En vinner helt til siste slutt

OM LANGRENN: Også avslutningen er et mesterstykke: Marit Bjørgen (38) gir seg på topp. Det er de færreste som klarer det.

Alle de fine ordene er allerede fortalt. Superlativene er brukt opp. Men vi sier det likevel:

Marit Bjørgens langrennskarrière er intet mindre enn et eventyr.

8 OL-gull. 18 VM-gull. 114 verdenscupseire. 25 NM-gull.

I nesten to tiår har vi jublet og grått med tidenes beste kvinnelige skiløper. I oppturer og nedturer.

Lørdag settes punktum.

Karrièren er over og avslutningen var en vinner verdig.

Bjørgen tok avgjørelsen om gi seg få uker etter sin kanskje største prestasjon: Det suverene tremilsgullet i OL i Pyeongchang.

Og tidenes vinterolympier annonserte avgjørelsen i forbindelse med 5-kilometeren i ski-NM, som hun selvfølgelig vant.

Marit Bjørgen er fortsatt den beste. Og mange håpet nok at hun tok en sesong til.

Men for 38-åringen var det ikke flere skirenn igjen å vinne.

Det er en tid for alt, og den som skjønte det best, var Marit Bjørgen selv.

Hun ga seg på topp. Det er de største mesterne som klarer det. Vi har sett mange idrettsutøvere holde på et par år for mye.

Talent og jernvilje

Nå er det over, og vi kan se tilbake på en karrière som mangler sidestykke i norsk idrettshistorie.

Bjørgen var et gudbenådet talent, og det var tidlig klart at hun ville bli skiløper.

Rognes-jenta hadde de naturgitte forutsetningene i form av styrke, Bjørgen hadde mer muskler enn hva som var normalt for en skiløper.

Kombinert med jernvilje og tidlig dedikasjon kjempet hun seg til toppen.

Det første VM-gullet kom i 2003. Hun ble kronet som skidronning med tre VM-gull i Oberstdorf to år senere.

Urnorske Marit Bjørgen var en solskinnshistorie frem til og med ski-VM i 2005.

Det er skrevet og sagt mye om Bjørgens menneskelige kvaliteter. Ydmykheten. Lojaliteten. De gode verdiene. Jordnærheten.

Bjørgen var så raus med omgivelsene at trenere, lagvenninner, smører og øvrig støtteapparat sto på litt ekstra for henne.

Det fikk hun igjen for i de problemfylte årene da hun stilte seg spørsmålet om det var noen vits å fortsette.

Tok ansvar for egen karrière

«Alle» sto i kø for å hjelpe henne da hun slet etter for mange tøffe intervalløkter i årene etter 2005-VM.

Hver sten ble snudd etter et nitrist Liberec-VM i 2009. Olympiatoppen involverte alt de hadde av krefter. Skiforbundet gjorde det samme. Bjørgen kunne komme på julaften eller 17. mai og spørre om hjelp.

Hun fikk mye hjelp.

Men det var Marit Bjørgen som gjorde jobben selv. Og skiløperen skjønte at hun måtte ta ansvaret for egen karrière.

Selvstendige Bjørgen dro til OL i Vancouver og ble dronning med tre gull.

Siden har hun ikke sett seg tilbake. De siste åtte årene har vært et eventyr.

4 gull i ski-VM i Oslo 2011.

4 gull i ski-VM i Val di Fiemme i 2013.

3 gull i OL i Sotsji i 2014.

2 gull i ski-VM i Falun i 2015.

4 gull i ski-VM i Lahti i 2017.

Og til slutt: To OL-gull og totalt fem medaljer i Pyeongchang i vinter. Dette gjorde henne til tidenes vinterolympier. Det var en suveren kroning av en fantastisk karrière.

«Marit fra lille Rognes»

I skifrelste Norge er det mange som vil savne gullgrossisten Marit Bjørgen.

Lagvenninnene på landslaget vil savne mennesket Marit Bjørgen.

Jeg har ikke hørt noen si et negativt ord om henne. Hun beskrives som et forbilde fri for primadonnanykker, en kaptein som er opptatt av laget og «spille de andre gode». Marit Bjørgen er hel ved.

Hun har vunnet, vunnet og vunnet, men uten å miste fotfestet.

Eller som skidronningen selv sa etter å ha blitt tidenes vinterolympier den siste søndagen i februar:

– Jeg er bare Marit fra lille Rognes.

Da hadde hun utklasset resten av feltet med nesten to minutter på den avsluttende OL-tremila.

Trolig hennes største prestasjon i karrièren. Det er umulig å avslutte på en bedre måte.

Da hun rørte en hel nasjon

Men det sterkeste minnet fra Bjørgens 13 internasjonale mesterskap er fra Sotsji-OL i 2014.

Vinneren Marit Bjørgen vant 15-kilometeren på Laura skistadion.

Mennesket Marit Bjørgen tok vare på venninnene sine.

Dagen før hadde lagvenninnen Astrid Uhrenholdt Jacobsen mistet sin bror.

Bildene fra garderobeteltet noen minutter etter målgang rørte både oss som var der og alle TV-seerne hjemme i Norge. Først trøstet hun Therese Johaug. Så ga hun Kristin Størmer Steira en klem, før Heidi Weng fikk føle varmen fra gullvinneren.

«Mor Bjørgen» tok vare på dem rundt seg.

Nå er en bauta fra norsk skisport snart borte fra løypene. Kun tre mil under ski-NM i Alta står igjen.

Nye vinnere vil dukke opp. Men vi vil aldri få en ny Marit Bjørgen.