rutinerte er skadet samtidig, og laget får inn rustne spillere med lite spilletid i beina, da kan det gå ille, virkelig ille.

Og når forsvaret svikter, så er de egentlig ikke så mye igjen av Brann.

At Orlov og Børven går målløse av banen, er mer normalt enn unormalt. At Kasper Skaanes får en stor mulighet, og bommer, er ikke nytt.

At Gill bidrar mer defensivt enn offensivt, er noe vi er blitt vant til, og at Fredrik Haugen er vanskelig å få øye på i kamper der motgangen melder seg, har vi sett før.

Mot eliteseriens svakeste bortelag var det verken midtbanen eller angrepet som spilte mot normalt, det var forsvaret.

Den var den nykomponerte rekken som kollapset. De snublet og falt, og i fallet dro de med seg midtbaneankeret Sivert Heltne Nilsen.

Det som er viktig nå, er at Brann har ydmykheten i seg til å lære av dette tapet, som for eksempel at de nest beste må holdes varme.

De kan ikke sitte på benken i månedsvis, og så plutselig prestere på toppnivå. Azar Karadas har knapt nok spilt i år. Det vil være blodig urettferdig å henge tapet mot KBK på ham. Lars Arne Nilsen må ta hovedansvaret.

Denne trioen har hatt mye å glede seg over de siste årene: Lars Arne Nilsen (t.h) sammen med daglig leder Vibeke Johannesen og Rune Soltvedt (midten). Foto: Ørjan Deisz

Rune Soltvedt må vel strengt tatt også gå i seg selv. For hva er det egentlig vi har fått inn de to siste overgangsvinduene? Benkesliter Peter Orry Larsen, målløse Torgeir Børven, bortgjemte Ludcinio Marengo og urutinerte Vidar Ari Jónsson.

Ingen av dem har gått rett inn på laget, og ingen av dem har løftet Brann. Samtidig har ikke Soltvedt klart å reforhandle kontraktene til Amin Nouri og Fredrik Haugen.

Og samtidig registrerer vi småbittert av Kristoffer Larsen, Fredrik Pallesen Knudsen, Steffen Lie Skålevik, og til og med Erik Huseklepp, storspiller for sine nåværende klubber.

Det er blytung dag for alle som er glade i Brann. Men la oss prøve å se tapet i perspektiv. Brann tapte 0–6 for Lyn både i 1963 og i 2007, men det er ikke disse resultatene de ulike Brann-lagene huskes for.

Det er heller ikke 0-4-tapet for Sogndal i 2015 som definerte Lars Arne Nilsens trenergjerning i Brann det året. Det var opprykket.

0–4 mot Kristiansund BK kan vise seg å bli kun (en vond) parentes i årets Brann-sesong.

Les også

  1. Se Ballspark etter Brann-fadesen

  2. Slik fulgte Doddo det pinlige tapet mot Kristiansund

  3. Brann ble ydmyket på hjemmebane: Spillerne pepet av banen

  4. Styggeste Stadion-smell på mer enn to år

Les mer om

  1. SK Brann