«Der tyskere og spanjoler har med seg hele verktøykassa kommer vi med en hammer og en spiker»

BLOGG: Solveig Gulbrandsens «brannfakkel» er vel så mye en konstatering av fakta, skriver Lars Tjærnås.

GOD PÅ HODET: Solveig Gulbrandsen (nr.8, helt til høyre) headet inn 3-1 for Norge mot Elfenbenskysten. Landslagsveteranen tror aldri at Norge vil få ferdighetene som trengs.

Solveig Gulbrandsens "brannfakkel" om at norske lag er for dårlige til å styre kamper er — dessverre - vel så mye en konstatering av fakta.

Det er få temaer der det er lettere å bli historieløs enn fotball. Fotball er ferskvare og styrt av følelser. Det er ingen god kombinasjon for å unngå å la seg rive med.

Gulbrandsens utspill om vår svakhet kunne sånn sett avfeies som et uttrykk for skuffelse etter en traurig forestilling mot Elfenbenskysten og med guttas kamp mot Aserbajdsjan friskt i minne.

Les også

Enkel norsk seier i svak VM-forestilling

Det vil være å bestride det åpenbare. Vi har i lang tid hatt en "øm akilleshæl" i norsk fotball. Vi evner ikke å bryte ned et etablert forsvar.

ANALYSERER: Fotballekspert Lars Tjærnås.

En definisjon først, bare så vi er sikre på at vi snakker om det samme: Etablert angrepsspill handler om at vi har ballen, og at motstander er i balanse.

Balanse i laget handler igjen om at motstander har flere mellom ballen og eget mål enn vi har — og i tillegg ligger riktig. Det som vi på vanskelig fotballspråk kaller numerisk og posisjonell balanse.

Siden all framgang starter med erkjennelse står vi derfor igjen med to avgjørende spørsmål:

  • Er vi for dårlige til dette?
  • Er det viktig å være god i denne fasen av spillet?

Hvis vi, som jeg, svarer ja på begge spørsmålene har vi ikke lenger to spørsmål. Vi har ett eneste svar:

- VI MÅ ØVE PÅ DET!

Noen vil kanskje stille spørsmål ved om det er viktig. Vi er en fotballnasjon som opplevde vårt eneste virkelige eventyr på herresiden med en filosofi som vektla andre deler av spillet enda mer. Det er imidlertid et par ting som har endret seg.

Les også

Norges VM-spiss: - Det var grining før nesten hver trening

Et av de viktigste utviklingstrekk ved fotballen er at nesten alle har blitt ekstremt bevisste på å være i balanse. All statistikk fra mesterskap viser at lagene får stadig færre kontringer mot en motstander i ubalanse, og en stadig større prosentandel av spillet spilles i etablert angrep eller forsvar.

Dessuten har vi ikke lenger det privilegiet å bli undervurdert som vi ble i starten av vår suksessperiode med Drillo. De aller færreste motstandere — særlig på bortebane - tillater oss rollen som underdog; et lag som kan nøye seg med å kontrollere en kamp, ikke styre eller dominere den.

Summen av det er at vi ikke kommer utenom å styre store deler av kamper, enten vi vil eller ikke.

Da gjenstår "millionspørsmålet": Hvordan skal vi bli bedre til det?

Svaret er like enkelt som komplisert: Trene ferdighet.

Ferdighet er summen av taktikk pluss teknikk. Det er valgene du tar, og hvordan du utfører dem.

Den enkle sannheten er følgende: Desto bedre teknikk du har desto flere taktiske valg har du i hver situasjon.

Litt brutalt formulert: Der tyskere og spanjoler har med seg hele verktøykassa kommer vi med en hammer og en spiker.

Les også

«Det oser ikke akkurat EM-sluttspill av mannskapet til Høgmo»

Det er ikke tilfeldig at Philipp Lahm, Bastian Schweinsteiger og Thomas Müller løser alle floker enten en og en eller som en trio for tyskerne. Det er heller ikke tilfeldig at Sergio Busquets og Andrés Iniesta i løpet av tre sekunder først har lest spillet godt nok til å bryte et angrep og har startet et eget med å spille seg forbi et halvt lag av motstandere.

De har øvd på det. Mye. Enormt mye. Og riktig.

De har hatt de beste instruktørene i tidlig alder, valgt ut de riktige aktivitetene om teknikk, motorikk og taktikk som har gitt dem denne ballasten.

Derfor er diskusjonen om spillestil for våre beste landslag en bred diskusjon, der vi ikke kommer utenom vår spillerutvikling.

I mellomtiden tror jeg vi gjør klokt i å skille to arenaer fra hverandre.

Alt under våre beste landslag handler om utvikling, om å gi landslagstrenerne et godt nok råmateriale å velge i.

Våre A-landslag handler imidlertid, i hvert fall for meg, om å velge ut fra ett kriterium: Hva skal til for å vinne?

Litt enkelt sagt: Jeg kommer ikke til å telle antall langpasninger i jentenes åttedelsfinale. Jeg kommer til å telle antall mål, og håpe at det er flest den riktige veien.

Les også

Norge pepet av banen etter skuffende forestilling

Tillat meg også et hjertesukk. Før vi har øvd nok til å styre kamper i etablert angrep bør vi spørre oss selv om det er den eneste måten å dominere en kamp på.

Jeg er fortsatt forundret over at vi hjemme mot Aserbajdsjan tillot motstander å styre så mye den første timen. Å dominere en kamp handler nemlig om mer enn hva du gjør i en fase av spillet. Det handler også om å hindre motstander i å være dominant.

Barcelona tilkjemper seg retten til å dominere kamper ved å bryte ethvert forsøk fra motstanderen på å gjøre det samme. Det er en sunn grunnregel som gjelder for flere enn katalanerne.

Og — i motsetning til det som krever terping av ferdigheter over tusener av timer og mange år er dette noe vi, i hvert fall delvis, kan bestemme oss for.

I mellomtiden får vi bare snøre på oss fotballstøvlene og øve mer.