Riise - og en drøm om et kapteinsbind

BLOGG: Igjen møtes vi av spørsmålet: Hva er det med denne Riise, spør Ola Bernhus.

I ROLLEN: Når landslaget er på tur, inntar John Arne Riise en helt spesiell rolle. Den rollen forklarer kanskje deler av årsaken til at han ikke er landslagets visekaptein.
  • Ola Bernhus
    Ola Bernhus
Dette er en kommentar. Kommentarene skrives av Aftenpostens kommentatorer eller fast tilknyttede spaltister. Kommentarene gir uttrykk for skribentens analyser og meninger. Hvis du ønsker å svare på kommentaren, kan du lese hvordan her.

John Arne Riise bør, i stedet for å være rasende for at han ikke fikk være landslagskaptein, spørre seg selv om hvorfor.

Han vil ikke finne svaret, men han kan jo konsultere andre.

Og da vil svaret bli: Fordi han ikke egner seg.

En kaptein på et fotballag skal ikke bare riste kron og mynt sammen med dommeren. Helst skal han også ha god taktisk innsikt, vurdere kampens utvikling og karakter, lede troppene ute på banen, ha medspillernes fulle respekt, være trenerens link ut til spillerne.

Ikke alle kapteiner har alt dette, langtifra, men hvor mye av det har John Arne Rise?

Nok, slik han ser det selv. Nå er han veldig forbanna over at han ikke fikk overta kapteinsbindet da Brede Hangeland gikk ut mot Ukraina i Sevilla. Han har gått og ruget på dette siden 6. februar.

Men ville en mann med kapteinens kvalifikasjoner sittet slik Riise gjorde på TV 2 i går?

Det er rettferdig å se Riises uttalelser i lys av kapteinens betydning i de landene der han har hatt sin karriere.

Også i Norge ligger det en viss prestisje i å være kaptein, men ikke mer enn det. I en del av de større fotballnasjonene, har det en helt annen symbolkraft.

Derfor kan en treners valg av kaptein sette i gang store diskusjoner og bli avisoppslag i dagevis. Kapteinen er noe mer enn de andre, og derfor velges ofte den spilleren som er eldst og/eller har spilt flest kamper. Det er ikke sikkert at denne spilleren har de rette egenskaper ellers, men det kommer i andre rekke.

Ståle Solbakken fikk merke det da han tok kapteinsbindet fra Lukas Podolski i FC Köln. Beslutningen provoserte både Podolski selv, pressen og publikum. Solbakken sparket bein på seg selv, og han klarte aldri å snu den negative stemningen etter dette.

Så verdifullt kan kapteinsbindet være der.

Men ikke i Norge, og slett ikke for Drillo, som også i denne sammenhengen er rasjonell og ikke drevet av følelser. Kaptein kan hvem som helst være, spørsmålet er hvem som styrer laget ute på banen. Det gjør den som skjønner spillet best og har evnen til å dra de andre spillerne med seg – med eller uten kapteinsbind.

John Arne Riise har virkelig gjort jobben sin på landslaget, det skal ingen ta fra ham. Og ingenting vil være endret i laget om det er han og ikke en annen som hilser på dommeren. Men da er problemet at Riise selv legger så stor vekt på dette, så merkelig det kan virke.

Han har jo markert seg på mange måter, og ikke alt han har gjort, har vært like populært. Vil kapteinsrollen, slik han tolker dette vervet, gjøre posisjonen hans enda vanskeligere?

Allerede da han var fersk på landsalget, proklamerte han at hans store mål var å bli kaptein. Men vil han og laget ha godt av det, er spørsmålet.

Hvem snakker der ute?

John Arne Riise fortalte i TV2-intervjuet at det bare er Brede Hangeland og han som snakker på landslaget. Men er det mer enn én av de to som medspillerne lytter til?

Uansett er det synd hvis det er slik, for et lag er avhengig av konstant kommunikasjon mellom spillerne.

Når landslaget er på tur, inntar John Arne Riise en helt spesiell rolle. Først inn på banen under treningene, først inn i garderoben igjen, først i bussen, hele tiden intenst opptatt av telefonen.

De andre bærer kofferter og utstyr på dugnad. Slikt gjør tydeligvis ikke en spiller med over hundre landskamper.

Også dette er en del av bildet, og kanskje en medvirkende forklaring på at en spiller med 110 landskamper ikke får være reservekaptein en gang.