Hva kan skje når idretten ikke lenger kan styre hva journalistene skal skrive?

KOMMENTAR: Spørsmålet i tittelen er bare en del av en, skal vi si pikant, diskusjon der Norges Fotballforbund, Pressens Faglige Utvalg og fotballmagasinet Josimar er i tottene på hverandre.

Det vil si – de andre er i tottene på Josimar, som i sin korte levetid har etablert seg som en ubehagelig kritiker av Fotballforbundet.

Motpart i den forstand at de stiller kritiske spørsmål som NFF helst ikke ville ha hatt, av den typen som idrettsledere generelt ikke liker. Nå har Josimar også ertet på seg Pressens Faglige Utvalg.

Men denne debatten er ikke så enkel heller. Visst er det slik at idrettens ledere og talsmenn langt på vei styrer hva som skal stå på sportssidene, men det betyr først og fremst at de gjør jobben sin. Den jobben er å fremstille idretten i så godt lys som mulig.

Og alle smiler

Men så er det opp til de enkelte sportsredaksjoner å velge hva de vil skrive om og hvordan. Det blir stort sett som idretten vil. De skriver om kamper og stevner som skal holdes, om stjerner som skal lyse, om artige og ufarlige hendelser. Idrett er gøy.

Parallellen til kulturlivet og kulturjournalistikken er åpenbar – og til andre grener av journalistikken. Temaet for debatten er nemlig kildebruk og kildekritikk. Da er vi over i alle typer journalistikk. Det er umulig å tenke seg aktiv og kritisk journalistikk om politikk og allmenne nyheter uten å diskutere bruken av kilder. Aller mest – anonyme kilder.

Samtidig lar redaksjonene seg bruke – og vet det.

Her har Fotballforbundet og Josimar barket sammen. I fjor skrev Josimar, med Fotballforbundets generalsekretær som anonym kilde ifølge dem, om hvorfor kommersiell direktør Erik Loe sluttet i NFF.

Så ble Josimar av NFF innklaget til PFU, blant annet for manglende kildekontroll. I tilsvaret til PFU blåste de kilden. De skrev at kilden var samme mann som hadde klaget dem inn til PFU for manglende kildekontroll, nemlig NFFs generalsekretær Pål Bjerketvedt.

De spesielle omstendighetene gjorde at PFU unntok saksdokumentene fra offentligheten, men Josimar svarte med å publisere alt på sine nettsider i etterkant av behandlingen.

Siden har Josimar-redaktør Håvard Melnæs også gått i strupen på PFU, som han omtaler i vendinger som nok er egnet til å sette utvalget i vanry – dersom man mener Melnæs har et poeng.

Etikkens voktere

PFU er selve organet som passer på presseetikken i Norge. De redaksjonene som er tilsluttet PFU, så å si alle med en ansvarlig redaktør, er redde for at utvalgets status skal svekkes. I dag er det slik at enhver journalist frykter en dom i PFU, en dom som sier at presseetikken ikke er ivaretatt.

PFU forsvarer sin posisjon og sine etiske vurderinger, Bjerketvedt forsvarer sin rett til å være kilde uten å få navnet sitt kjent, og Josimar forsvarer sin rett til å drive kritisk og pågående journalstikk.

Generalsekretær Bjerketvedt, med fortid som sjefredaktør og sjef i Norsk Telegrambyrå, har utvilsomt sans for kritisk journalistikk, det ligger i hans bakgrunn. Han forstår også at medier må benytte seg av anonyme kilder for å trenge igjennom veggen av PR-folk (det er flokker av dem i norsk toppidrett), spinndoktorer og smilende påvirkere.

Samfunnets maktpersoner og maktorganer skal overvåkes, det er punkt 1 i de fleste redaksjonelle arbeidsdokumenter. Det må gjelde i idretten også.

Viktig som metode

Nå er temaet bruk av anonyme kilder. Bernt Olufsen, som var sjefredaktør i VG i 17 år og ses på som en guru i presseetiske spørsmål, er knallhard i sin omtale av Josimar og deres offentliggjøring av Pål Bjerketvedt som sin kilde – etter et løfte om anonymitet. Josimar-redaktøren på sin side påpeker at Olufsen så å si hver eneste dag som sjefredaktør publiserte artikler med anonyme kilder som en del av grunnlaget. For slik må det nødvendigvis være.

Der har nok Melnæs rett. Spørsmålet er hvordan kildepleie og kildekritikk har foregått. Det er umulig å tenke seg journalistikk helt uten bruk av anonyme kilder.

De maktpersoner som vi snakker om, er nok ikke interessert i det heller. De vet at ved å opptre som kilde med løfter fra journalisten om anonymitet, har de spilt journalisten offside og skjermet seg selv fra kritisk journalistikk. De kan oppnå mye og risikere lite.

For en journalist som blåser kilden, får svi, om ikke annet i form av et dårlig rykte.

Josimar er til irritasjon for fotballens maktpersoner. Det er så viktig at vi som er mer skikkelige, må være takknemlige.

Josimar vil fortsatt snuble, men også reise seg igjen. Får vi håpe.