«Toppkampen på Anfield hadde to vinnere: Liverpool og fotballen»
BLOGG: Hva var det som traff oss? Hva i alle dager var det som traff oss?
Det var nesten garantert den følelsen svært mange satt med etter 90 minutter toppkamp som hadde alt, absolutt alt. Fotball har den gudegaven at det kan være underholdende uten å være godt. Den diskusjonen kan ligge nå. Liverpool- Manchester City var strålende underholdning, og ditto kvalitet.
Greit nok, flere av scoringene var resultater av keeperspill fra et lavere nivå og forsvarsspill der det ble gjort feil. Men glem det. Alle scoringer, nesten uten unntak, er feil provosert frem av enten smart angrepsspill eller intensivt angrepsspill. Det siste gjaldt mer enn noe annet her.
Liverpool brøt Manchester Citys elleville statistikk: – Det rakner fullstendig
Dette var en intensitetsfest fra ende til annen. Litt enkelt forklart. Skal du ha minste mulighet til å beseire Pep Guardiolas så langt suverene lag må du som punkt a matche intensitet. Får de diktere tempoet og rytmen er du før eller siden ferdig. Dette visste selvsagt Klopp. Hans fotball bygger mer eller mindre på nettopp intensitet som det bærende element. Ballen skal hurtig fremover i etablert angrep, enda hurtigere i overgangsspillet, og de første sekunder etter balltap skal all energi samles i et forsøk på å vinne den raskt tilbake.
Skal du lage en demning i en elv er det smarteste å lage den så høyt oppe at du kun trenger å demme opp i en bekk. Manchester Citys angrepsspill har så langt denne sesongen vært en elv som har rent over alle bredder for motstandernes forsvarsdemninger. Derfor var det kløktig, eller trolig det eneste kloke, å forsøke å demme opp aller øverst. Det gjorde Liverpool.
Harry Kane slo 15 år gammel rekord i Tottenhams storseier
Den eneste spilleren som fikk føle noenlunde ro med ballen var keeper Edreson. Alle andre ble presset. Alt snakk om avtalt presshøyde var kastet over bord. Det eneste som ble forsøkt var å presse der ballen var- hele tiden. Det krever enormt av et av de nyeste moteordene i fotball, forflytningshastighet. Forsvarsspill handler nemlig i veldig stor grad om å flytte egne spillere raskt nok og samlet nok slik at de kan oppnå de to tingene som virkelig betyr noe:
- Sette press på ball
- Dekke avgjørende rom
Det siste er kun nødvendig når en ikke greier det første. Setter en tilstrekkelig press på ballen kan motstanderne løpe akkurat hvor de vil uten fare.
Liverpool greide det, nesten hele kampen. Det koster krefter, og det kunne gått helt galt til slutt. Måten de kom tilbake på er enda et bevis på hva dette Manchester City laget er laget av. Dette var nemlig ettermiddagen der årsaken til at seiersrekken ble brutt ikke lå i at de selv var dårlige, kun at motstanderen var drivende dyktig.
Arsenal rotet bort seieren – nå er de i trøbbel
Vi lar de store taktiske disposisjoner og diskusjoner ligge. Verdt å nevne er likevel at Liverpools måte å spille på avslørte noe av det bakre leddet til City. Når en legger to spillere bredt og høyt i banen, og en spiss ganske dypt, lokker en frem minst en av midtstopperne ganske ofte. Da blir rommet mellom stoppere og backer såpass stort at en er sårbar for temposterke spillere hos motstander nesten uavhengig av tempo i eget bakre ledd. Derfor fikk både Mane og Salah litt bedre arbeidsbetingelser enn de trolig hadde ventet. men: Det handler også om marginer, eller rettere om hvem som scoret først.
Dette er nemlig de to kanskje aller mest kontringssterke lagene i ligaen. Det laget som leder kan i større grad enn motstanderen spille ut det kortet. Derfor vippet kampen så brutalt på 1–1 at jeg satt med følelsen av at første målet vant.
Slik ble det også. Liverpool vant. Og fotballen vant. Hvor mange ganger har vi ikke opplevd at kamper der det er bygget opp enorme forventninger ender opp som en våt kinaputt. Dette ble helt motsatt. Det var 94 minutters reklame for fotball som idrett. Elsker du ikke fotball etter å ha sett en kamp som dette kommer du aldri til å elske det.
