Tjærnås: Manchester United viste at de kan true alle. Nå gjenstår neste steg.
KOMMENTAR: Manchester United leverte en god bortekamp i London og tok med seg ett fortjent poeng hjem.
Tottenham – Manchester United 1–1
De «røde djevlene» utviklet seg til å bli Premier Leagues «Fantomet» før den ufrivillige pausen i mars. Kun Liverpool hadde tatt flere poeng mot det mange nevner som «de seks store», pluss Leicester, enn Ole Gunnar Solskjærs røde. Problemet har vært at de tar over tid færre poeng enn de andre topplagene mot klubbene i motsatt ende av tabellen.
Årsakene er sammensatte. Den viktigste er den vi har gjentatt så ofte at det kanskje uansett hadde blitt fremstilt som en sannhet, men som likevel er mer enn en påstand: Spillet mot etablert forsvar har vært uferdig. Derfor har de trivdes klart best i de kampene der motstanderne har hatt intensjoner om å styre kampene, har flyttet mange spillere høyt i banen og i litt for mange tilfeller har blottlagt seg selv.
Nøkkelen Fernandes
Hvordan en scorer målene er på mange måter totalt likegyldig. Det er summen av dem som teller. Likevel: Alle topplag vil spille et flertall av kampene sine mot motstandere som er opptatt av å ligge lavt med laget i balanse. Skal Manchester United bli det de lenge var, må den delen forbedres. Det skjedde også etter en klok vinterhandel.
Bruno Fernandes var mannen som stakk nøkkelen i den låsen som litt for ofte hadde gått i vranglås mot for mange motstandere. Etter at 25-åringen kom, ble laget mye mindre avhengig av store rom for å kunne angripe effektivt. Endelig fantes det en med Juan Matas fotballhjerne, men raskere ben, til å kunne briljere i trange rom med liten tid.
Lovende Tottenham-tendenser
Tottenham på sin side hadde på ni første kampene mot de samme topplagene stått igjen med én eneste fattig seier. I det hele tatt har sesongen vært av det traurige slaget for supporterne, som i noen sesonger nå er blitt skjemt bort med merkelappen de har lengtet etter – et stabilt topplag. José Mourinho har ikke kommet inn som en trollmann, og denne kvelden var en tidlig matchball når målet er å kvalifisere seg til neste års Champions League.
Starten var ganske lovende. De holdt tett bakover. Samtidig var de flinke til å finne Erik Lamela i mellomrommet, men forbindelsen fra han videre til Kane og Son var mangelfull, så bakre ledd hos gjestene ble sjelden testet tøft i starten.
Marcus Rashford har benyttet koronapausen til å bli en ekte helt, uansett hvilken klubbdrakt en har i skapet. 22-åringens kamp for de svake i samfunnet, hans veltalenhet og vidsyn har skaffet han en status langt ut over det å være en god fotballspiller. Han ble spilt opp en-mot-en mot høyreback Serge Aurier flere ganger, men selv om Tottenhams back er uryddig på mye, er han dyktig på akkurat den delen av forsvarsspillet.
Straffet United
Så kom muligheten. Et innlegg ble elendig klarert av midtstopper Davinson Sánchez. Ballen landet i bena på Rashford, som fra syv meter traff midt på Hugo Lloris i Tottenhams mål. Sjansen var stor, utnyttelsen av den middelmådig.
Bruno Fernandes fikk neste sjanse. En rask retningsendring inne i 16-meteren ga han den halvmeteren rom han trengte til å tvinge Lloris til en ny redning.
Det straffer seg å brenne sjanser. Det straffer seg å gi Steven Bergwijn rom også. Nederlenderen snappet ballen litt inne på angrepshalvdelen. Han parkerte Harry Maguire, avviste all motstand fra Victor Lindelöf, og banket ballen via en litt svak David de Gea til ledelse. Ingen keepertabbe, men definitivt et skudd samme de Gea redder på sitt beste.
Til gjengjeld var han strålende da Son var ytterst nær å heade inn 2–0 litt senere. Manchester United avga store rom på sidene, særlig på sin venstreside, der Luke Shaw slet.
Et stopperpar med svakheter
Ole Gunnar Solskjær la om med suksess i flere toppkamper til tre stoppere. Shaw venstre stopper og unge Brandon Williams som back. Det fungerte godt i den delen av spillet de slet i dag, der Shaw kunne gå tidlig ut som sikring til backen og hindre undertall. Han må ha stilt seg selv spørsmålet om det hadde vært en klokere løsning også i kveld da de gikk til pause.
Maguire og Lindelöf er et ganske godt stopperpar når de ligger lavt med små rom å dekke. De er et stopperpar med klare mangler mot hurtige spisser i kamper der de står høyt i banen.
Solskjær beholdt både formasjon og spillere etter pausen. Det ga laget mye ball, en del inne på Tottenhams halvdel. Hvor mye som skyldtes at Mourinho og Spurs var opptatt av balanse og av å trygge ledelsen er umulig å si. Ballbesittelsen ble ikke vekslet inn i målsjanser før Fernandes feide ballen så vidt utenfor stolpen.
Pogba viste hva han kan
Solskjær tok grep etter en time. Inn kom Paul Pogba og Mason Greenwood.
Det betalte seg nesten rett etterpå. Anthony Martial ble spilt fri – totalt fri. Men en heroisk takling av Eric Dier hindret det som så ut som en klar scoring.
Hvordan Lloris hindret scoring fra samme Martial rett etterpå var nesten umulig å forstå, selv etter å ha sett reprisen. Tottenham var heldige som fortsatt ledet kampen.
Paul Pogba har ikke bidratt mye så langt i sesongen. Men da han danset seg forbi Dier og skaffet straffe, viste han hva han kan tilføre dette laget. Kraft, balanse og teknikk smeltet sammen til noe som ble for mye for en ellers god Dier.
Bruno Fernandes var like sikker som vanlig fra elleve meter, utligningen var fortjent.
John Moss dømte en nytt straffe rett før slutt, en forseelse bare han kan ha forstått. VAR er utskjelt av mange, men tenk om Moss med en miss hadde avgjort en toppkamp på rent visvas. Slik ble det ikke.
Mason Greenwood var uhyre nær å avgjøre rett før slutt, men skjøt utenfor.
Ett poeng til hvert lag var logisk, selv om Manchester United skapte mest og igjen viste at de kan true alle på en god dag. Nå gjenstår neste steg: True de mindre gode på en middels dag.
